Falsk anklaget for to tilfeller av brudd på straffelovens §99, med 15 års strafferamme, bare for å få meg tvangsinnlagt i psykiatrien

by , under Falske anklager, PST, Salten politidistrikt, Sivil straffesak

«Her skal du ikke tenke på politiet. Her skal du konsentrere deg om alle dine paranoide vrangforestillinger, din paranoid psykotiske tilstand. Skille fakta fra fantasi.»

 

… sa overlege og psykiater Guido Stockkamp til meg under et behandlingsmøte torsdag den 17. januar – et møte som etterfulgte en eple- og appelsinepisode som satte sinnene i kok her. Ja, ansatte gikk av skaftet da. De befant seg helt av skaftet fra kl. 12:22 til 13:00, da dette behandlingsmøtet endelig startet. Et behandlingsmøte jeg, med en helt annen behandlende lege, nemlig unge Qiao, mente Guido Stockkamp ikke engang burde vært med på. Men han var med, han. Og tok helt overhånd. Overlegen tok i bruk alt hva han hadde av autoritet. Turnuslege Qiao fikk bare sagt én eneste setning, hun: «Vi øker din dose med Leponex.» For øvrig var det bare Stockkamp og jeg som førte ordet. Joda, vi gikk verbalt i strupen på hverandre, og på meg framsto overlegen som en av de mest hovne bleier jeg noensinne hadde vært borti. Det var tale om en mann som helt klart aldri hadde befunnet seg ved inngangsporten til The University of The Gutters, men var overvettes stor tro på at han ikke bare satt på et vitnemål fra en viktig skole, men også på de vises sten. Han ville latterliggjøre meg, det var det hele. Og unge Qiao, stakkar, – hun manglet autoriteten til å gjøre det klart for sjefen at det var hun, og ikke overlegen, som var min behandler. Hva Stockkamp hadde i det rommet å gjøre, vet ikke jeg. Men han kan så gjerne være kjøpt og betalt av politiet. Hva vet vel jeg?

Vel, hele dette behandlingsmøtet utartet til et langt kapittel nesten uavkortet munnhuggeri Stockkamp og meg imellom. Jeg bedrev høytlesning fra min sorte bok – utgangspunktet for denne avhandling. Han bedrev latterliggjøring. Han tok et helt register med hersketeknikker i bruk. Hans ukloke motsvar og lange doseringer hva angikk min fryktelig alvorlige psykiske tilstand ville ingen ende ta. De tok ingen ende. Stockkamp framsto på meg som politiets mann, og ikke min.

Stockkamp overkjørte sin underordnede, turnuslege Qiao, min behandler, etter alle kunstens regler. Én setning fikk hun sagt. Kun én setning. –

Qiao satt knallhardt på en stol i periferien av hele situasjonen. Mot slutten av dette møtet fikk hun komme med den eneste setning hun fikk si i løpet av hele dette møtet, som var av nøyaktig trettiåtte minutters varighet: «Din dose med Leponex er blitt økt.» Resten av tida leste jeg fra en bok alt mens Stockkamp foreleste og doserte. Jeg svarte ham spydig og Stockkamp forsøkte seg på å belære meg. Min faglighet ville han også trekke i tvil. At jeg ikke skulle tenke på politiets oppsatte felle skulle jeg virkelig ikke tenke på. Den var et fantasiprodukt. Fakta var min alvorlige sinnslidelse, min paranoide psykose. Makan til arroganse, vil jeg si! Makan til lederstil!

«Mye tyder på at hva antropologer faktisk gjør i felten, hvordan de i praksis går fram i sin forskning, er sterkt personavhengig. Feltarbeidet er et møte mellom virkelige mennesker, og hvordan et slikt møte arter seg, vil avhenge av situasjonene som oppstår, av hvem man møter, i hvilken fase av livet, av kjønn og personlighet,» skriver Finn Sivert Nielsen i sin håndbok i antropologisk feltarbeid, «Nærmere kommer du ikke…» (1996: s. 106). Nielsen fortsetter: «Michael Agar, i The Professional Stranger (1980), vektlegger detaljert detaljert dokumentasjon av intervjuer, helst med lydbånd og video. Feltnotater blir for unøyaktige: i deltagende observasjon, påpeker Agar, er det sjelden mulig å skrive ned det som skjer mens det skjer. Man må skrive det etterpå, da mye allerede er glemt. (…) Likevel lykkes antropologer ofte å formidle innsikter på grunnlag av heller spinkel empirisk dokumentasjon. Da briten Edmund Leach gjorde feltarbeid i Burma, mistet han alle sine feltnotater. (…) Men det er klart at Leach har fanget Niagara i en tekopp som var enda mindre enn vanlig. Likevel skrev han en klassiker.» (ibid., s. 107)

