Til ytterligheter – Svart kaffe med påfyll

by

Til ytterligheter

«Denne historien har sitt opphav fra Narvik-området. Hendelsen som nå skal fortelles, finner sted rundt 2005.

På en liten ås, ikke så langt utenfor Narvik, ligger det en barnehage. Inne i denne barnehagen brukte det å skje uforklarlige ting. Personalet observerte at under bleieskiftingen av barna, pleide det ungene ofte å bemerke at «mennern» var der, og at det var ubehagelig. Personalet tenkte først ikke så mye over dette barnebablet om disse mannsskikkelsene. De tenkte nok at det hadde vært en eller annen voksen person som hadde plantet dette snakket i ett av barna, og at det hele hadde spredd seg som ild i tørt gress.

Men det skulle vise seg at denne antakelsen ikke holt stikk. Sistevakten på avdelingen har ansvaret for å rydde alt på plass før det stenges for dagen. En person som i denne perioden ofte hadde sistevakten, fikk noen bemerkelsesverdige opplevelser. Hun kunne forlate avdelingen ryddig og fin, men morgenen etter da hun kom først på jobb, var alt sammen i et eneste rot. Noen ganger kunne til og med radioen stå på for full hals. Ingen av de ansatte hadde vært der etter stengetid. Stemningen ble etter hvert ekkel og trykkende.

Hun som hadde oppdaget dette, mente det var hvileløse sjeler som opererte på avdelingen. Hun fikk tillatelse til å kontakte et medium som kunne gi svar på hva dette var for noe, og kanskje hjelpe dem til å bli kvitt plagene. Det tok ikke lang tid før barnehagen fikk hjelp. Den klarsynte utforsket alle rommene i barnehagen og påpekte at stellerommet pluss et annet rom var de to rommene det var mest energi i. Han gjorde jobben sin spurte om personalet ville vite hva han hadde sett inne i de to rommene. Nysgjerrigheten vant, de fikk vite at det var noen avdøde soldater som vandret rundt der inne. Beskjeden de fikk da mannen skulle gå, var at nå skulle det ikke bli flere forstyrrelser. Den klarsynte hadde sendt soldatene over til den andre siden. Han hadde åpnet en sirkel av lys og kjærlighet og ført dem over til lyset.

Etter bare noen dager bemerket allerede de første barna under bleieskiftet at «mennern» var borte. Flere av ungene stilte spørsmålet: – Kor e mennern nå? Dette var bekreftelse nok på at åndeutdriveren hadde gjort et vellykket arbeid. Nyere historiegranskning i ettertid av tomta som barnehagen er bygd på, har gitt interessante resultater. Det viser seg barnehagen er bygd på en gammel tysk gravplass fra den andre verdenskrig.»

Roald Jensen (red.): «Det uforklarlige Nord-Norge: Levende sagntradisjon fra landsdelen» – Arktisk Forlag, Tromsø 2011: s. 212 – 213

¤

Det å forflyttes fra normale omgivelser til disse omgivelser fulle av de aller sykeste former for absurditeter – Akuttenhet Nord i Rønvik i Bodø, her menneskeverdet er å anse som en fremmed størrelse, likeverdet en uting, samstemthet en umulighet, da altså med tanke på forholdet mellom innlagt og ansatt, må begripe – er å regne som et kultursjokk en, som forsker, må til sosialantropologers hverdagslige gjøremål for å fatte og begripe at i det hele tatt kan finne sted i en landsdel der langt de fleste menn, kvinner, gamle og unge snakker omtrent samme dialekt, er opptatt av det samme været og er glade for at det fremdeles er lov til å si sånne ting som «svarte satan!» og «jævla kveithøvv!» ute i det fri. Men ikke her. Her, på Akuttenhet Nord, blir man opprørt over slikt. Her må et kveitehode av en satans, jævla betalt ansatt korridorgjenger, robot og reglementsautist for all del kalles «klok» og ikke «tåpelig» – for eksempel. For da flyr denne forbaska rutinelobotomerte pille- og matserverende antisosiale lønnsslaven i flint. Ja, vedkommende fjott i sin betrodde stilling innafor den norske velferdsstaten føler seg latterliggjort da. Tråkka på. Mobbet. Innafor hørevidden både til kolleger og – ja, ikke minst – andre pasienter. Skandale! Huff!

Jeg mener det: Nordlandssykehuset Psykiatri, Akuttpost Nord, i Rønvik i Bodø, har faen bite meg hele tida, siden jeg ble kjørt hele veien hit de ti milene fra Rognan, den 4. januar 2013, vært å opplev som et høyst ufrivillig feltstudium verdt.

I skrivende stund er det faktisk nesten å håpe på at jeg blir satt under streng og pinefull tvangsmedisinering nå – i forskningas tjeneste – slik at jeg kan observere disse velferdsstatens staute lønnsmottagere operere profesjonelt rundt den beltesenga jeg i så fall vil komme til å befinne meg i på daglig basis, nå som jeg har bestemt meg for aldri mer å ta en pille Leponex frivillig igjen. Hver natt da, ettersom pillene blir gitt meg seint om kvelden. Ja, jeg vil bestemt motsette meg ethvert forsøk på å få meg til å svelge en eneste liten tablett med Leponex frivillig. Det kommer ikke til å skje. Så da må de fram med sprøyta. For jada! Visst faen skal jeg gjøre fysisk motstand! Kall det, for helvete, en usedvanlig aparte form for feltarbeidsmetode. Jeg er styrken og viljen selv.

Det eksisterer en dobbel virkelighet her. Det eksisterer, innafor denne ene doble virkeligheten, minst to virkeligheter til. Menneskene her er av to hovedkategorier: Innlagte pasienter og velferdsstatsansatt betalt personale. De innlagte utgjør en nokså liten minoritet. Det er vel ti stykker av oss. Noe sånt. Det er ikke bare bare å holde tellinga. Pasienter kommer og går. Betalt personale kryr det av. Det er folk som jobber her om natta, så er det en rekke mennesker som har dagvakt, og til sist kommer kveldsvakta. Dette er hva jeg omtaler som bakkemannskapet eller fotsoldatene. Men kategorien betalt ansatt er splittet og delt. Bakkemannskapet er som arbeidsmaur her, mens en annen kategori betalt ansatte – med betraktelig høyere lønn – har jobb i mer ledende stillinger eller skal man kalle det mer ansvarsfulle posisjoner: Leger da. Folk med hjernen full av ting de har glemt fra universitetet. Overleger. Turnuskandidater. Psykiatriske sykepleiere. Administrativt ansatte.

Blant bakkemannskapet inntar en person til enhver tid rollen som ansvarsvakt. Da kan vedkommende kalle seg sjef. Aldri ellers.

Bakkemannskapets rolle går ut på å være roboter av kjøtt og blod, alltid like sikre på hva rutinene går ut på og at de utføres som de skal. Det må være verdens tryggeste jobb. Her er det forbudt å tenke selv, det er bare å gjøre som man alltid gjør. Så blir de ekte sjefene fornøyde. Om bare regler og rutiner følges opp til punkt og prikke, dette til enhver tid, uten slinger i valsen.

Bakkemannskapet svarer for seg overfor de administrativt ansatte. Folk som Ellen Wangsfjord og Roger Emanuelsen. Som en riktig sjelden gang kanskje må svare overfor klinikksjefen Trude Grønlund. Legene svarer vel bare overfor fylkeslegen, ser det ut til. De befinner seg i en særstilling. Kongene og dronningene på haugen, det er dem. Dertil kommer spesialsykepleiere, sosionomer og den slags. Jeg vet ikke riktig. Så innfløkt er det faktisk ikke, for det oser nemlig SJEF av sjefene og UNDERORDNEDE av alle de som dette er. Sjefene er de ubetinget viktigste av alle menneskene i denne verdenen. De er også de aller sykeste.

Pasientene ved landets akuttenheter i psykiatri har det svært mer enn gjerne med å innse, kjapt som faen, at det er forskjell på folk. Ja, først og fremst oppdager man fort at man som pasient på det nærmeste er strippet for menneskeverd, dernest oppdager man at det er store forskjeller innad i pasientgruppa.

De innesluttede og de utagerende. De sosiale og de antisosiale. De som i bunn og grunn ikke er spesielt psykisk syke og de som virkelig er det. Slike ting oppfatter man ganske så raskt. Noen har intet i en akuttenhet å gjøre, alt mens andre har mer i en rehabiliteringspost enn i den samme akuttenheten å gjøre. Noen meget få pasienter hører helt klart til i en akuttenhet, men de er ikke mange. De er vel alle å regne som utagerende, masete, maniske eller forferdelig, forferdelig deprimerte. De fleste er så annerledes enn dette. Men sånn er livet. –

Pasientene har det til felles at de har all lov og rett til å gi uttrykk for tre følelser, nemlig glede, sorg og depresjon. Høylydt latter, tårevåte øyne og monotont svartsinn har man, som pasient, lov til å holde seg utstyrt med. Alle andre uttrykk for emosjonell tilstedeværelse er enten strengt forbudt eller bare litt lov. Sinne er uakseptabelt. Stor indignasjon er uakseptabel. Sterk irritasjon er uakseptabel. Man skal være rolige, snille og greie, og aldri gi uttrykk for at livet ikke er videre kult her, som innlagt pasient, for da trues man med straff. Det å ta seg selv i forsvar hva angår betalt personells kritikk er en risikosport: Det kan medføre sosiale sanksjoner. Straff. Ansatte kan straffe pasienter så snart man føler seg latterliggjort, eller omtalt i negative vendinger. Man kan straffe hvis man oppfatter det slik at kolleger blant bakkemannskapet krenkes i form av ord og stygg språkbruk. Man kan godt straffe hvis man opplever at en mellomleders lederegenskaper stilles under tvil. Man kan straffe hvis en behandlende psykiater, psykolog, sosionom eller annet omtales som en som på ett eller annet vis ikke akkurat er å regne som en av dem som tilhører verdenseliten innafor sitt fagområde. Årsakene til å straffe pasienter på grunnlag av sosiale normbrudd i form av ytringer er to: Man utviser alle mulige tegn til disrespekt eller det fortelles at man skremmer medpasienter.

Alt sykeliggjøres. Uansett hva du sier, uansett hva du gjør – det spiller ingen rolle om du sier ja eller nei – er det sykt. Ja, hver gang du sier noe litt utenom det vanlige, noe som helst, og mener alvor, blir utsagnet sykeliggjort. Din innleggelse ved akuttenheten bekreftes som berettiget hver gang du åpner kjeften for å si noe.

Pasientene har bare så vidt lov til å gi uttrykk for noen grad av frustrasjon, men må være forsiktige. Tunga må holdes 100% snorrett i munnen da. Pasienten må ha orden på sine sosiale antenner og se an situasjonen litt, se an personalet som er i området på angitt tidspunkt, og veie sine ord på gullvekt. Alt kan misforstås. Hvis din frustrasjon på noe vis kan tolkes som kritikk av en enkeltperson som er lønnsmottager her på bruket, er faren stor for å bli møtt med sosiale sanksjoner og represalier av typen «slik snakker man ikke om folk, og husk nå på at andre pasienter kan bli skremt av å høre deg si slikt.»

Mer er det kanskje i virkeligheten ikke å si. Vi får se. Inntil videre anser jeg meg som ferdig med min avhandling.

Jeg tar meg en røyk.

¤

Stein Holte: «Sykesøster»

Jeg våkna opp en morra på et sinnssykt hospital
De sa jeg var blitt gæern men jeg veit jeg er normal
Søster setter sprøyte sier overlegen sier
«Pasienten er så brysom søster, se til at han tier»

Sykesøster, vær så snill å sett meg fri
En fotreim e’kke greia å leve livet i
Jeg hører at han sier at jeg ikke er normal
men overlegen, søster, er jo splitter pine gal

Når overlegen kommer blir søster stiv og stram
Hun glatter vilt på kjolen og neier pent for ham
Overlegen kjefter ignorerer at hun smiler
sier «Se å kom Dem herfra søster. De ser pasienten hviler»

Sykesøster, vær så snill og ikke gå
for overlegen slår meg og spytter etterpå
Jeg hører at han sier at jeg ikke er normal
men overlegen, søster, er jo splitter pine gal

Og når jeg protesterer blir overlegen vill
«Pasienten opponerer. Gi ham en sprøyte til»
Søster lar seg blende av legekittelpressen
men du må ikke glemme, søster, Nürnbergprosessen

Sykesøster, vær så snill å hør på meg
overlegen er jo en overlegen blei
Jeg hører at han sier at jeg ikke er normal
men overlegen, søster, er jo splitter pine gal
Overlegen sier jeg skal få lobotomi
og smiler like tomt som hodet mitt skal bli
Søster setter sprøyter sier overlegen sier
«Pasienten er så brysom søster, se til at han tier»
Sykesøster, du kan’ke la det skje!
Ta en skalpell og stikk overlegen ned
Jeg hører at han sier at jeg ikke er normal
men overlegen, søster, er jo splitter pine gal

Stein Holte: «Fuck månen: Poesi, pønk, kjærlighet etc 1967 – 2012» – Obsternasig Forlag 2012: s. 134 – 135

¤

Overlege og psykiater Guido Stockkamp informerte meg, fredag den 18. januar 2013, om at jeg, med henvisning til psykisk helsevernloven, kunne holdes tvangsinnlagt på Nord 4 i hele tre måneder før man måtte foreta en paragrafvurdering, og at det var nettopp dette jeg måtte regne med ville bli enden på denne rockelåta. Ferdig med dét. Overlegen hadde talt. Hvis det var noe jeg lurte på, måtte jeg bare lese en bok av Aslak Syse, som ikke bare var lege, men også jurist. Samme dag økte turnuslege Qiao min dose med Leponex til noe jeg regner som et hårreisende høyt inntak av apedop.

