Far, bestefar, svigerfar, bror, onkel, søskenbarn, ektemann

by , under De gamle er eldst, Falske anklager, Menneskerettighetserklæringen, Påståtte drapstrusler, Påtaleleder Heidi Kløkstad, Politistat, PST, Rana Tingrett, Regjeringsadvokaten, Salten politidistrikt, Sivil straffesak

Tanker tenkt den 16. januar 2013

“Gitt at kunnskap overføres til organisasjonen, oppstår neste spørsmål: Hva lærer organisasjoner? Siden kunnskap overføres fra personer, så lærer organisasjoner alt det disse individene kan lære – i prinsippet: fakta, ferdigheter, holdninger og verdier, for å nevne det vesentligste.” (William Brochs-Haukedal: “Arbeids- og lederpsykologi” – 2010: s. 203)

Brochs-Haukedal fortsetter: “Argyris og Schön peker for eksempel på at organisasjonen har behov for å lære seg å reflektere rundt sine egne tolkninger av og responser på det som skjer i omgivelsene. Ellers gjentas de samme rutinene mer eller mindre på autopilot, og organisasasjonen blir lite tilpasningsdyktig.” (ibid.)

Han oppsummerer: “Den enkleste formen for læring er læring av reflekser. Den forutsetter liten eller ingen aktivitet fra den lærendes side. Deretter følger instrumentell læring, læring ved innsikt, sosial læring og organisasjonslæring. Disse stiller i økende grad til kognisjon, aktivitet og sosial kontekst. Læring foregår altså på ulike nivåer og tilfredsstiller ulike krav til funksjonell tilpasning til omgivelsene. Læringsteori er derfor svært nyttig for ledere og alle andre som har ansvar for virksomheters funksjonsevne. Enten det handler om opplæring og videreutdanning av ansatte, imøtekomming av viktige interessenters (eiere, myndigheter, kunder) forventninger, eller strategiske tilpasninger, så er læringsteori en betydningsfull del av den begrepsmessige verktøykassen.” (2010: s. 2004-5)

Men her sykeliggjøres jo ethvert menneskelig foretagende med den aller største iver og selvfølgelighet. Det faktum at undertegnede tar personlig initiativ til å observere dem som observerer ham, det kan naturligvis betegnes som sykt. Min behandler, turnuslege Qiao, som ennå ikke er kommet seg opp i salen til den høye hest hun higer etter å bestige, sitter kanskje her og nå på sin ponny og tenker det faktum at jeg arbeider på en lengre avhandling basert både på sosialantropologi, psykologi, organisasjonslære, bedriftsledelse og arbeidssosiologi, er et skrekkelig godt bevis for at min sinnslidelse er av framskreden art. Hvem vet? Qiao insisterer nå uansett på å øke min kveldsdose med antipsykotika bare mer og mer. Hun er og forblir helt sikker på at jeg så langt fra preges av et naturlig følelsesliv, selv nå som politiet i Bodø én gang for alle har bekreftet mine gode grunner til å inneha en god porsjon med sunn og berettiget paranoia i mitt hode, mitt liv: Ettersom jeg altså blir forfulgt, og på ingen måte lider av noen form for forfølgelsesvanvidd. Jeg har det jo nedfelt på et papir her, svart på hvitt og undertegnet av en lege, Øyvin Kristiansen: “Jeg fikk senere i går en telefon fra politiet i Bodø, som opplyser om at han har kommet med drapstrusler på nett (VG-nett) mot navngitte politikere (justisminister og lokal stortingspolitiker). De lurer på om han blir fulgt opp. Det er noe vanskelig å avgjøre om han kan være til fare for andre, men ifølge politiet har han kommet med alvorlige trusler.” Ondsinnet løgn. Psykisk terror. –

Heldigvis rakk jeg å snakke med unge Maria Jensen før en diger sunnmøring dukket opp på lensmannskontoret på Rognan for å være behjelpelig med den tvungne innleggelsen. Hun er for nyutdannet til å ha glemt sitt fag, og for ny i jobben til å ha rukket å bli korrupt.