Finn Sivert Nielsen går faktisk så langt som å sette det fullkomment på spissen: «På feltarbeid kan det i praksis være lurt å (…) være villig til å bruke enhver teknikk som gir resultater. Rosalie Wax sier rett ut at: «… det mest verdifulle en feltarbeider kan ta med seg ut i felten [er] ren og skjær flaks. Men flaks er en gave fra Maktene, og kan ikke oppnås ved viljestyrke eller studier. Det nest mest verdifulle man kan ha med i felten, er det de gamle nordboerne kalte manvit, det vil si intelligens uttrykt gjennom sunt folkevett, listighet og fleksibilitet – den egenskap vi kaller «å være om seg».» (1996: s. 108)

Nielsens spontane kommentar: «Dette er et metodisk utsagn om hvordan antropologen bør forholde seg til datainnsamlingsprosessen: med realisme, sans for det absurde og klar forståelse av egne grenser. Ingenting er viktigere i krysskulturell kommunikasjon enn fleksibilitet og klarhet.»

Selv er jeg meg fryktelig bevisst, ja, til randen av vannglasset forståelsesfull hva angår mine egne grenser. I den grad jeg skal gå for å være narcissist kan jeg her og nå sitere advokat Aase Karine Sigmond på noe hun sa til meg på sitt kontor i Pilestredet i Oslo tilbake i 2005: «Også jeg er narcissist.» – Men min gedigne og sterkt framskredne autoritetsforakt legger jeg verken skjul på eller føler er noen ulempe eller hemsko. Tvert imot. At jeg nå befinner meg i en psykiatrisk institusjon – et miljø, en slags subkultur der jeg føler medfølelse og ansvar hva angår cirka ti personer – alle medpasienter – og er full av ren og skjær frykt, ja, fobi hva angår leger, psykiatere og sykepleiere kan naturligvis virke noe fargende på mine skildringer av møter med slike, alt mens tullebukker og mer anstendige sjeler som befinner seg nederst på rangstigen innafor det betalte miljø her i noen grad har min sympati og i annen grad har min forbauselse og klare og tydelige forakt, vel, det kan jeg lite annet være enn åpen om. Så får jeg håpe jeg har litt av mitt på det tørre. At det kanskje ikke er mange pønkere innafor det norske antropologiske miljø får stå sin prøve. Men noen dårligere fagperson nekter jeg virkelig å godta at jeg, av den grunn, blir. –

Oppi alt dette er politiets rolle så absolutt ikke uviktig. Nøyaktig hvor avansert sinnslidende overlege Guido Stockkamp er, skal jeg ikke nedlate meg til å forestå en vurdering av, men at det liksom skulle være mulig for å overse og stenge ute et høyst aktuelt problemområde som politiet i Bodø, under ledelse av politimester Geir Ove Heir, nå som jeg har lest et innleggelsesskriv, en brutal epikrise, der det fastslås at jeg skal ha forbrutt meg mot en lov med hele femten års strafferamme, uten å bli siktet, uten å bli avhørt, ja, uten å bli anmeldt, se, det er meg en gåte jeg naturligvis aldri vil finne ut av. Noe særlig mer æreskrenkende enn det dette hårreisende, løgnaktige og rent ut sagt ondskapsfulle politiet i Bodø får seg til å si til en lege over telefonen, skal jeg ikke tenke for nøye over, men denne saken blir jeg så visst ikke ferdig med før jeg har fått folk i ledende stillinger innafor politiet i Bodø ført for retten, dømt og hardt straffet.