Disse nedsløvende og apatiserende pillene skulle jeg altså slås hardt ned i bakken med hver kveld.

Onsdag den 23. januar – altså, fem korte dager senere – ble jeg helt ut av det blå ansett som «normal» … hvis jeg ønsket det, kunne jeg meget vel skrive meg selv ut alt nå, på flekken, eventuelt vente i noen dagers tid …

Turnuslege Qiao brøt nyheten for meg: «Du er jo ikke psykotisk, bare sint. Og det er bare slik du er.»

Godt å vite. Fint å få rede på. Men jeg var utslitt, og ble værende i fire – fem dager til. For å ta meg litt inn igjen etter dette oppholdet som djevelen selv i Helvetes forgård. Det var sånn det hadde vært å være her på Akuttenhet Nord. Jeg hadde følt meg både 100% demonisert og psykisk mishandlet, alt mens jeg selv hadde gjort meg selv til den demon de måtte mene jeg faktisk var. Bare på jævel. –

Jeg spør meg selv: Fem dager mellom to så vidt forskjellige beskjeder? Er det tale om en psykiatritjeneste med vett på ting, eller er det tale om noe helt annet? Er de som jobber i ansvarsfulle stillinger her spenna gærne?

Det er ikke utenkelig at enkelte lesere vil finne det usmakelig at jeg, i denne satans avhandling, har valgt å gjøre bruk av fulle navn, titler og posisjoner, uten større grad av anonymisering av mine «informanter» og sannhetsoffer enn at folk med lav rang er blitt anonymisert ved hjelp av falske fornavn og at medpasienter kun omtales ved henvisning til kjønn. Noen vil nok stille seg kritisk til det etiske valget jeg har tatt, men jeg anser mine svært så navngitte «informanter» og sannhetsoffer som mennesker i betrodde stillinger som bare har med å tåle å bli møtt med kritikk av det begrunnede dog ofte også subjektive slaget. Her er det altså tale om mennesker vi alle antar skal bidra både til å hjelpe folk videre i livet og til og med redde liv, samt folk i uniform som vi forventer skal opptre som folkets lovlydige og etterrettelige beskyttende tjenere, og ikke som en diger svartkledt bande med godt beskyttede bøller og vanekriminelle.

Langt de fleste av dem som nevnes ved navn er medmennesker som det norske velferdssamfunnet har gitt ansettelse med tanke på at de skal utføre en jobb som vel samtlige norske borgere har et håp og et ønske om skal være både hensiktsmessig og god. Disse menneskene skal stå som eksempler for oss alle: Eksempler på mennesker som bidrar til å gi oss alle en følelse av trygghet og visshet om at alt liksom er som det skal være. At ting er på stell. At vi skilter med et helsevesen som er godt. Og også med et politikorps som er godt. Så om noen ønsker å skyte meg nå, får de bare gå til anskaffelse av en pistol. Hvis de ikke allerede har et haglgevær eller en rifle.

En kar jeg ganske sikkert lekte «kongen på haugen» med og slo noen tunneler på i langfriminuttene på barneskolen på Høgbakken på Rognan, like ved narkotikabaronen Franks hjem, der det aldri ble gjennomført noen razzia, heter Hans-Erik Dyvik Husby – også kjent under kunstnernavnet Hank von Helvete; da som vokalist i rockeensemblet Turboneger – laget brudulje sommeren 2009, da han sammenlignet psykiatrien med konsentrasjonsleire og uttalte at den samme psykiatrien drepte folk. Dyvik Husby ble fort misforstått til å skulle ha det til at alle måtte velge scientologi framfor psykiatri, noe som kanskje sier mer om mediasamfunnet og kulturlivets hang til tabloidisering og båssetting enn det det sier om Dyvik Husby. Jeg vil bare nevne at det faktum at Norge nå degraderes fra A til B-status i FN når det kommer til menneskerettigheter er et faktum man må være utrolig opptatt av innenlands menneskerettigheter til å kjenne til. Store norske mediahus bryr seg jo ikke med å opplyse godtfolk om dette. –

Hans-Erik Dyvik Husby omtalte, i et intervju med «God Kveld Norge» på TV2 den 19. juni 2009, medisinen man brukte på folk med rusproblemer som ekstremt giftige stoffer som ødela kroppene og hjernene, sa at folk som egentlig trengte hjelp bare ble holdt innesperret, og at det ikke var tale om behandling for å gjøre folk friske, men for å bli tt brysomme mennesker. Han mente legestanden var i ferd med å sykeliggjøre en hel verden, og omtalte seg selv som noe annet enn normal, men faen ikke gal, og at han selv hadde selv kjent på kroppen hva den såkalte legekunsten gjorde. Han mente bestemt at legene jobbet som konsulenter for en korrupt farmasiindustri og at de var villige til å gjøre hva som helst for å spre falsk informasjon for å selge produktene sine, som var elektrosjokk (noe jeg selv heldigvis, tilbake i 2008, hadde rett til å motsette meg mot å bli utsatt for, skjønt jeg ble utsatt for et meget sterkt press, av leger, sosionomer og sykepleiere her i Bodø, så som tidligere nevnte Juwamer Mavlud, om å la meg selv bli behandlet med elektrosjokk; det var visst å anse som vidunderkuren mot depresjon, og min kunnskap om bivirkningene ble metodisk latterliggjort som konspiratoriske og tvangsmessig negative), tvang, medikamenter, frykt og skremsler. Dyvik Husby omtalte leger som folk som mer enn gjerne ønsket å holde folk sperret inne.

Helvete var løs da, for Hank. Men jeg skriver jo, med all tydelighet, under på det mannen sa! Og du som nå skal ha meg til å være en av dem som, ved scientologikirkens hjelp, søker en karriere i Los Angeles, som Thomas Seltzer søndag den 28. oktober 2012 via Dagbladet anklaget Hans-Erik Dyvik Husby for å ha som motivasjon for så mangt, skal for min del få lov til å ta den raskest mulige vei til helvete. Nå!!!

SV-politiker Olav Gunnar Ballo skulle ha det til at Hans-Erik Dyvik Husby, ved å kritisere psykiatrien samtidig som han gikk åpent ut med at den behandling han hadde fått i regi av scientologer i Sverige hadde vært ham til hjelp, rent faktisk var å anse som delansvarlig for at Ballos datter Kaja i 2008 tok sitt eget liv. Olav Gunnar Ballo omtalte Dyvik Husby som destruktiv og farlig fordi han gikk svært så offentlig ut med sin klare mening som gikk ut på at psykiatrien drepte folk.

Til Dagbladet lørdag den 13. juni 2009 sa Dyvik Husby naturligvis dette her: «Jeg synes forferdelig synd på en far som mister barnet sitt. Men jeg tar for faen ikke skylda for det.»

I mars 2010, like før jeg ble utskrevet fra D-posten på Mellomåsen i Bodø, ble det meg fortalt at alt (med unntak for elektrosjokk) var forsøkt, at intet hjalp, at ett tilbud gjensto, og at det var samtaler med sykehusets prest. Da jeg avslo dette tilbudet, avslo jeg også siste tilbud, og ble av den grunn utskrevet etter kort tid.

Hvis jeg tar livet av meg må det være fordi den norske kirken aldri klarte å fange meg opp. Ja, fordi den faktisk aldri har forsøkt seg på nettopp det.

To leger og flere sykepleiere med et ansettelsesforhold til norsk psykiatri har også sluppet helt anmerkningsfritt unna med å oppfordre meg til å ta mitt eget liv. Dette i så klare ordelag som det er mulig å vri ut av seg. Dette hendte på Lysskar i Haugesund og i Sandviken i Bergen sommeren 2007. Ikke rart! Nei, slettes ikke rart! De kjente seg ikke igjen i pasientens beskrivelse av situasjonen, noe kontrollkommisjonen noterte seg, og lot bli med dét.

Du tror ikke på meg?

Nei, men det er helt greit for meg. Hank von Helvete tror du helt sikkert heller ikke på. Jeg gjør altså det. Absolutt. Jeg er skråsikker. Hans-Erik Dyvik Husby har da all mulig erfaring fra et hardt liv å vise til. Om jeg tror han er idiot? På ingen måte.

Ciao.

Jeg tar meg nok en røyk.

Fra og med romjula 2013 har jeg hatt med en arbeidsom dyktig, sosialt og politisk oppegående, samt hyggelig og omgjengelig, advokat å gjøre. Brevene går mellom Rana Tingrett, mine motparters felles advokatbyrå Regjeringsadvokaten og Rana Tingrett, og jeg får lest alt som blir sendt inn til retten av mine motparter – på samme måte som Regjeringsadvokaten gir politimester Geir Ove Heir og PST-ledelsen ved Marie Benedicte Bjørnland får mulighet til å lese igjennom det min advokat sender til tingretten i sakens anledning.

Fra anmeldelse til søksmål til rettsprosess i sin spede begynnelse: En rullende stein krysser Saltfjellet.

Far, bestefar, svigerfar, bror, onkel, søskenbarn, ektemann

by

Tanker tenkt den 16. januar 2013

“Gitt at kunnskap overføres til organisasjonen, oppstår neste spørsmål: Hva lærer organisasjoner? Siden kunnskap overføres fra personer, så lærer organisasjoner alt det disse individene kan lære – i prinsippet: fakta, ferdigheter, holdninger og verdier, for å nevne det vesentligste.” (William Brochs-Haukedal: “Arbeids- og lederpsykologi” – 2010: s. 203)

Brochs-Haukedal fortsetter: “Argyris og Schön peker for eksempel på at organisasjonen har behov for å lære seg å reflektere rundt sine egne tolkninger av og responser på det som skjer i omgivelsene. Ellers gjentas de samme rutinene mer eller mindre på autopilot, og organisasasjonen blir lite tilpasningsdyktig.” (ibid.)

Han oppsummerer: “Den enkleste formen for læring er læring av reflekser. Den forutsetter liten eller ingen aktivitet fra den lærendes side. Deretter følger instrumentell læring, læring ved innsikt, sosial læring og organisasjonslæring. Disse stiller i økende grad til kognisjon, aktivitet og sosial kontekst. Læring foregår altså på ulike nivåer og tilfredsstiller ulike krav til funksjonell tilpasning til omgivelsene. Læringsteori er derfor svært nyttig for ledere og alle andre som har ansvar for virksomheters funksjonsevne. Enten det handler om opplæring og videreutdanning av ansatte, imøtekomming av viktige interessenters (eiere, myndigheter, kunder) forventninger, eller strategiske tilpasninger, så er læringsteori en betydningsfull del av den begrepsmessige verktøykassen.” (2010: s. 2004-5)

Men her sykeliggjøres jo ethvert menneskelig foretagende med den aller største iver og selvfølgelighet. Det faktum at undertegnede tar personlig initiativ til å observere dem som observerer ham, det kan naturligvis betegnes som sykt. Min behandler, turnuslege Qiao, som ennå ikke er kommet seg opp i salen til den høye hest hun higer etter å bestige, sitter kanskje her og nå på sin ponny og tenker det faktum at jeg arbeider på en lengre avhandling basert både på sosialantropologi, psykologi, organisasjonslære, bedriftsledelse og arbeidssosiologi, er et skrekkelig godt bevis for at min sinnslidelse er av framskreden art. Hvem vet? Qiao insisterer nå uansett på å øke min kveldsdose med antipsykotika bare mer og mer. Hun er og forblir helt sikker på at jeg så langt fra preges av et naturlig følelsesliv, selv nå som politiet i Bodø én gang for alle har bekreftet mine gode grunner til å inneha en god porsjon med sunn og berettiget paranoia i mitt hode, mitt liv: Ettersom jeg altså blir forfulgt, og på ingen måte lider av noen form for forfølgelsesvanvidd. Jeg har det jo nedfelt på et papir her, svart på hvitt og undertegnet av en lege, Øyvin Kristiansen: “Jeg fikk senere i går en telefon fra politiet i Bodø, som opplyser om at han har kommet med drapstrusler på nett (VG-nett) mot navngitte politikere (justisminister og lokal stortingspolitiker). De lurer på om han blir fulgt opp. Det er noe vanskelig å avgjøre om han kan være til fare for andre, men ifølge politiet har han kommet med alvorlige trusler.” Ondsinnet løgn. Psykisk terror. –

Heldigvis rakk jeg å snakke med unge Maria Jensen før en diger sunnmøring dukket opp på lensmannskontoret på Rognan for å være behjelpelig med den tvungne innleggelsen. Hun er for nyutdannet til å ha glemt sitt fag, og for ny i jobben til å ha rukket å bli korrupt.

Behøver jeg å si mer? Er det noen som behøver ytterligere med informasjon hva angår det enkle faktum at politiet i Norge, mot alle odds, ikke har greid å knekke min mentale nakke, knuse mine sjelelige knær, rive av meg mine følelsesmessige testikler og hugge av meg mine psykiske knær?
Gro Harlem Brundtland er lege. I tillegg til dette er hun faktisk landets eneste levende legende innafor internasjonal politikk, administrasjon og organisasjonsliv. –

Man kan spørre! Og til svar får man et underfundig blikk, en bekymret mine, et spørsmål om effekten av de antipsykotiske medikamentene man får, et annet spørsmål om sitt forhold både til politi og psykiatri, et spørsmål om man har vurdert den psykologiske effekten av å gå i skog og mark, for eksempel, eller dra på fisketur – og en lang rekke tenkelige og utenkelige spørsmål vedrørende den meget alvorlige sinnslidelsen man så åpenbart er plaget av. Alt i alt vil man, til syvende og sist, sitte igjen med inntrykket av at ens behandler, turnuslege Qiao, er metodisk og ettertrykkelig utsatt for et systematisk grunnlagt komplott som har pågått i lang, lang tid: At turnuslege Qiao er et offer for hjernevask. In extensio.