Behøver jeg å si mer? Er det noen som behøver ytterligere med informasjon hva angår det enkle faktum at politiet i Norge, mot alle odds, ikke har greid å knekke min mentale nakke, knuse mine sjelelige knær, rive av meg mine følelsesmessige testikler og hugge av meg mine psykiske knær?
Gro Harlem Brundtland er lege. I tillegg til dette er hun faktisk landets eneste levende legende innafor internasjonal politikk, administrasjon og organisasjonsliv. –

Man kan spørre! Og til svar får man et underfundig blikk, en bekymret mine, et spørsmål om effekten av de antipsykotiske medikamentene man får, et annet spørsmål om sitt forhold både til politi og psykiatri, et spørsmål om man har vurdert den psykologiske effekten av å gå i skog og mark, for eksempel, eller dra på fisketur – og en lang rekke tenkelige og utenkelige spørsmål vedrørende den meget alvorlige sinnslidelsen man så åpenbart er plaget av. Alt i alt vil man, til syvende og sist, sitte igjen med inntrykket av at ens behandler, turnuslege Qiao, er metodisk og ettertrykkelig utsatt for et systematisk grunnlagt komplott som har pågått i lang, lang tid: At turnuslege Qiao er et offer for hjernevask. In extensio.

Gjennomgripende misbruk av makt, direkte rettet mot henne, her hun sitter og skal forholde seg til en tvangsinnlagt pasient som, til tross for alt han kan vise til nå – brev fra legen, flere egne telefonsamtaler med politiet i Bodø, egen telefonsamtale med påtaleleder Heidi Kløkstad i Salten politidistrikt, egen telefonkontakt med lensmann Jim Bjørnstrøm på Rognan, sin nyopprettede kontakt med en advokat i Oslo, hva som helst – vurderes til å være alvorlig sinnslidende, paranoid psykotisk på eller over grensen til schizofren. Det spiller ingen rolle hva man har å vise til av fakta. Hvilke argumenter man har, spiller ingen rolle. Alle saksopplysninger man kommer med, har ingen vekt. All informasjon høres, men begripes ikke. Man lider bestemt av forfølgelsesvanvidd, er helt vilt psykotisk, paranoid, føler seg konspirert mot, syk, sykere, sykest. Hjernevask i regi av norske myndigheter på uvisst og lite anerkjent nivå, er fryktelig effektiv! Den slår aldri feil! Og det skal nok utrolig mye til for Qiao å gi opp. Hun vil, her og nå, og vil, også i morgen, ha meg til å svelge store doser med Leponex hver eneste kveld. Fordi det skal være bra for meg. Fordi det skal gjøre meg frisk. Med stadig større doser av Leponex skal da den positive effekten hva angår min psykiske helse etter hvert vise seg. Sier turnuslege Qiao. Noe som utelukkende kan karakteriseres som sludder og vev. Dette ved å starte med å henlede oppmerksomheten til et brev som er undertegnet av legen Øyvin Kristiansen på Rognan. En lege som, klokelig nok, tok til vett og forstand etter å ha lyttet andektig til politiet i Bodø, som, over telefonen, fôret ham med grovt løgnaktig, uhyre alvorlig og sterkt æreskrenkende informasjon angående denne så innlysende alvorlig sinnslidende naboen hans, skittstøvelen Magne Karlsen.

Noen må nok bare, pent og pyntelig, stige ned av sine høye hester og komme meg, her på bakkeplan, i møte. Inngå i dialog med søte, lille meg: Store, stygge meg: Den siste i rekken av eksempler på norske ofre for systemvold av det tarveligste, motbydeligste og forsøksvis på det mest utstudert treffsikre slaget. Bare så dumt at det endte med et bomskudd av det smått patetiske slaget.

Det er garantert langt flere av oss ofre for systemvold her i landet enn det folk som skal ha det til å ha sine ben godt plantet på bakken, liksom, skal ha det til å være. Bare tanken på at slike mennesker – ofre for systemvold i Norge – i det hele tatt eksisterer, tilintetgjør jo de hjernevaskedes idéer om glansbildet Norge, som det liksom skal ta seg ut, må ta seg ut og for all del var ment for alltid å skulle ta seg ut, hadde det ikke vært for at noen av de høyt hevede tok til å la seg ta på senga med sokkene på.