Etter en god del om og men fikk jeg til sist, den 9. januar 2013, etter fem dager med endeløst mas, sendt dette innleggelsesskrivet og noen flere papirer til advokaten Aase Karine Sigmond i Oslo. Akkurat så lett tok Nordlandssykehuset Psykiatri på denne min side av en sak hva angår politiet i Bodøs løgner om meg og min databruk, omtalt over telefonen den 3. januar, i samtale mellom politiet i Bodø og en lege i Saltdal. Skal det så være å forvente noe annet enn at jeg, som saken sto, burde fått kontaktet en advokat så fort som råd var, ikke bare via telefon men via fax? Skal det være så merkverdig at jeg, fra den 4. januar til den 9. januar 2013, kunne framstå både som manisk og kokende arg? Så arg at jeg godt kunne være å misoppfatte som psykotisk?

La meg sitere fra Øyvin Kristiansens epikrise igjen, før jeg går nøyere inn på den forutgående kontekst/prosess: «Jeg fikk senere i går en telefon fra politiet i Bodø som opplyser at han har kommet med drapstrusler på nett (VG-nett) mot navngitte politikere (justisminister og lokal stortingspolitiker). De er bekymret og lurer på om han blir fulgt opp.»

Straks jeg fikk høre dette lest opp for meg under innkomstsamtalen fredag den 4. januar 2013, tente jeg på alle plugger og eksploderte! Å forstå situasjonen sånn at jeg, for det første, skulle ha vært og lagt igjen ett eneste ord på VG-nett, visste jeg meget godt var en løgn. IP-adresse på meg og min datavare fins ikke på VG-nett. Man skal være dyrisk forsiktig med å komme med slike utsagn uten å være 100% sikker i sin sak. Dette forsto jeg kjapt, men at noen hadde vært på VG-nett og skrevet under mitt navn kunne jeg ikke uten videre se bort fra. Men jeg forsto på en måte også at politiet nå tok en ikke ukjent norsk høyreekstremist, Ronny Alte, som jeg allerede hadde anmeldt for æreskrenkelse og injurier for ting han hadde publisert om meg på sin offentlige blogg, til sitt bryst. Han hadde blogget om drapstrusler som på alle måter var ment som ironi og sarkasme i sin blogg. Såkalte drapstrusler mot nettopp Jan Arild Ellingsen, ironisk nok. Skjønt ironisk? Nei, dette ble for drøyt. Er det norske politikorpset høyreekstremt?

Etter at historia om at jeg seriøst hadde truet med å knivdrepe Jan Arild Ellingsen ved en valgbod på Rognan i forbindelse med høstens valg hadde blitt spredt til fjern og nær, satte jeg naturligvis himmel og jord i bevegelse for å få et dementi fra Ellingsen. Et faktum hele arbeidsstokken på Saltdal rådhus kan bekrefte.

Når nå politiet i Bodø kom med det samme, men la til også Grete Faremo og VG-nett, satte jeg igjen himmel og jord etter beste evne i bevegelse for å få denne epikrisen sendt til Antirasistisk Senter ved rådgiver Shoaib Sultan med posten. Etter å ha gjort bruk av alle tenkelige former for særdeles dårlig holdning fikk jeg endelig dette gjort fredag den 11. januar. Konspiranoia kan man få av langt mindre enn nettopp dette! Spørsmål: Står helse- og justisdepartementet sammen i en kampanje for å bringe meg til taushet og glemsel, eventuelt kastet i fengsel i inntil femten års tid? Er norsk psykiatri fascistisk?

Man kan spørre! Man kan spørre og grave. Og framstå som mer og mer alvorlig sinnslidende etter hvert som man stiller nye spørsmål. Selv om jeg altså har det svart på hvitt på et papir: Jeg hevder ikke lenger å være forfulgt av norsk politi. Jeg kan legge fram kaldt og tørt bevis for at det nettopp er det jeg er.

Innleggelsesskrivet til Øyvin Kristiansen omtaler politiet i Bodø to ganger. Det står først skrevet at det kronisk ubehagelige politiet i Bodø hevder jeg har drapstruet Grete Faremo og Jan Arild Ellingsen på VG-nett. Så følger Kristiansen opp med en presisering av at «det er vanskelig å avgjøre om han kan være til fare for andre, men ifølge politiet har han kommet med alvorlige trusler.» Øyvin Kristiansen avrunder med å skrive at jeg begjæres innlagt med hjemmel i § 3-1 og § 3-3 i Lov om psykisk helsevern. Han tilføyer, helt til sist, dette: «Videre kontaktes politiet for assistanse til innleggelse.»

Leave a Reply