Gjennomgripende misbruk av makt, direkte rettet mot henne, her hun sitter og skal forholde seg til en tvangsinnlagt pasient som, til tross for alt han kan vise til nå – brev fra legen, flere egne telefonsamtaler med politiet i Bodø, egen telefonsamtale med påtaleleder Heidi Kløkstad i Salten politidistrikt, egen telefonkontakt med lensmann Jim Bjørnstrøm på Rognan, sin nyopprettede kontakt med en advokat i Oslo, hva som helst – vurderes til å være alvorlig sinnslidende, paranoid psykotisk på eller over grensen til schizofren. Det spiller ingen rolle hva man har å vise til av fakta. Hvilke argumenter man har, spiller ingen rolle. Alle saksopplysninger man kommer med, har ingen vekt. All informasjon høres, men begripes ikke. Man lider bestemt av forfølgelsesvanvidd, er helt vilt psykotisk, paranoid, føler seg konspirert mot, syk, sykere, sykest. Hjernevask i regi av norske myndigheter på uvisst og lite anerkjent nivå, er fryktelig effektiv! Den slår aldri feil! Og det skal nok utrolig mye til for Qiao å gi opp. Hun vil, her og nå, og vil, også i morgen, ha meg til å svelge store doser med Leponex hver eneste kveld. Fordi det skal være bra for meg. Fordi det skal gjøre meg frisk. Med stadig større doser av Leponex skal da den positive effekten hva angår min psykiske helse etter hvert vise seg. Sier turnuslege Qiao. Noe som utelukkende kan karakteriseres som sludder og vev. Dette ved å starte med å henlede oppmerksomheten til et brev som er undertegnet av legen Øyvin Kristiansen på Rognan. En lege som, klokelig nok, tok til vett og forstand etter å ha lyttet andektig til politiet i Bodø, som, over telefonen, fôret ham med grovt løgnaktig, uhyre alvorlig og sterkt æreskrenkende informasjon angående denne så innlysende alvorlig sinnslidende naboen hans, skittstøvelen Magne Karlsen.

Noen må nok bare, pent og pyntelig, stige ned av sine høye hester og komme meg, her på bakkeplan, i møte. Inngå i dialog med søte, lille meg: Store, stygge meg: Den siste i rekken av eksempler på norske ofre for systemvold av det tarveligste, motbydeligste og forsøksvis på det mest utstudert treffsikre slaget. Bare så dumt at det endte med et bomskudd av det smått patetiske slaget.

Det er garantert langt flere av oss ofre for systemvold her i landet enn det folk som skal ha det til å ha sine ben godt plantet på bakken, liksom, skal ha det til å være. Bare tanken på at slike mennesker – ofre for systemvold i Norge – i det hele tatt eksisterer, tilintetgjør jo de hjernevaskedes idéer om glansbildet Norge, som det liksom skal ta seg ut, må ta seg ut og for all del var ment for alltid å skulle ta seg ut, hadde det ikke vært for at noen av de høyt hevede tok til å la seg ta på senga med sokkene på.

Men nok om dette. I denne omgang.

William Brochs-Haukedal er bare en av millioner av forskere innafor utrolig mange, ja kanskje alle, samfunnsvitenskapelige og humanistiske fagfelt som er opptatt av roller. Hvilke roller vi spiller, hvilke roller vi alle innehar, hvilke svært så forskjelligartede roller vi alle er pent nødt til å forholde oss til i hverdagen, hva angår både våre egne personlige roller og alle roller alle andre individ vi til enhver tid møter på vår vei i forskjellige situasjoner innehar, innafor og utafor vante og uvante kontekster. Dette poenget er så selvinnlysende viktig og relevant i alle menneskers liv at det egentlig er å regne som bortkastet å gi seg i kast med å skildre saken på noe vis som helst. Det er bare for enhver leser å sette seg ned og tenke seg om, la sine mange roller i tilværelsen fare en gjennom tankene, for så, for virkelig å få det hele til å synke inn, la tankene vandre til naboen, kollegaen, søskenbarnet, to stykker i venneflokken og dama bak kassa på RIMI.

Øyvin Kristiansen, for eksempel. Lurt trill rundt av politiet i Bodø. En anerkjent og høyt ansett allmennmedisinsk spesialist med arbeidssted Saltdal Helsesenter på Rognan. Kjent som en stillferdig sjel som aldri legger seg ut med noen og aldri steller i stand noe krøll. Bosatt i et brunt hus av normalstørrelse i et boligfelt rett sør for Rognan: En av mine nærmeste naboer. Kjørte lenge rundt i en gammel varebil, har kanskje hytte ved havet. Kvittet seg i fjor med sitt drivhus, ikke at jeg vet hvorfor. Én av fire gode naboer som sammen har gått til innkjøp av en bensindrevet gressklipper som til enhver tid befinner seg i garasjen til den som sist hadde den i bruk. Far, bestefar, svigerfar, bror, onkel, søskenbarn, ektemann. Som ungdom satt jeg gjerne på kvelds- og nattetid barnevakt for disse og andre småbarnsforeldre i nabolaget. Allerede da kunne jeg med letthet se at det var tale om bokelskere med sansen både for skjønnlitteratur og faglitteratur av ymse slag. Familien hadde et godt utvalg av bøker, noe jeg, som barnevakt, satte stor pris på. Det slo meg jammen da også at ekteparet Kristiansen måtte ha vært noen gode hippies rundt den tid jeg selv ble født, i 1971. I dag vil jeg være frekk nok til å tvile på at Øyvin er noen losjebror av min mor, som er aktivt medlem av Odd Fellow. For alt jeg vet er han aktivt medlem av Saltdal skytterlag og en ressursperson innafor Rognan Idrettslag, skjønt tvile på begge deler, det kan jeg. Hvorvidt Øyvin Kristiansen har en liten fiskebåt, det vet jeg ikke, men det er slettes ikke umulig at han nå og da også fyller rollen som kulturentusiastisk turist i Italia og juledesserttenkende multebærplukker i Sverige. Og at han ikke synes det er så fryktelig galt gjort av ham å ta seg et glass Cognac med små barnebarn til stede i samme stue. Jeg tror ikke han slår sin kone. Øyvin kjenner både jeg og alle andre naboer som en nøktern og snill person. Han er en mann det, også for min egen fredsommelige del, er fullt mulig å føre en fornuftig samtale med – ja, alle andre steder enn på hans kontor, for der bekler han jo rollen som lege og da blir jeg redd. Da klikker det lett for meg, og før du vet ordet av det har jeg sagt noe lettere usaklig og passe spydig, reist meg fra stolen og gått. Bortsett fra at han er og blir lege, kjenner jeg Øyvin som en god nabo, en etterrettelig type, en godmodig kar, en av dem jeg har ualminnelig lite vondt å si om. I sin rolle som lege stimulerer hans plass i en kontorstol på Saltdal Helsesenter til en refleksmessig respons fra min side: Jeg blir redd. Og når jeg blir redd, da blir jeg fort både irritabel, småsint, spydig, nedlatende, avvisende, kortfattet, mutt, ekkel, lettere aggressiv og intrigant. Jeg kan bli amper. Jeg kan sitte der og vri meg i min stol, ønske meg ut og bort rimelig øyeblikkelig. Fort bort og langt vekk. Plutselig kan jeg finne på å reise meg, avlevere en siste kraftsalve der jeg står, på dørstokken på vei ut av dette psykologiske torturinstrument andre mennesker omtaler som Øyvin Kristiansens, Marianne Franings, Dr. Hook’s eller Fine Young Cannibal’s kontor, smelle døra igjen etter meg og haste avgårde, ut av Helsesenteret, fortere enn svint nå, før det klikker helt for meg. Så kommer jeg etter et kvarters tid på at jeg ikke har gjort opp for meg, returnerer til Helsesenteret, betaler kjapt i skranken, sier noe ufint til dama bak skanken om legen jeg nettopp var inne hos, og går. Hvis jeg noensinne møter Doctor Feelgood, må det nok komme av at Kofi Annan har tvunget Gro Harlem Brundtland til å blande kortene. –

Overlege Guido Stockkamp her på Akuttenhet Nord, kjenner jeg utelukkende til som det han her er, nemlig overlege og psykiater. Hans hele og fulle behandlingsmetode har vist seg å klinisk gå ut på nettopp dette: “en erfaring alle terapeuter må ha gjort: Vi kan bli for aggressive, straffende, sadistiske, respektløse, latterliggjørende, krevende, overkjørende, kastrerende, etc., gjerne i den hensikt å holde kontrollen.”

Man lider bestemt av forfølgelsesvanvidd, er helt vilt psykotisk, paranoid, føler seg konspirert mot, syk, sykere, sykest. Hjernevask i regi av norske myndigheter på uvisst og lite anerkjent nivå, er fryktelig effektiv!

Under et behandlingsmøte like i etterkant av hva en gammel pønker og freak alltid vil betrakte som et morsomt opptrinn – et lite stunt som gjorde underverk for min sinnsstemning, og varte fra kl. 12:22 til 13:00 torsdag den 17. januar (skildret i neste kapittel) – bemerket en amper Guido Stockkamp at jeg så redd ut. Jeg misforsto ham totalt, og gjorde det derfor klart og tydelig for ham at det ikke finnes det menneske eller den ting på denne jord jeg er redd for. Hverken direktører i børsnoterte konsern, folk i ministerposter, folk i politiet, folk i akademia, folk i byråkratiet, høyt som lavt, folk i journaliststanden, jeg lekset opp kategorier av folk for ham, men da møtet var over – det var et langt og intenst møte – og alt hun som egentlig er oppført som min behandler, det relativt snille mennesket Qiao, hadde fått lov til å si var at min dose med Leponex ble ytterligere forhøyet, kom jeg på at overlegen naturligvis kunne ha rett! Jeg kunne vel så gjerne framstå som redd. Herrejemini, det er jo Stockkamp selv, i sin rolle som overlege, jeg er livredd! Jeg har, som jeg anser det, ingen god grunn til å tro at denne mannen ønsker meg det minste godt. Jeg har, tvert imot, allerede skaffet meg akkurat så mange gode eksempler på at mannen virkelig ikke gjør det, at det ingen tvil fins: Guido Stockkamp ønsker meg ikke godt. Hvis han personlig kunne sendt meg rett til helvete på enveisbillett, så hadde han gjort det.

Jeg har kritisert ham. Jeg har utsatt ham for knusende kritikk, og det var nok til å få ham til å hate meg.

Etter at jeg ble overført til skjerma avsnitt var jeg jo rask til å klage Stockkamp inn for kontrollkommisjonen. Han skulle ha det til at det var nødvendig å hindre meg i å skade andre, noe jeg protesterte på. Jeg mente han hadde fått panikk, og derfor satt sitt kryss på et sted i et skjema hvor det ikke skulle vært satt. I begynnelsen av dette behandlingsmøtet med Qiao og ham, nevnte jeg det for ham: Hva mente han om dette? Stockkamp mente han hadde all rett til å si at jeg kunne skade andre, i og med at Roger André, som førte meg inn på skjerma, fant det for godt å legge meg i bakken. Fordi han hadde panikk. Jeg måtte bare hindres i å skade andre fordi Roger André hadde valgt å legge meg i bakken med høyre min høyre bakpå ryggen. Så logisk da. Fra kontrollkommisjonen venter jeg fremdeles, den 17. januar 2013, på svar. Og jeg fastslår igjen at jeg aldri, under noen omstendighet, må hindres i å skade andre. Tull, det er det det er. Og tøys. Bare ikke ifølge Stockkamp.

Stockkamp benyttet snart anledningen til å gjøre det klart for meg at det var komplett uforståelig, også for hans del, hvorfor jeg var så veldig opptatt av hva politiet hadde å si om meg, over telefonen, til en lege i Saltdal. Han skulle ha meg til å skille mellom fakta og sykdom nå.

Politiets informasjon til Øyvin Kristiansen var fakta. Det som var av interesse for Guido Stockkamp og resten av psykiatrien, burde også være det som opptok meg nå, nemlig min sykdom, min paranoide psykose, mine syke vrangforestillinger og ville konspirasjoner om politiet. Om jeg ble rasende? Ja, jeg ble rasende. Politiets uttalelser var fakta jeg bare måtte forholde meg til hva var, nemlig fakta, og det var min sykdom jeg skulle behandles for: Det var min sykdom behandlingsapparatet her og behandlingsformen jeg ble utsatt for gitt ut på å få under kontroll, dette måtte jeg bare forstå.

At jeg hadde det faktum at jeg ikke led av vrangforestillinger og slet med ville, gale og svært syke konspirasjonsteorier rett foran meg, på bordet i dette møterom, svart på hvitt, på et stykke papir, underskrevet av en lege, se, det var en vrangforestilling! Jeg hevdet politiet i Bodø løy. Det var en vrangforestilling! Jeg kunne si hva jeg ville, noen rolle spilte det ikke! Jeg var og forble paranoid psykotisk, og led faktisk av fremdeles av en alvorlig sinnslidelse som ga seg utslag i vrangforestillinger av det smått absurde slaget. Var det nå jeg skulle påpeke at en overlege ved Akuttpost Nord i Bodø nå, på meg, framsto som splitter pine gal? At Stockkamp framsto som sinnssyk? Alvorlig sinnslidende?