Men nok om dette. I denne omgang.

William Brochs-Haukedal er bare en av millioner av forskere innafor utrolig mange, ja kanskje alle, samfunnsvitenskapelige og humanistiske fagfelt som er opptatt av roller. Hvilke roller vi spiller, hvilke roller vi alle innehar, hvilke svært så forskjelligartede roller vi alle er pent nødt til å forholde oss til i hverdagen, hva angår både våre egne personlige roller og alle roller alle andre individ vi til enhver tid møter på vår vei i forskjellige situasjoner innehar, innafor og utafor vante og uvante kontekster. Dette poenget er så selvinnlysende viktig og relevant i alle menneskers liv at det egentlig er å regne som bortkastet å gi seg i kast med å skildre saken på noe vis som helst. Det er bare for enhver leser å sette seg ned og tenke seg om, la sine mange roller i tilværelsen fare en gjennom tankene, for så, for virkelig å få det hele til å synke inn, la tankene vandre til naboen, kollegaen, søskenbarnet, to stykker i venneflokken og dama bak kassa på RIMI.

Øyvin Kristiansen, for eksempel. Lurt trill rundt av politiet i Bodø. En anerkjent og høyt ansett allmennmedisinsk spesialist med arbeidssted Saltdal Helsesenter på Rognan. Kjent som en stillferdig sjel som aldri legger seg ut med noen og aldri steller i stand noe krøll. Bosatt i et brunt hus av normalstørrelse i et boligfelt rett sør for Rognan: En av mine nærmeste naboer. Kjørte lenge rundt i en gammel varebil, har kanskje hytte ved havet. Kvittet seg i fjor med sitt drivhus, ikke at jeg vet hvorfor. Én av fire gode naboer som sammen har gått til innkjøp av en bensindrevet gressklipper som til enhver tid befinner seg i garasjen til den som sist hadde den i bruk. Far, bestefar, svigerfar, bror, onkel, søskenbarn, ektemann. Som ungdom satt jeg gjerne på kvelds- og nattetid barnevakt for disse og andre småbarnsforeldre i nabolaget. Allerede da kunne jeg med letthet se at det var tale om bokelskere med sansen både for skjønnlitteratur og faglitteratur av ymse slag. Familien hadde et godt utvalg av bøker, noe jeg, som barnevakt, satte stor pris på. Det slo meg jammen da også at ekteparet Kristiansen måtte ha vært noen gode hippies rundt den tid jeg selv ble født, i 1971. I dag vil jeg være frekk nok til å tvile på at Øyvin er noen losjebror av min mor, som er aktivt medlem av Odd Fellow. For alt jeg vet er han aktivt medlem av Saltdal skytterlag og en ressursperson innafor Rognan Idrettslag, skjønt tvile på begge deler, det kan jeg. Hvorvidt Øyvin Kristiansen har en liten fiskebåt, det vet jeg ikke, men det er slettes ikke umulig at han nå og da også fyller rollen som kulturentusiastisk turist i Italia og juledesserttenkende multebærplukker i Sverige. Og at han ikke synes det er så fryktelig galt gjort av ham å ta seg et glass Cognac med små barnebarn til stede i samme stue. Jeg tror ikke han slår sin kone. Øyvin kjenner både jeg og alle andre naboer som en nøktern og snill person. Han er en mann det, også for min egen fredsommelige del, er fullt mulig å føre en fornuftig samtale med – ja, alle andre steder enn på hans kontor, for der bekler han jo rollen som lege og da blir jeg redd. Da klikker det lett for meg, og før du vet ordet av det har jeg sagt noe lettere usaklig og passe spydig, reist meg fra stolen og gått. Bortsett fra at han er og blir lege, kjenner jeg Øyvin som en god nabo, en etterrettelig type, en godmodig kar, en av dem jeg har ualminnelig lite vondt å si om. I sin rolle som lege stimulerer hans plass i en kontorstol på Saltdal Helsesenter til en refleksmessig respons fra min side: Jeg blir redd. Og når jeg blir redd, da blir jeg fort både irritabel, småsint, spydig, nedlatende, avvisende, kortfattet, mutt, ekkel, lettere aggressiv og intrigant. Jeg kan bli amper. Jeg kan sitte der og vri meg i min stol, ønske meg ut og bort rimelig øyeblikkelig. Fort bort og langt vekk. Plutselig kan jeg finne på å reise meg, avlevere en siste kraftsalve der jeg står, på dørstokken på vei ut av dette psykologiske torturinstrument andre mennesker omtaler som Øyvin Kristiansens, Marianne Franings, Dr. Hook’s eller Fine Young Cannibal’s kontor, smelle døra igjen etter meg og haste avgårde, ut av Helsesenteret, fortere enn svint nå, før det klikker helt for meg. Så kommer jeg etter et kvarters tid på at jeg ikke har gjort opp for meg, returnerer til Helsesenteret, betaler kjapt i skranken, sier noe ufint til dama bak skanken om legen jeg nettopp var inne hos, og går. Hvis jeg noensinne møter Doctor Feelgood, må det nok komme av at Kofi Annan har tvunget Gro Harlem Brundtland til å blande kortene. –