Misforsto jeg? Nei, det var jo ikke til å misforstå! I sin store profesjonsarroganse var jo overlegen å anse som sinnssyk!! Psykotisk!!!

Under samme behandlingsmøte, der Stockkamp, Qiao, Victoria og jeg satt rundt et bord der alt gikk ut på at Stockkamp og jeg kjeftet hverandre opp, kunne framstå som om Guido Stockkamp spilte tre roller samtidig. Han spilte rollen som den indignerte fagmann, rollen som turnuskandidat Qiaos overordnede og rollen som den mannen, det enkeltindivid, den privat tenkende person som søkte å sette pasienten Magne Karlsen på plass, få ham til å være god pasient og videre stille ham, etter beste evne, i et meget dårlig lys nå, også som fagperson. Stockkamp gjorde sitt ytterste for å latteliggjøre samfunnsviteren Karlsen. Stockkamp gren på nesen og satte opp den internasjonale gåseøyne-gesten da han skulle omtale min faglighet. Jeg var en fagperson i hermetegn. Jeg fikk se Stockkamp på et nytt vis her. En mann under et merkverdig lys. Snart befant denne legen seg i forsvarsposisjon. Jeg fortalte ham at jeg nettopp hadde vært på biblioteket og lånt en bok til, nemlig Michel Foucaults “Galskapens historie” – og så var Stockkamp snar til å rette på uttalen min. Han sa navnet riktig. Som det skulle sies. Jeg sa jeg ikke kunne fransk. Så foreslo Stockkamp at jeg gikk på biblioteket og lånte én bok til: En bok av Aslak Syse, som Guido Stockkamp fastslo var en meget klok mann som ikke bare var en god lege, men også professor i offentlig rett, som hadde skrevet en lang faglig analyse av den norske psykiatrilovgivningen, en bok om psykisk helsevernloven, med kommentarer, som jeg burde låne. Jeg lovte å gjøre dét.

I løpet av det førti minutter lange møtet fikk jeg rimelig god tid på meg til å lese opp en del seksjoner fra det jeg allerede hadde skrevet i min sorte bok: Fra mitt manus. Så langt jeg hadde kommet. Fra denne avhandlinga du sitter med nå. I løpet av samme tidsrom tillot den store fagidiot, Guido Stockkamp, overlegen, sin underordnede Qiao – min behandler – å si én eneste setning: “Vi øker din dose med Leponex.” Det var alt hun fikk sagt. Helt mot slutten av møtet. Det var det eneste min behandler fikk sagt. For dette var ment som Stockkamps eget sololøp. Bare så dumt at han hadde en pasient som satt og svarte. En pasient som kranglet med ham. En pasient som kikket dumt på ham. En pasient som anså ham som sinnssyk. Sprø. Alvorlig sinnslidende. Før behandlingsmøtet var over rakk jeg å fortelle Stockkamp noe jeg ikke har for vane å si til folk.

Ja, jeg snakket om min utdannelse. Min tid på universitetet. Ikke noe jeg snakker for ofte om. Men da Stockkamp ville sette hermetegn med hender og fingre rundt min faglighet, så opplyste jeg ham at også jeg hadde studert psykologisk antropologi, samt at jeg faktisk hadde lest en god del bøker og artikler om medisinsk antropologi. –

¤

Jeg er, i skrivende stund, den 17. januar 2013, villig til å vedde hele fem kopper kakao på at Guido Stockkamp, så snart Akuttenhet Nord får et eksemplar av denne avhandling i hende, vil påbegynne jobben med å gjøre sitt ytterste for å framstille den som en gal manns verk: Et makkverk skrevet av en mann i hermetegn: En vilt sinnssyk, paranoid schizofren person. Men Stockkamp er og blir en fare for pasienters psykiske helse. Væremåten er helt hårreisende og arrogansen hans kjenner ingen grense. Han har null og niks i psykiatrien å gjøre. Han burde omskoleres til veterinær. –

Det siste han under dette møtet ville ha meg til å innse, var at jeg kunne se for meg minst tre måneder som tvangsinnlagt psykiatrisk pasient. Det var åpning i norsk lov om psykisk helsevern for å holde meg her på tvang i tre måneder, minst, og det var dette som var planen. Dette jeg kunne være innstilt på.

Jeg anså det da på det viset at politiet kanskje kunne få det som det ville om jeg ikke nå snart fikk riktig orden på mitt forhold til min advokat i Oslo, Aase Karine Sigmond, og at psykiatrien i Bodø befant seg i en dyp krise: At hele behandlingsapparatet kollektivt hadde gått fra vett og forstand. En nydelig situasjon. –

Si meg nå: Hvordan kan det overhodet være mulig å tenke og tro at en norsk borger ikke er bekymret over en viss situasjon politiet i Bodø har hatt mage til å sette seg ned og bable om til en lege på Rognan? Man kan snakke til veggen: «Hvordan skal jeg gå fram, overlege, for å blokkere slik en ondsinnet gjerning iverksatt av politiet, som da, tenker jeg, i det de ringte til legen på Rognan, planla å få meg innesperret i psykiatrien så lenge som praktisk mulig; altså minst tre måneder?» Som å snakke til veggen: «Er det så å forstå at hele denne tankerekka er å anse som absurd? Ja, kan den fungere som endelig bevis for at min sinnslidelse er alvorlig?» Til veggen: «Er det klin umulig å få leger her i Norge til å ta innover seg én eneste ting?»

Overfor en eldre dame fra Sarpsborg – en venninne fra nettet og en god ressursperson for meg – kom jeg med følgende hjertesukk over telefonen: “Man burde sette en passe stor gruppe av våkne pensjonister på den jobb de alle kan litt om, nemlig barneoppdragelse og virkelig ikke voksenopplæring, og gå inn i norsk psykiatri og bedrive litt barneoppdragelse på disse voksne kvinner og menn som kunne vært deres barn og barnebarn, og gitt dem alle en litt stor ekstra dose med barneoppdragelse. De gamle er eldst, og burde være i stand til å bøte på dette altfor digre problemet, at behandlingsapparatet består av velbetalte ansatte som opptrer som forvirrede smårollinger.”

En eldre dame fra Sarpsborg lo godt.

Profesjonsarroganse overalt: Sprer seg som et virus kloden rundt

by

“Ikke bare mors beste barn jobber i norsk politi.”

“Symbolsk makt er en makt til å konstituere det gitte gjennom utsagn om det, til å få andre til å se og til å tro på en verdensoppfatning, til å bekrefte den eller til å forandre den, og gjennom verdensoppfatningen også handlingen i verden, og dermed verden selv. Symbolsk makt er en nesten magisk makt som gjør det mulig å oppnå det samme man vil oppnå med styrke (fysisk eller økonomisk), og dét takket være den spesifikke mobiliseringseffekten – symbolsk makt virker bare når den anerkjennes, det vil si når det vilkårlige ved den miskjen-nes. […] Det som gir ord og ordrer makt, makt til å opprettholde eller undergrave orden, det er troen på ordenes og talerens legitimitet, en tro det ikke tilligger ordene å skape.” (Pierre Bourdieu: “Symbolsk makt: Artikler i utvalg” – 1996: s. 45)

¤

Det finnes folk som, med sitt hode høyt holdt, med den største selvfølgelighet sitter på sin usedvanlig høye hest og mer enn gjerne tar pisken i bruk. Denne pisken bruker de både på hest (system), fotsoldater (underordnede) og fiender (så hjelpeløse ofre som helst mulig). Fra faunaen kjenner vi til uttrykket hakkeorden. Nå som jeg befinner meg på Akuttenhet Nord, dette som tvangsinnlagt pasient, er det, i likhet med de mange andre i nøyaktig den samme posisjon, nederst i denne ordenen jeg befinner meg. Jeg er fienden. Rett over oss pasienter finner man, av velferdsstaten ansatte, fotsoldater som ufaglærte assistenter, miljøarbeidere, barnevernspedagoger, hjelpepleiere og sykepleiere. Disse kan folk i denne mellomposisjonen av psykiatere, leger og overleger, ledere av akuttenheten og ledere av sykehuset hakke på. Disse menneskene er soldater, de også, men ikke vanlige soldater, de er offiserer. Mavlud og Stockkamp er blant overlegene. De kan i prinsippet hakke på hakke løs på hvem de vil. Jeg vil tro de kanskje er i posisjon til å hakke på enhetsleder Emanuelsen og assisterende avdelingsleder Wangsfjord, skjønt dette er jeg ikke helt sikker på. Det er mulig de alle er for løytnanter å regne, og dermed på en måte likestilt. Majoren heter etter all sannsynlighet Trude Grønlund, som er klinikksjef, mens generalen gjerne kan hete Pål Martin Strand. Han er sykehusdirektør. Alle disse kan piskes av den som sitter på hesten (systemet: Helsedirektoratet). Ingen vet hvilket navn denne “personen” har. Den som sitter på helsedirektoratet med pisken og rir, er ansiktsløs, kjønnsløs, identitetsløs, maskert og mangehodet. Alt vi dødelige vet om rytteren, er at denne rytteren har en øverste leder, en sjef, og at denne sjefen for tida er en mann ved navn Jonas Gahr Støre. Denne mannen er landets helse- og omsorgsminister, og kan så gjerne sitte over et kafébord i samvær med en journalist fra Dagens Næringsliv og uttrykke sin tro på det gode i mennesket og skryte av sin evne til å få ting gjort, bli fotografert og festet både til en førsteside og en innside av en avis. Men hva er denne mannen? Er han noe mer enn en impotent gallionsfigur uten makt til å gjøre den minste ting? Er han noe mer enn en sminket og gredd modell med en mikrofon stukket opp i trynet til å si ting i? Fine ting. Flotte ting. Platte selvfølgeligheter? Som at det å å være kritisk til EU i disse tider både er sunt og naturlig; et uttrykk for sunt folkevett. Jeg vet ikke riktig hva jeg skal mene å hevde hva angår nettopp dette. Ja, egentlig tror jeg ikke Jonas Gahr Støre er noe annet, noe mer enn en popstjerne. Jeg tror ikke Jonas Gahr Støre har noen makt. Jeg tror han er rik. Jeg tror han lever et beskyttet liv. Jeg tror hans tilværelse er rimelig grei. At han lever et godt liv. Men mektig? Nei, jeg tror ikke Jonas Gahr Støre er videre mektig. Ikke tror jeg han er mektig som helse- og omsorgsminister, ikke tror jeg han vil bli mektig som statsminister og ikke tror jeg han vil stå i fare for å få noen makt som leder av Abrakadabrias menneskerettighetskommisjon, heller.

Men tilbake til dette skrekk-kabinettet av et sykehus. Tilbake til systemet. Samfunnet på utsida av denne vår akuttenhet i psykiatri har absolutt ingen grunn til å tro det er mulig at noen skal kunne bli tvangsinnlagt her på det horrible, jævla grunnlag av at politiet i Bodø koker opp absurde løgner av grovest mulig karakter, men skjønner vel helst godt at alle de mennesker som sitter i ledende stillinger i psykiatrien på det mest bestemte nekter å tro at dette enkeltmennesket – denne navngitte norske borger – har en sjanse i havet til både å stille opp med meget gode vitner til sin fordel, sin uskyld, når dette individ hevder at politiet lyver, og videre også skulle ha grunn til å tro at det å få en god advokat på plass kan være av videre stor betydning. Man vet jo at politiet ikke farer med grove løgner om folk. Hvis det fortelles, av politiet, at en mann med en viss sykehistorie sitter på VG-nett og truer folk med stortings- og regjeringsmakt på livet, da tror man på dét. At pasienten lister opp vitner til sin fordel, hevder aldri i sitt liv å ha skrevet ett ord på VG-nett og ønsker å oppnå kontakt med en lynskarp advokat i Oslo, burde vel, i så måte, for folk flest, med sin sunne fornuft i god behold, bare kunne gå som utsagn og oppførsel til bekreftelse av at pasienten er meget syk. Ja? Sier ikke dette seg selv?

Både politiet og helsevesenet er, av samfunnet utafor politiet og helsevesenet, og da etter all sannsynlighet spesielt av samfunnet utafor politiets sfære, å regne som prikkfrie. I alle fall når det kommer til slike ting. Samfunnet utafor helsevesenets sfære har nok ingen tro på at leger innafor norsk psykiatri seriøst kan finne på å oppfordre en person til å ta sitt eget liv, det er så, og samfunnet utafor politiets sfære har heller ingen grunn til å anta at en politimann kan sitte i bil og snakke med en selvmordskandidat og spørre denne hvorfor han ikke like gjerne kan kaste seg foran en trailer. Det stemmer. Man tror ikke uten videre på slikt. I alle fall ikke inntil dette på ett eller annet vis er bevist. Noe som naturligvis ikke lar seg gjøre. Ethvert forsøk på å overbevise noen utenforstående om at politiet og helsevesenet ikke er prikkfritt, i alle fall når det kommer til de største selvfølgeligheter av ting, må også være helt prikkfritt. Et slikt forsøk må være så godt gjennomført at det slår beina under en lang rekke etablerte sannheter i én og samme fei. Noe annet nytter ikke. Noe annet vil bare ikke holde mål. Et dårligere forsøk enn et prikkfritt forsøk vil framstå patetisk, usunt og galt. Noe annet enn et prikkfritt forsøk kan man bare drite i å komme trekkende med. For så til de milde grader stor symbolsk makt besitter nemlig både politi og helsevesen.

Som den franske sosiologen Pierre Bourdieu i sin artikkel “Om symbolsk makt” (1977 (1996: s. 38 – 47)) formulerer det: “Når systemet befinner seg i en tilstand hvor makten ses overalt, […] er det ikke bortkastet å minne om en må vite å oppdage makten der hvor den gir seg minst til kjenne, der hvor den er mest miskjent, og dermed anerkjent. […] Symbolsk makt er denne usynlige makten som bare kan utøves med delaktighet av de som ikke vet at de ligger under for den, eller endatil ikke vet at de utøver den.” (1996: s. 38)

Ja, makten må oppdages der makten er mest miskjent. Som for eksempel innafor slike idiotiske felt som Salten Politidistrikt og Akuttenhet Nord oppe i Gokk.

I skrivende stund, den 15. januar 2013, har det vist seg at en av de ledende skikkelser i Salten Politidistrikt, Heidi Kløkstad, ikke så mye som har blitt informert om politiet i Bodøs rabiate bekymringsmelding telefonert inn til kommunelege Øyvin Kristiansen på Rognan i Saltdal kommune. Jeg vet dette etter å ha snakket med Heidi Kløkstad på telefonen, og har gitt henne beskjed om at jeg nå har sittet og laget et passende stykke hakkemat av henne både på VG-nett og Facebook. I dag har jeg også selv gitt en telefonvakt ved politiet i Bodø klar beskjed om å informere denne politisjefen i distriktet her, Heidi Kløkstad, om det inntrufne, og påpekt overfor denne telefonvakta at politiets ryktespredning virkelig ikke er basert på fakta; at politiet i Bodø beviselig taler usant. At jeg også har fått rede på at det samme politiet i Bodø er opptatt både av mitt forhold til politiet generelt og Jim Bjørnstrøm ved Saltdal og Beiarn lensmannskontor spesielt, er jo også morsomt. Politiet skulle bare visst at faktum er at mitt forhold til politiet faktisk er langt mindre betent enn mitt forhold til leger! Men det er nok en litt for utrolig for politiet, antar jeg. I og med at jeg så langt ikke har lagt meg for mye ut med leger, men tvert imot gjort et poeng av å legge meg ut med folk som Bjørnstrøm og Ringkjøb, dette ved å anmelde dem for forfalskning av saksdokumenter; noe jeg vet er blitt gjort, og noe jeg med letthet skal bevise er blitt gjort, dette ved å lage en skandale på lille Rognan, gjerne i samarbeid med personale og brukere av en av bygdas barnehager! Det er lett å føre bevis for dette her.
Å føre bevis for velferdsstaten Norges legers enorme ondskap er en mer komplisert affære. Dette vet jeg sannelig ikke om i det hele tatt lar seg gjøre. Det får tida vise. Jeg tror tida vil vise seg vanskelig å få til å jobbe for meg når det kommer til nettopp dette. Her tror det ender med at jeg må melde pass. Det vil i så fall være trist, men sant, og intet annet. Og det stemmer helt sikkert, det som ble sagt til meg i 2007, at Gro Harlem Brundtlands hjelp kan vise seg helt nødvendig. Men hun er jo en gammel dame nå, og tida kan umulig gå fort i min retning når det kommer til dette. Gro Harlem Brundtlands hjelp forventer jeg da heller ikke. Hvorfor skulle jeg dét?

Politiet forakter jeg. Politifolk gjør jeg mer enn gjerne til latter. Leger hater jeg. Leger har jeg et fobisk forhold til. Dem unngår jeg som pesten. Leger skremmer vannet av meg. I all verden? Hvordan skulle politiet fatte og begripe dette? Og hvordan skulle noen som ikke vet hva et fobium er, skjønne seg på distinksjonen her? Hat, det er et fryktelig mørkt fenomen. Politiet hater jeg ikke. Det forakter jeg. Forakt er noe annet enn hat. Og politiet oppfatter jeg som morsomt. Ikke farlig. Leger oppfatter jeg som farlige. Politifolk synes jeg er komiske. Leger er ikke komiske. Dem tar man på alvor. Når en politibetjent ønsker deg ondt, så gjør det kanskje litt vondt, stort verre er det faktisk ikke. I hvert fall ikke når slike komiske mennesker ønsker deg ondt, og skyter seg selv målbevisst i foten med maskinpistol når de så forsøker seg på å gjøre deg ondt. Da blir det hele utrolig morsomt. Men når leger vil deg ondt, da er det alvor.

Ikke bare ble jeg spurt om mitt forhold til politiet generelt og Jim Bjørnstrøm spesielt: Jeg ble også gitt beskjed om å ta ansvar for det jeg skrev på nettet, og spurt om mitt forhold til Grete Faremo. Kunne ikke nettopp si at mitt forhold til Grete Faremo er verdens beste. Det jeg imidlertid kunne gjøre klinkende klart for politiet i Bodø var at jeg faktisk tok ansvar for det jeg skrev på nettet.

Mandag den 14. januar 2014 ble altså Akuttenhet Nord oppringt av politiet i Bodø med beskjed om å begrense min bruk av internett. Da hadde jeg gjort to ting. For det første hadde jeg skrevet noe om politiets opprørende virksomhet på Avisa Nordlands Facebook-side, og så hadde jeg vært på VG-nett og opprettet en brukerkonto med aliaset “Kløkstad”, orientert VG om mitt eget navn, fødselsdato, postadresse, e-postadresse og telefonnummer, og skrevet følgende kommentar i VG-netts seksjon for jus: “Mitt navn er Heidi Kløkstad. Jeg sitter i en ledende stilling i Salten Politidistrikt, og får så vondt i hodet av Magne Karlsen. Ser helst at denne Karlsen blir innlagt på livstid. Han er fæl. Noe Ronny Sortland kan bekrefte. Han bor jo i Saltdalen, og kjenner til ham. Han så ham kanskje knipse en ballong ut av hendene på et barn. En eneste ballong. Ikke tolv.”

Jeg tok skjermbilde av dette, og la det ut i en kjent Facebook-gruppe. Så googlet jeg Heidi Kløkstad, fant flere bilder av henne, tok i bruk ett av dem, brukte Paint-programmet og la inn en billedtekst: “Nå føler jeg meg altså så dum.” Jeg brukte samme Facebook-gruppe til å gjøre dette kjent for deler av folket.

I skrivende stund, mandag den 28. januar 2013, har jeg utrolig god lyst til å gjøre noe av det samme med Jim Bjørnstrøm. Skulle jeg kommentert som ham, måtte det nok bli under en artikkel om Cecilia Brækhus. Jeg kunne latt ham uttale seg både om fotarbeidet og løftinga av guarden. Og skulle jeg googlet ham opp og laget en bildetekst til ham, måtte det stå skrevet: “Det er en satans hestkuk her i bygda som vet at jeg burde få sparken.”
Så kunne jeg latt Kløkstad, via sin brukerkonto på VG-nett, linke til Facebook og skrive en kommentar til bildet:

“Ikke bare mors beste barn jobber i norsk politi.”

Hva i himmelens navn er det disse krypdyrene tenker med?

by

Narsissisme og profesjonsarroganse over alt, mye på grunn av det uuttalte kravet om ubegrenset kollegial lojalitet

«En mental lidelse som er hyppig referert til i forbindelse med ledelse, er narcissisme: ledere med svulmende selvbilder.» (Tom Karp: «Ledelse i sannhetens øyeblikk: Om det å ta lederskap» – Cappelen Damm, Oslo 2010: s. 205)

Heidi Kløkstad, som jeg ved fire anledninger siden forsommeren 2012 har hatt kontakt med over telefonen er, etter hva jeg har skjønt, mye av en isøks eller harpun å regne. Så nedlatende, så påståelig, så kranglevoren og patetisk at det er til å ville spy av. Og henne skal jeg kanskje måtte stå overfor i retten! Meg som tiltalt, hun som fornærmet. Heidi Kløkstad, liksom. En fornærmet påtalesjef i Salten politidistrikt. Jeg kan ikke tenke meg til at jeg får gå helt fri. Nå er hun sint. Også politimester Geir Ove Heir er sint.

Guido Stockkamp er og blir en patetisk skikkelse: En ekkel kar med et selvbilde så oppblåst at man får lyst til å stikke en nål i det, bare for å se det eksplodere, noe jeg ved mang en anledning også har gjort.

Jim Bjørnstrøm er heller ikke god. Han klarer meg ikke. Han hater meg. Han kunne ikke, sist jeg snakket med ham på lensmannskontoret, nedlate seg til å ta meg i hånda. Å opptre profesjonelt.

Juwamer Mavlud. Et kapittel for seg selv.

Grete Faremo: Isdronningen.

Uff, slike ledertyper! Man kunne fort mene at mennene i kvintetten her føler seg som gule Lamborghinier og kvinnene som sorte Porscher.
Tom Karp har langt mer å tilføye: «De krever ros og oppmerksomhet, de opptrer selvsikkert og arrogant, og de har store tanker om sin egen briljans og makt. De elsker sitt eget selvbilde.» (2010: s. 205)

Karp står fjellstøtt på sitt: «En skadelig sannhet er bedre enn en nyttig løgn, så også i ledelsesutøvelse. Ditt psykologiske mot gjør at du går inn i situasjoner hvor du risikerer at din forståelse av deg selv blir utfordret, og at noe eller noen slipper igjennom dine forsvarsmekanismer. Du risikerer også samtidig å bli bedre kjent med hva som driver deg. For ledere som er opptatt av makt, autoritet og styrke, kan det være skremmende, til og med truende. For å vinne må du våge.» (2010: s. 206)

Altså, jeg spekulerer! Jeg lurer virkelig på hva det var som fikk Guido Stockkamp, overlegen, til å møte opp til et behandlingsmøte min behandler Qiao, Snefrid og meg imellom. Og overkjøre Qiao. Kjøre sitt eget galmannsløp. Som en villmann. Hva i alle dager hadde han der å gjøre? Jo, han hadde, med all tydelighet, det der å gjøre å forsøke seg på å få satt meg, den tvangsinnlagte pasienten, riktig så ettertrykkelig på plass, alt mens han, i den prosessen også, på alle mulige vis, fikk vist både Qiao, Victoria og meg hvem som var the leader of the pack. At det var ham, Guido Stockkamp, ham personlig, og ikke noen søt lita jente under utdanning til psykiater – og i hvert fall ingen fagperson i hermetegn som meg: En liten fis av en uføretrygdet akademiker som visstnok mente han skulle ha både det ene og det andre å si, noe han insisterte på å gjøre. Ja visst, ja, noe jeg insisterte på å gjøre. Lese høyt fra min sorte bok, protestere heftig på at dette med fakta var psykose og ville konspirasjonsteorier var politi. At politiet var en vrangforestilling. At jeg behøvde større og større doser med Leponex. Jeg insisterte heftigst på at politiet var komplett irrelevant. Fy faen. Stockkamp viste seg da faktisk å være politiets nyttigste idiot. Han snakket til meg som om han ønsket å hjernevaske meg med prat.

Noe senere, den 21. januar, innrømte turnuslege Qiao at også hun hadde bitt seg merke i Stockkamps show-pregede forsøk på å minimere alt som hadde med politiets rolle å gjøre, dette i anledning det berømmelige tordenskrallet av et møte i etterkant av en eple-og-appelsin-episode jeg aldri vil glemme.

Qiao skal altså ha for en smule humor.

Hun skal faktisk også ha for å være det nærmeste jeg, siden 2005, har vært i den minste nærhet av å betrakte som en lege jeg nesten turte å ta litt på alvor, respektere en liten smule, helt til dette bildet, dette lerretet, gikk heden idet mitt våpen – en hypotese angående utfallet av vårt møte den samme 21. januar – viste seg å stemme langt mer med virkeligheten enn jeg hadde et lite håp om. Hun var jo utelukkende opptatt av å øke mitt inntak av Leponex, og gikk faktisk så langt som å skulle ha meg til å vedkjenne meg at det føltes godt å sove fryktelig tungt om natta! I løpet av noen minutter gikk altså Qiao fra å være noe av et godkjent legeemne til en dust av en person med diagnosen psykisk utviklingshemmet. Sånn kan det gå med folk som bekrefter mine hypoteser.

Turnuslege Qiao er kanskje fremdeles et menneske som ennå er under en form for profesjonsmessig utvikling, og derfor fremdeles ikke riktig har tatt til å sveve i lufta, men har bakkekontakt som er følbar på en annen måte enn et grundig hardt tramp. Hva hun med tida skal utvikle seg til, er ikke lett for meg å si noe om, sånn, altfor bombastisk, og det er det kanskje heller ikke for de underjordiske, men går det som det ser ut til at det faktisk må gå, så vil hun, med all sannsynlighet, for all framtid gi fullstendig blaffen i alt hva hennes forelesere på universitetet noensinne har forsøkt å lære henne opp i, hva angår den terapeutiske samtalen. Hun vil, med 98% sikkerhet, bli en seroquelpusher, en truxallanger, en zyprexareligiøs tulling med stor og sterk overtro på elektrosjokk som beste form for kurering av depresjon. En teknofil farmasifundamentalist med null tro på at samtaleterapi er noe annet enn misbruk av tid og krefter. I så fall vil hun befinne seg i sexy mambotakt med tidsbildet vi forholder oss til, her vi står, sitter, ligger og går, som de futuristiske pilletrillerne Aldous Huxley i A Brave New World forestilte seg vi skulle utvikle oss til: «Soma, søster! Gi meg soma!» Her vi stakkato tenker minst mulig mens vi gjør det vi skal og må. Her, i en tåkelagt ekstremværverden der vi intet smartere kan gjøre enn å finsk sisu til å skaffe oss nye popstjerner på kokain jo før jo heller. Følge med på all kriginga på TV-nyhetene, og ellers late som ingenting. Svitsje til en annen kanal. Et naturprogram om hvor vakker vår vakre klode er. Et talkshow om hvor snille de snille dyreelskerne er. En spillefilm om mannen som skjøt dem alle rett ned.

At turnuslege Qiao er en velvillig og god underordnet som en sterkt dominerende kraft som Guido Stockkamp kan føle seg trygg på, det er bevist. Hvilken form for makt Qiao selv har tanker om å gjøre bruk av så snart hun får byttet ut sin ponny med en stor og kraftig hest, se, det vet ikke jeg, for jeg leser ikke tanker og kan ikke spå. Men teorier i fleng kan jeg grunne på.

Som jeg kan grunne på teorier hva angår ordfører Finn-Obert Bentsen i Saltdal; en mann som alltid har framstått som en likandes fyr, men som nå har lagt meg for hat. Han gjorde det allerede i juni 2012, da jeg skrev et brev om korrupsjonen og kriminaliteten på lensmannskontoret i bygda hans – et brev han unnlot å besvare. Så nei: Hvilken form for leder Qiao kan komme til å bli, se, det orker jeg ikke tenke på.

Jeg ser: «Makt er skremmende fordi den oppleves som en trussel mot det enkelte menneskets autonomi og frihet. Makt kan bli misbrukt – og det skjer stadig vekk, i organisasjoner, relasjoner, familier og i samfunnet ellers. Nearly all men can stand adversity, but if you want to test a man’s character, give him power, sa USA’s 16. president Abraham Lincoln i en av sine taler. Makt har kraft til å korrumpere. Noen ledere ser ut til å tro at dersom de har makt, kan de bryte moralske grenser, gi seg selv fordeler, utvise dobbeltmoral eller sette høyere krav til andre enn det de gjør til seg selv. Makt kan gå deg til hodet; du kan føle at du kontrollerer mer enn det du reelt gjør, og du kan overvurdere deg selv og dine handlinger (Karp 2010: s. 85)

Hvorfor kom jeg plutselig til å tenke på Grete Faremo og Jonas Gahr Støre? For ikke å snakke om min sambygding Jan Arild?

Da Dagens Næringsliv den 12. januar 2013 presenterte meg for hva man omtalte som «frelseminister» Jonas Gahr Støre på forsida av sin beige trykksak, og framhevet uttalelser fra denne mannens side, som for mine øyne uvilkårlig framsto loddrett absurd ut, her jeg satt som tvangsinnlagt på Akuttenhet Nord i Rønvik på åttende døgnet, rett og slett fordi politiet hadde kommet med ondsinnede løgner om meg, da tenkte jeg klissent at hele verden bestemt måtte gå under før påske: «Det er en uendelig klokskap blant folk flest,» uttalte Støre. Og: «Jeg tror på det gode i mennesket.»
Reinhekla løgn, hykleri og forbannet svada! Jonas Gahr Støre tror virkelig ikke på sine egne ord. Ikke faen om han gjør. Han propaganderer!
Men hvis det nå skulle finnes en uendelig klokskap blant mennesker som er gode, da måtte den, tenkte jeg brått, så sannelig være forbeholdt riktige folk flest. Nobodies, og ikke Jonas Gahr Støre, ikke Grete Faremo og ikke Jan Arild Ellingsen. Svin, det er dette jeg anser disse tre som. Fascistsvin. Politistatsarkitekter.

Som overleger og politisjefer: Fascister. Ekle dyr. –

Og når jeg nå kikket meg rundt, vel, så innså jeg jo at jeg befant meg blant vanlige folk flest her i landet, men folk av den typen som var underlagt autoritetsstrukturer som gjorde også dem til svin. Jeg befant meg liketil også til folk flest som fant det vanskelig å låse en kontordør på skjerma avsnitt av en akuttenhet i psykiatri. Som av og til sa seg villige til å påta seg ansvar for feil de ikke hadde ansvar for: Som da Einar den samme lørdag den 12, januar ønsket å ta noe av ansvaret for at overlege Stockkamp hadde fått det for seg at han skulle begynne å gi meg Sobril i stedet for Vival, uten på forhånd å informere meg, som pasient, om dette. Børge mente ansvaret også til en viss grad var hans, og jeg måtte informere ham om at jeg kunne ett og annet, også om reglement som angikk norsk arbeidsliv, og at det så sannelig ikke var Børges ansvar at hans meget høyt overordnede tillot ham å slure i faget og gjøre slike feil som å gi meg medisiner jeg ikke var informert om at jeg var satt på.
William Brochs-Haukedal skriver følgende: «Et fellestrekk i mange definisjoner (av ledelsesbegrepet) er at ledelse har å gjøre med måloppnåelse ved hjelp av andres arbeidsinnsats. Definisjonen nedenfor fanger inn de vesentligste sidene ved ledelse slik mange forstår dette fenomenet: Ledelse er utførelse av funksjoner for effektivt å tilegne seg, fordele og utnytte menneskelige og materielle ressurser for å nå et mål.» (2010: s. 457).
Men så da: «En faktor som særlig de siste årene har vært av interesse både for trivselsforskningen og for studier av gjennomtrekk, er tilknytning. Viktigere enn både trivsel og selvrealisering er kan hende at en føler tilknytning og lojalitet til bedriften.» (ibid., s. 380)

Den største forbannelsen. –

Og når det kommer til et skrikende og bæljende behov for en endring av typen snuoperasjon, forteller Brochs-Haukedal: «Uansett må enhver omstilling innebære atferdsendringer på individnivå. Her viser det seg at det gjerne oppstår motstand mot endring, og i den grad slik motstand overvinnes, skjer forandringer i faser: benekting, motstand (her referer begrepet til et spesifisert handlings- og opplevelsesmønster), nyorientering og satsing.» (2010: s. 351).

Så som det å få Nordlandssykehuset Psykiatri i Bodø til å tillate pasienter som våkner klokka halv sju om morgenene, og ikke klokka åtte, å innta sin forbannede pille med antidepressiva! En umulighet!

Eller å be den godeste Jan Arild Ellingsen om å avkrefte enhver idé om at han, på noe vis, skulle føle seg truet av meg!

Snørr og tårer!

Eller å motløst merke seg at Grete Faremo gir blanke i å kommentere saken. Det at politiet i Bodø skal ha det til at jeg har drapstruet henne.
Jævla folk!

Fytterakker’n, sier jeg! Hva i himmelens navn er det disse krypdyrene tenker med? Halen?!!

Kommunelegen, min gode nabo fra barnsben av

by

«Videre kontaktes politiet for assistanse til innleggelse.»

Innleggelsesskrivet til Øyvin Kristiansen omtaler politiet i Bodø to ganger. Det står først skrevet at det kronisk ubehagelige politiet i Bodø hevder jeg har drapstruet Grete Faremo og Jan Arild Ellingsen på VG-nett. Så følger Kristiansen opp med en presisering av at «det er vanskelig å avgjøre om han kan være til fare for andre, men ifølge politiet har han kommet med alvorlige trusler.» Øyvin Kristiansen avrunder med å skrive at jeg begjæres innlagt med hjemmel i § 3-1 og § 3-3 i Lov om psykisk helsevern. Han tilføyer, helt til sist, dette: «Videre kontaktes politiet for assistanse til innleggelse.»

Så kommer det berømmelige spørsmålet – seksognittitusenkronersspørsmålet i Kvitt eller Dobbelt: «Når og hvordan klarte du, Magne Karlsen, å gjøre deg så utrolig upopulær på Bodø politihus, at det samme politiet i Bodø tok til å lyve så raust om din nettbruk både for å sverte deg personlig og få deg innlagt i psykiatrien på tvang?»

Jeg har faktisk noen svar. Jeg har nemlig fått noen spørsmål fra det samme politiet i Bodø, her på Akuttenhet Nord, over telefonen, som på mang en måte er for gode svar å regne. Som: «Hva synes du om Jim Bjørnstrøm?»

Svar: «Du, det skal jeg si deg: Jim Bjørnstrøm kan jeg ikke fordra. Jeg har anmeldt ham til spesialenheten for politisaker som avslørt som en som så gjerne driver på med dokumentforfalskning. Jeg vet han har stått bak akkurat dette for å redde skinnet til et par andre politifolk, så han synes jeg slettes ikke noe om.»

Altså, Jim Bjørnstrøm er øverste sjef på lensmannskontoret på Rognan – Saltdal og Beiarn lensmannskontor – og jeg har faktisk mer vondt enn jeg har godt å si, både hva angår Jim og hele lensmannskontoret han administrerer. Det er korrupt. Ja, tenk, det er kriminelt. Jeg kan, med største letthet, føre ugjendrivelig bevis for at lensmannskontoret på Rognan har forfalsket saksdokumenter i en bøtesak mot meg, dette i samarbeid med politiadvokat Charlotte Marie Ringkjøb og/eller dommer Tarjei Ræder Breivoll, og det skal godt gjøres ikke å ha fått med seg at den tidligere så rike smånarkomane langeren Jon Christian Møller – en vanekriminell på slutten av åttitallet, som også jobbet som en nydelig god og efffektiv tyster for lensmannskontoret i bygda – har fått ubegripelig godt betalt for velgjort arbeid som tyster, i og med at han er politiførstebetjent i Trysil i dag. Noe jeg, i juni 2012, gjorde klart overfor ordfører Finn-Obert Bentsen i Saltdal at var et ugjendrivelig faktum; dette i ubesvart brevs form. Flere lokalpolitikere i Saltdal har fått vite om brevets innhold. Ordfører Petter Bjørnli i Bindal kommune – en saltdaling – har fått kopi av mitt anklageskrift mot lensmannskontoret på Rognan, både som det har hatt det med å fungere og som det fungerer i dag – korrupt og kriminelt – noe også den pene mannen Jim Bjørnstrøm er opplyst om. Å joda! Han fikk kopi. Et par mediafolk fikk også kopi. Den eneste som verdiget meg et form for svar var Tomas Evjen (RIP). Men nå har tida innhentet Jon Christian Møller. Han går ned i det samme sluket som den godeste Jim Bjørnstrøm. For nå har jeg gått fryktelig langt inn i helvete lei.

Nå får de fluksens ta til fornuft nede på rådhuset på Rognan, og så får jammen også Politidirektoratet gå til frontalangrep på disse landsens bandittene i svarte uniformer. I all verden da? Skal det koste så mye å rydde opp? –

Nei, det skal ikke det. Punktum, liksom. Finale.

Også Fauske og Sørfold lensmannskontor har lenge vært orientert om sakene. Og Heidi Kløkstad – påtaleleder ved Salten politidistrikt – er det. Orientert om at jeg vet en ting eller to om lensmannskontoret på Rognan. Ting som tåler dagens lys så dårlig at det eneste anstendige man kan gjøre er å bære ut søpla nå. Og pælme den på dynga. Men det skjer vel ikke? Å nei, den kollegiale lojaliteten er stor.

Og Jim Bjørnstrøm, vel, han ser jeg fram til å se på Rognan Hotell en gang, i samvær med Rognankompaniet, mens han stripper for folket.

Alt mens jeg kan se for meg Jan Arild Ellingsen, den pikken, bøye seg ned i støvet for meg og slikke min skotupp med vibrerende tunge.

Men tilbake til han politiet i Bodø ville vite hva jeg syntes om, nemlig den tidligere bokseren Jim Bjørnstrøm: Hvis noen skal ha noen til å tro at sakspapirene som Saltdal og Beiarn lensmannskontor sitter på, hva angår en bøteleggelse av meg, stemmer overens med virkeligheten og ikke er forfalskede, må Saltdal og Beiarn lensmannskontor sette i gang og føre bevis for at halve Rognans befolkning både er blind og døv. Saken er altså den at en av dem jeg ville anmelde til spesialenheten for falsk vitnemål skulle ha det til at jeg – hvordan skal jeg si det? Altså, denne saken er allerede blitt henlagt som åpenbart grunnløs, noe som betyr at det sitter en politioverbetjent på Fauske, Ronny Borge, som i tillegg også er leder av Fauske Høyre, og mener det opplagt er til å tro at man, en lørdag ettermiddag under Rognandagene, da Rognan sentrum er som mest stappet fullt av folk, kan gå helt og fullstendig amok i en ungeflokk full også av foreldre, besteforeldre og godtfolk av alle slag, uten at noen griper inn, uten at noen informerer politiet om det, uten at noen går til anmeldelse og uten at ett eneste menneske får høre rykter gå om berserkergangen. Joda, Ronny Borge skal ha det til at det fint går an å løpe rundt fra unge til unge og stikke hull på en ti – tolv FrP-ballonger håndholdt av barn, uten at ett eneste menneske får høre om det! At en voksen mann med langt hår og vilt blikk har gått helt fra forstanden, sprengt et dusin ballonger og opptrådt som den reneste speed-freak. Uten at ryktet om dette her spredte seg så mye som en meter, og uten at politibetjent Kent Ove Karstensen, som sto i retten og løy, han også, grep inn og arresterte villmannen på stedet, men lot ham – meg – gå til en annen kant av sentrum der jeg ble pågrepet femten minutter senere for å ha gått til det skritt å forbryte meg mot politilovens paragraf 30, som går ut på dette med å følge politiets ordre og signaler. Joda. Skikkelig vittig. Det går visst an! Ronny Borge mener det går an! Og da må jeg nesten gå ut ifra at også Bodøkvinne og påtaleleder Heidi Kløkstad ved Salten politidistrikt, som sto oppført som jurist i sakens anledning, også tør påstå at det er fullt mulig. At det er til å tro. Et høyst bemerkelsesverdig forhold, vil jeg si. Interessant. Ja, også fra et sosiologisk eller sosialantropologisk ståsted. Sjokkerende nyheter fra bygda her oppe i Nord-Norge. Hva man får lov til å gjøre her! Ustraffet!

Til politiet i Bodø har jeg, siden jeg ble innlagt, tatt noen telefoner. Ved én trivelig anledning ble jeg utsatt for et dårlig forsøk på å få meg til å holde kjeft. Jeg ringte 02800 og fikk beskjed om at jeg skulle få snakke med kriminalvakta. Her fikk jeg den glede det er å lytte til en telefonsvarer. Jeg ringte 02800 igjen, straks etterpå, og spurte: «Hvis jeg nettopp hadde vært vitne til et mord i Bodø sentrum, si meg, hvem skulle jeg ringt til da, om ikke kriminalvakta?» Jeg ble omgående satt over til en fyr som kunne ta telefonen. En fyr som mente jeg måtte stå for det jeg hadde skrevet på VG-nett. Men jeg hadde da for faen ikke, på dette tidspunkt, skrevet ett kløyva ord på VG-nett! Jeg har aldri hatt egen brukerkonto der. Hvorfor? Jo, fordi jeg ikke liker VG-nett. Har aldri gjort det. Utstår det bare ikke.

Jeg ble, ved én anledning, gitt den beskjed at politiet i Bodø ikke kunne stole på at jeg, til tross for at jeg kunne oppgi både fødselsdato og personnummer, var den jeg ga meg ut for å være, og at jeg av den grunn ikke kunne få opplysninger om det forelå en sak mot meg. En som hadde med drapstrusler mot toppolitikere å gjøre. Da ringte jeg til Jim Bjørnstrøm ved Saltdal og Beiarn lensmannskontor og spurte ham om han kjente meg. Han gjorde da dét. Men han visste utrolig nok ikke noen ting hva angikk alt dette gufne svineriet politiet i Bodø hadde å si om meg. Politiet i Bodø, ble jeg informert om, var noe helt annet enn lensmannskontoret på Rognan.

Jeg ringte til Heidi Kløkstad. Fra henne fikk jeg høre at hun ikke var informert om politiet i Bodøs bekymringer hva angikk meg. «Det var jo dumt,» sa jeg. «For nå sitter jeg og driter deg ut både på Facebook og på VG-nett.»

Bodøkvinnen gikk fort i fistel.

Saken var nemlig den at jeg den 14. januar 2013 hadde opprettet en brukerkonto på VG-nett. En konto med brukernavn «Kløkstad» – full av brukeropplysninger som tok hele VG-huset direkte til meg selv. Mitt navn. Min fødselsdato. Min epost-adresse. Min bostedsadresse. Mitt mobiltelefonnummer. En kommentar angående fælingen Magne Karlsen og FrP-politikeren Ronny Sortland på Rognan hadde jeg postet opp under det vakre navn Heidi Kløkstad – dette i jusseksjonen – og så hadde jeg poengtert at Heidi Kløkstad sitter i ledelsen av Salten politidistrikt. Hva? Utspekulert jævel?

Jeg tror vi sier pønker. –

Etter kort tid fikk jeg beskjed, her oppe på Akuttenhet Nord, av overlege Guido Stockkamp, at jeg kunne betrakte det han hadde å si til meg nå som en advarsel. Politiet i Bodø hadde nemlig ringt ham og sagt til ham at man ikke likte min bruk av internett på sykehusbibliotekets computer. At jeg bl.a. hadde skrevet på VG-nett under den yndige Heidi Kløkstads navn! Noe altså jeg personlig hadde gitt Kløkstad informasjon om. Var det nå man skulle le? Ja, politiet i Bodø så altså for seg at det bare var å ta kontakt med overlege Stockkamp, så fikk man meg også bort fra internett. At jeg førte bevis for at hvem som helst kunne skrive hva som helst under hvilket som helst navn på VG-nett, se, det gikk hele Bodøpolitiet hus forbi. Eller kanskje ikke? Kanskje var det nettopp dette de ikke ville at jeg skulle få gjort? Hvem vet?

I etterkant av denne episoden ble det tatt ut siktelse mot meg for misbruk av Heidi Kløkstads identitet. Min computer ble beslaglagt. Jeg har ingen anelse om når jeg får den tilbake. Det er en prestisjesak, dette, for Geir Ove Heir; dette ifølge Avisa Nordland som den 11. februar 2013 også kunne rapportere at Politiets Sikkerhetstjeneste var koblet inn i min sak, i og med at VG-nett hadde ringt til Jan Arild Ellingsen og lurt på om han var klar over at han var drapstruet av meg. Jan Arild følte seg trygg, men sa seg bekymret for familie og hus på Rognan; dette under tre uker etter at han over telefonen med meg sa at han ikke hadde hørt om noen trusler. Pisskuk! Narr! Psycho!

Ved én anledning overrasket jeg politiet i Bodø stort. Ja da, jeg ringte 02800 ved mang en anledning gjennom begynnelsen av min innleggelse. På spørsmål fra en meget sur mann på kriminalvakta i Bodø om mitt forhold til politiet generelt, svarte jeg at jeg foretrakk å snakke med politifolk hver gang valget sto mellom psykiatere og politifolk, for psykiatere skulle bestandig sykeliggjøre hvert et utsagn man måtte finne på å komme med, alt mens politiet var opptatt av jus. Noe som var mye, mye enklere for min del å forholde seg til enn denne evinnelige sykeliggjøringa av alt man hadde på hjertet. «Disse lavpannede psykiaterne,» sa jeg. Ja, de turer jo hele tida fram. De sykeliggjør alt du sier og alt du gjør. Måten du framstår på blir sykeliggjort. Hele ditt vesen, samme faen hva du sier og hvordan du agerer. «Nei, da er det mye enklere p forholde seg til snut,» sa jeg. Da ble det dørgende stille fra telefonsentralen til kriminalvakta på politihuset i Bodø.

Falsk anklaget for to tilfeller av brudd på straffelovens §99, med 15 års strafferamme, bare for å få meg tvangsinnlagt i psykiatrien

by

«Her skal du ikke tenke på politiet. Her skal du konsentrere deg om alle dine paranoide vrangforestillinger, din paranoid psykotiske tilstand. Skille fakta fra fantasi.»

 

… sa overlege og psykiater Guido Stockkamp til meg under et behandlingsmøte torsdag den 17. januar – et møte som etterfulgte en eple- og appelsinepisode som satte sinnene i kok her. Ja, ansatte gikk av skaftet da. De befant seg helt av skaftet fra kl. 12:22 til 13:00, da dette behandlingsmøtet endelig startet. Et behandlingsmøte jeg, med en helt annen behandlende lege, nemlig unge Qiao, mente Guido Stockkamp ikke engang burde vært med på. Men han var med, han. Og tok helt overhånd. Overlegen tok i bruk alt hva han hadde av autoritet. Turnuslege Qiao fikk bare sagt én eneste setning, hun: «Vi øker din dose med Leponex.» For øvrig var det bare Stockkamp og jeg som førte ordet. Joda, vi gikk verbalt i strupen på hverandre, og på meg framsto overlegen som en av de mest hovne bleier jeg noensinne hadde vært borti. Det var tale om en mann som helt klart aldri hadde befunnet seg ved inngangsporten til The University of The Gutters, men var overvettes stor tro på at han ikke bare satt på et vitnemål fra en viktig skole, men også på de vises sten. Han ville latterliggjøre meg, det var det hele. Og unge Qiao, stakkar, – hun manglet autoriteten til å gjøre det klart for sjefen at det var hun, og ikke overlegen, som var min behandler. Hva Stockkamp hadde i det rommet å gjøre, vet ikke jeg. Men han kan så gjerne være kjøpt og betalt av politiet. Hva vet vel jeg?

Vel, hele dette behandlingsmøtet utartet til et langt kapittel nesten uavkortet munnhuggeri Stockkamp og meg imellom. Jeg bedrev høytlesning fra min sorte bok – utgangspunktet for denne avhandling. Han bedrev latterliggjøring. Han tok et helt register med hersketeknikker i bruk. Hans ukloke motsvar og lange doseringer hva angikk min fryktelig alvorlige psykiske tilstand ville ingen ende ta. De tok ingen ende. Stockkamp framsto på meg som politiets mann, og ikke min.

Stockkamp overkjørte sin underordnede, turnuslege Qiao, min behandler, etter alle kunstens regler. Én setning fikk hun sagt. Kun én setning. –

Qiao satt knallhardt på en stol i periferien av hele situasjonen. Mot slutten av dette møtet fikk hun komme med den eneste setning hun fikk si i løpet av hele dette møtet, som var av nøyaktig trettiåtte minutters varighet: «Din dose med Leponex er blitt økt.» Resten av tida leste jeg fra en bok alt mens Stockkamp foreleste og doserte. Jeg svarte ham spydig og Stockkamp forsøkte seg på å belære meg. Min faglighet ville han også trekke i tvil. At jeg ikke skulle tenke på politiets oppsatte felle skulle jeg virkelig ikke tenke på. Den var et fantasiprodukt. Fakta var min alvorlige sinnslidelse, min paranoide psykose. Makan til arroganse, vil jeg si! Makan til lederstil!

«Mye tyder på at hva antropologer faktisk gjør i felten, hvordan de i praksis går fram i sin forskning, er sterkt personavhengig. Feltarbeidet er et møte mellom virkelige mennesker, og hvordan et slikt møte arter seg, vil avhenge av situasjonene som oppstår, av hvem man møter, i hvilken fase av livet, av kjønn og personlighet,» skriver Finn Sivert Nielsen i sin håndbok i antropologisk feltarbeid, «Nærmere kommer du ikke…» (1996: s. 106). Nielsen fortsetter: «Michael Agar, i The Professional Stranger (1980), vektlegger detaljert detaljert dokumentasjon av intervjuer, helst med lydbånd og video. Feltnotater blir for unøyaktige: i deltagende observasjon, påpeker Agar, er det sjelden mulig å skrive ned det som skjer mens det skjer. Man må skrive det etterpå, da mye allerede er glemt. (…) Likevel lykkes antropologer ofte å formidle innsikter på grunnlag av heller spinkel empirisk dokumentasjon. Da briten Edmund Leach gjorde feltarbeid i Burma, mistet han alle sine feltnotater. (…) Men det er klart at Leach har fanget Niagara i en tekopp som var enda mindre enn vanlig. Likevel skrev han en klassiker.» (ibid., s. 107)

Finn Sivert Nielsen går faktisk så langt som å sette det fullkomment på spissen: «På feltarbeid kan det i praksis være lurt å (…) være villig til å bruke enhver teknikk som gir resultater. Rosalie Wax sier rett ut at: «… det mest verdifulle en feltarbeider kan ta med seg ut i felten [er] ren og skjær flaks. Men flaks er en gave fra Maktene, og kan ikke oppnås ved viljestyrke eller studier. Det nest mest verdifulle man kan ha med i felten, er det de gamle nordboerne kalte manvit, det vil si intelligens uttrykt gjennom sunt folkevett, listighet og fleksibilitet – den egenskap vi kaller «å være om seg».» (1996: s. 108)

Nielsens spontane kommentar: «Dette er et metodisk utsagn om hvordan antropologen bør forholde seg til datainnsamlingsprosessen: med realisme, sans for det absurde og klar forståelse av egne grenser. Ingenting er viktigere i krysskulturell kommunikasjon enn fleksibilitet og klarhet.»

Selv er jeg meg fryktelig bevisst, ja, til randen av vannglasset forståelsesfull hva angår mine egne grenser. I den grad jeg skal gå for å være narcissist kan jeg her og nå sitere advokat Aase Karine Sigmond på noe hun sa til meg på sitt kontor i Pilestredet i Oslo tilbake i 2005: «Også jeg er narcissist.» – Men min gedigne og sterkt framskredne autoritetsforakt legger jeg verken skjul på eller føler er noen ulempe eller hemsko. Tvert imot. At jeg nå befinner meg i en psykiatrisk institusjon – et miljø, en slags subkultur der jeg føler medfølelse og ansvar hva angår cirka ti personer – alle medpasienter – og er full av ren og skjær frykt, ja, fobi hva angår leger, psykiatere og sykepleiere kan naturligvis virke noe fargende på mine skildringer av møter med slike, alt mens tullebukker og mer anstendige sjeler som befinner seg nederst på rangstigen innafor det betalte miljø her i noen grad har min sympati og i annen grad har min forbauselse og klare og tydelige forakt, vel, det kan jeg lite annet være enn åpen om. Så får jeg håpe jeg har litt av mitt på det tørre. At det kanskje ikke er mange pønkere innafor det norske antropologiske miljø får stå sin prøve. Men noen dårligere fagperson nekter jeg virkelig å godta at jeg, av den grunn, blir. –

Oppi alt dette er politiets rolle så absolutt ikke uviktig. Nøyaktig hvor avansert sinnslidende overlege Guido Stockkamp er, skal jeg ikke nedlate meg til å forestå en vurdering av, men at det liksom skulle være mulig for å overse og stenge ute et høyst aktuelt problemområde som politiet i Bodø, under ledelse av politimester Geir Ove Heir, nå som jeg har lest et innleggelsesskriv, en brutal epikrise, der det fastslås at jeg skal ha forbrutt meg mot en lov med hele femten års strafferamme, uten å bli siktet, uten å bli avhørt, ja, uten å bli anmeldt, se, det er meg en gåte jeg naturligvis aldri vil finne ut av. Noe særlig mer æreskrenkende enn det dette hårreisende, løgnaktige og rent ut sagt ondskapsfulle politiet i Bodø får seg til å si til en lege over telefonen, skal jeg ikke tenke for nøye over, men denne saken blir jeg så visst ikke ferdig med før jeg har fått folk i ledende stillinger innafor politiet i Bodø ført for retten, dømt og hardt straffet.

Etter en god del om og men fikk jeg til sist, den 9. januar 2013, etter fem dager med endeløst mas, sendt dette innleggelsesskrivet og noen flere papirer til advokaten Aase Karine Sigmond i Oslo. Akkurat så lett tok Nordlandssykehuset Psykiatri på denne min side av en sak hva angår politiet i Bodøs løgner om meg og min databruk, omtalt over telefonen den 3. januar, i samtale mellom politiet i Bodø og en lege i Saltdal. Skal det så være å forvente noe annet enn at jeg, som saken sto, burde fått kontaktet en advokat så fort som råd var, ikke bare via telefon men via fax? Skal det være så merkverdig at jeg, fra den 4. januar til den 9. januar 2013, kunne framstå både som manisk og kokende arg? Så arg at jeg godt kunne være å misoppfatte som psykotisk?

La meg sitere fra Øyvin Kristiansens epikrise igjen, før jeg går nøyere inn på den forutgående kontekst/prosess: «Jeg fikk senere i går en telefon fra politiet i Bodø som opplyser at han har kommet med drapstrusler på nett (VG-nett) mot navngitte politikere (justisminister og lokal stortingspolitiker). De er bekymret og lurer på om han blir fulgt opp.»

Straks jeg fikk høre dette lest opp for meg under innkomstsamtalen fredag den 4. januar 2013, tente jeg på alle plugger og eksploderte! Å forstå situasjonen sånn at jeg, for det første, skulle ha vært og lagt igjen ett eneste ord på VG-nett, visste jeg meget godt var en løgn. IP-adresse på meg og min datavare fins ikke på VG-nett. Man skal være dyrisk forsiktig med å komme med slike utsagn uten å være 100% sikker i sin sak. Dette forsto jeg kjapt, men at noen hadde vært på VG-nett og skrevet under mitt navn kunne jeg ikke uten videre se bort fra. Men jeg forsto på en måte også at politiet nå tok en ikke ukjent norsk høyreekstremist, Ronny Alte, som jeg allerede hadde anmeldt for æreskrenkelse og injurier for ting han hadde publisert om meg på sin offentlige blogg, til sitt bryst. Han hadde blogget om drapstrusler som på alle måter var ment som ironi og sarkasme i sin blogg. Såkalte drapstrusler mot nettopp Jan Arild Ellingsen, ironisk nok. Skjønt ironisk? Nei, dette ble for drøyt. Er det norske politikorpset høyreekstremt?

Etter at historia om at jeg seriøst hadde truet med å knivdrepe Jan Arild Ellingsen ved en valgbod på Rognan i forbindelse med høstens valg hadde blitt spredt til fjern og nær, satte jeg naturligvis himmel og jord i bevegelse for å få et dementi fra Ellingsen. Et faktum hele arbeidsstokken på Saltdal rådhus kan bekrefte.

Når nå politiet i Bodø kom med det samme, men la til også Grete Faremo og VG-nett, satte jeg igjen himmel og jord etter beste evne i bevegelse for å få denne epikrisen sendt til Antirasistisk Senter ved rådgiver Shoaib Sultan med posten. Etter å ha gjort bruk av alle tenkelige former for særdeles dårlig holdning fikk jeg endelig dette gjort fredag den 11. januar. Konspiranoia kan man få av langt mindre enn nettopp dette! Spørsmål: Står helse- og justisdepartementet sammen i en kampanje for å bringe meg til taushet og glemsel, eventuelt kastet i fengsel i inntil femten års tid? Er norsk psykiatri fascistisk?

Man kan spørre! Man kan spørre og grave. Og framstå som mer og mer alvorlig sinnslidende etter hvert som man stiller nye spørsmål. Selv om jeg altså har det svart på hvitt på et papir: Jeg hevder ikke lenger å være forfulgt av norsk politi. Jeg kan legge fram kaldt og tørt bevis for at det nettopp er det jeg er.

Innleggelsesskrivet til Øyvin Kristiansen omtaler politiet i Bodø to ganger. Det står først skrevet at det kronisk ubehagelige politiet i Bodø hevder jeg har drapstruet Grete Faremo og Jan Arild Ellingsen på VG-nett. Så følger Kristiansen opp med en presisering av at «det er vanskelig å avgjøre om han kan være til fare for andre, men ifølge politiet har han kommet med alvorlige trusler.» Øyvin Kristiansen avrunder med å skrive at jeg begjæres innlagt med hjemmel i § 3-1 og § 3-3 i Lov om psykisk helsevern. Han tilføyer, helt til sist, dette: «Videre kontaktes politiet for assistanse til innleggelse.»

Brev til Hadia Tajik, Justiskomitéen: Norges Høyesterett innførte nettopp politistaten

by

21. desember 2013

 

Magne Leonard Karlsen

Bregneveien 15

8250 Rognan

 

 

Hadia Tajik (leder)

Justiskomitéen

Stortinget

0026 Oslo

 

 

Dommere i Høyesteretts ankeutvalg har nettopp erklært at Norge, i alle fall til dels, er en politistat

 

 

Til orientering:

 

Norges Høyesterett har nettopp gitt meg en meget god sak mot den norske staten, som kan føres for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Vedlagt finner du en kjennelse fra Norges Høyesterett der det framkommer at det norske politiet, i alle fall i visse tilfeller, faktisk har dømmende makt, og et brev til Justisdepartementets lovavdeling der jeg ber om å få dette bekreftet.

Høyesterett, ved justitiarius Tore Schei, dommer Bård Tønder og dommer Clement Endresen mener i alle fall at norsk rettspraksis er slik at saker som angår falsk vitnemål i retten – lovbrudd med fem års strafferamme – én gang for alle kan avgjøres på et lensmannskontor uten å bli gjenstand for etterforskning en gang, da simpelthen ved henvisning til straffelovens § 224, 1. ledd.

Ja. Det stemmer: I følge Høyesterett kan en hvilken som helst politibetjent bestemme seg for ikke å etterforske en sak, og dermed også utelukke enhver mulighet til å gå videre med saken: Han har altså gjort seg selv til den slags dommer som ikke engang etterforsker en sak før han kommer til sin rettslig bindende avgjørelse: Den anmeldte går med dette automatisk fri.

En kommentar til dette hadde vært kjekk å få. Men at saken kan havne i Strasbourg er det ingen tvil om. Hvis ikke dette er et grovt brudd på folkeretten, hva er det ellers?

Nå er ikke dette noe jeg sier til deg fordi du er noe mer enn leder av Justiskomitéen. Jeg er selv utdannet sosialantropolog og til roten av mitt hjerte humanist. Men i disse juletider kan det være greit å referere til det åttende bud: «Du skal ikke føre falsk vitnesbyrd mot din neste.» Jeg må le litt, og da ler jeg sarkastisk: Norsk Høyesterett har nettopp fortalt meg at folk bare må lyve i retten så mye de vil. Hvis ikke politiet orker å etterforske en anmeldelse av en slik sak, står det dem helt fritt å gjøre dette: Da kan du ikke straffes for å fare med løgn og forbannet dikt i den hensikt å få folk dømt, i og med at slike saker bare kan føres for retten som en følge av offentlig påtale. Ikke som privat straffesak. Nei, her har politiet det siste ord.

Og det går bare ikke an. Dette kan umulig være riktig. Eller kan det?

Dette gjelder for øvrig en forkastelse av en anke der stortingsrepresentant Jan Arild Ellingsen – medlem av justiskomitéen – var oppført som vitne til min fordel. Et vitne til at det er blitt løyet i retten, men et vitne som altså ikke kan bli hørt i forbindelse med privat straffesak: Det holder at politiet har henlagt saken uten etterforskning. Da er også siste ord sagt.

 

Vedlegg

 

  1. Brev til Justis- og beredskapsdepartementets lovutvalg
  2. Kjennelse og slutning fra Høyesterett datert 13. desember 2013

 

 

Med hilsen

Magne Leonard Karlsen

Brev til Justisdepartementets lovutvalg: Er politistaten delvis innført?

by

21. desember 2013

 

Magne Leonard Karlsen

Bregneveien 15

8250 Rognan

 

 

Justis- og beredskapsdepartementet

Lovavdelingen

Postboks 8005 Dep

0030 Oslo

 

 

 

Ang. paragrafer i straffeloven der politiet har det siste ord, og dermed også dømmende makt

 

La meg begynne med å si at jeg ønsker, så snart som råd, å bli tilsendt en full liste over paragrafer i den norske straffeloven som ikke er av en slik karakter at det kan anlegges privat straffesak om dem. Jeg vil nemlig tro at det må være tale om langt flere paragrafer enn de to jeg nå har fått Høyesteretts erklæring om at det ikke kan anlegges privat straffesak om, nemlig § 163 og § 165.

 

§ 163. Den som for retten gir falsk forklaring under avgitt forsikring, straffes med fengsel inntil 5 år. På samme måte straffes den som utenfor retten gir falsk forklaring under avgitt forsikring i tilfeller hvor bruk av forsikring er lovhjemlet.

 

§ 165. Som i § 163 bestemt straffes også den som bevirker eller medvirker til at en ham vitterlig usann forklaring under avgitt forsikring avgis av en annen i et tilfelle som der nevnt.

 

Høyesterett forteller meg altså at politiet, i visse tilfeller, har dømmende makt her i Norge. At politiet og påtalemyndigheten, i visse tilfeller, har det siste ordet. I mitt tilfelle er det tale om anmeldte forhold som ble henlagt uten etterforskning – jeg presiserer: UTEN ETTERFORSKNING – noe som altså er nok til å anse saken som avsluttet, også rettslig. Og det er altså tale om saker med strafferamme fem års fengsel. Alvorlige saker, med andre ord.

I hvilke andre tilfeller har politiet, eventuelt Spesialenheten for politisaker, det avgjørende ord innafor norsk rett? Altså: I hvilke andre tilfeller holder det for politiet å avgjøre at man ikke ser noen grunn til å etterforske før man henlegger en anmeldelse, og så er også sakene ute av verden da det ikke kan reises privat straffesak om dem?

Jeg ber om full liste, skjønt jeg vil framholde at dette ikke er i tråd med norsk grunnlov og slettes ikke er en rettsstat verdig. Politiet skal da vel ikke ha dømmende makt? Vel, ifølge Høyesterett finnes det tilfeller da politiet har det siste ord innafor det norske rettssystemet, noe jeg anser som et svært alvorlig brudd på folkeretten.

Kan Lovavdelingen bekrefte for meg at justitiarius Tore Schei, dommer Bård Tønder og dommer Clement Endresen har fullstendig rett i sin fortolkning av rettsvesenets funksjon? At det altså finnes saker som avgjøres på et lensmannskontor én gang for alle?

 

Med hilsen

Magne Leonard Karlsen

 

 

Vedlegg

 

Kjennelse og slutning fra Høyesterett datert 13. desember 2013

Politistaten er nå offisielt innstiftet av Norges Høyesterett

by

 

 

Fredag den 13. desember 2013 ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av justitiarius Tore Schei og dommerne Bård Tønder og Clement Endresen avsagt kjennelse og slutning i privat straffesak. Anken til Høyesterett ble forkastet.

 

I kjennelsen skrives følgende:

 

“Magne Leonard Karlsen har erklært anke over Hålogaland lagmannsretts kjennelse 15. oktober 2013 i sak nr. 13-165150SAK-HALO mot Veronica Lundås Andersson og Kent-Ove Karstensen.

 

Høyesteretts ankeutvalg finner det enstemmig klart at anken ikke kan føre frem. Anken blir derfor å forkaste i medhold av straffeprosessloven § 409 første ledd, jf. § 387 a første ledd.

 

Ankeutvalget bemerker at så langt de påståtte straffbare forhold er konkretisert skal de gjelde straffeloven §§ 163 og 165. Disse forhold er ikke av en slik karakter at det kan anlegges privat straffesak om dem.”

 

Hva er det egentlig Norges Høyesterett skriver her? Jo, i siste avsnitt av kjennelsen står det svart på hvitt at i enkelte tilfeller er det slik at straffesaker utelukkende kan føres for retten på grunnlag av offentlig påtale. Det står skrevet at det finnes paragrafer i den norske straffeloven der en hvilken som helst politibetjent har makt til å frikjenne mennesker som anklages for lovbrudd rett og slett ved å henlegge en anmeldelse uten etterforskning: Hvis denne politibetjenten velger å gjøre dette, er også siste ord sagt. Anmeldte er frikjent én gang for alle, og kan ikke føres for retten via sivilt søksmål. Uten at saken er så mye som etterforsket.

 

Dette gir politiet stor makt. Politiet kan altså frikjenne mennesker ved å synse seg fram til at det ikke er noen grunn til å etterforske hvorvidt et lovbrudd i det hele tatt har funnet sted.

 

I praksis er politistaten, i alle fall delvis, innført.

 

Den 21. desember 2013 sendte jeg brev til Justisdepartementets lovavdeling og leder av Stortingets justiskomité, Hadia Tajik, for å orientere disse ansvarlige lovgivere om dette, og be om bekreftelse på at Norges Høyesterett faktisk vil kunne forsvare sin kjennelse overfor hele det norske folk.

Høyesterett Politistat 001

“Ankeutvalget bemerker at så langt de påståtte straffbare forhold er konkretisert skal de gjelde straffeloven §§ 163 og 165. Disse forhold er ikke av en slik karakter at det kan anlegges privat straffesak om dem.”