Overlege Guido Stockkamp her på Akuttenhet Nord, kjenner jeg utelukkende til som det han her er, nemlig overlege og psykiater. Hans hele og fulle behandlingsmetode har vist seg å klinisk gå ut på nettopp dette: “en erfaring alle terapeuter må ha gjort: Vi kan bli for aggressive, straffende, sadistiske, respektløse, latterliggjørende, krevende, overkjørende, kastrerende, etc., gjerne i den hensikt å holde kontrollen.”

Man lider bestemt av forfølgelsesvanvidd, er helt vilt psykotisk, paranoid, føler seg konspirert mot, syk, sykere, sykest. Hjernevask i regi av norske myndigheter på uvisst og lite anerkjent nivå, er fryktelig effektiv!

Under et behandlingsmøte like i etterkant av hva en gammel pønker og freak alltid vil betrakte som et morsomt opptrinn – et lite stunt som gjorde underverk for min sinnsstemning, og varte fra kl. 12:22 til 13:00 torsdag den 17. januar (skildret i neste kapittel) – bemerket en amper Guido Stockkamp at jeg så redd ut. Jeg misforsto ham totalt, og gjorde det derfor klart og tydelig for ham at det ikke finnes det menneske eller den ting på denne jord jeg er redd for. Hverken direktører i børsnoterte konsern, folk i ministerposter, folk i politiet, folk i akademia, folk i byråkratiet, høyt som lavt, folk i journaliststanden, jeg lekset opp kategorier av folk for ham, men da møtet var over – det var et langt og intenst møte – og alt hun som egentlig er oppført som min behandler, det relativt snille mennesket Qiao, hadde fått lov til å si var at min dose med Leponex ble ytterligere forhøyet, kom jeg på at overlegen naturligvis kunne ha rett! Jeg kunne vel så gjerne framstå som redd. Herrejemini, det er jo Stockkamp selv, i sin rolle som overlege, jeg er livredd! Jeg har, som jeg anser det, ingen god grunn til å tro at denne mannen ønsker meg det minste godt. Jeg har, tvert imot, allerede skaffet meg akkurat så mange gode eksempler på at mannen virkelig ikke gjør det, at det ingen tvil fins: Guido Stockkamp ønsker meg ikke godt. Hvis han personlig kunne sendt meg rett til helvete på enveisbillett, så hadde han gjort det.

Jeg har kritisert ham. Jeg har utsatt ham for knusende kritikk, og det var nok til å få ham til å hate meg.

Etter at jeg ble overført til skjerma avsnitt var jeg jo rask til å klage Stockkamp inn for kontrollkommisjonen. Han skulle ha det til at det var nødvendig å hindre meg i å skade andre, noe jeg protesterte på. Jeg mente han hadde fått panikk, og derfor satt sitt kryss på et sted i et skjema hvor det ikke skulle vært satt. I begynnelsen av dette behandlingsmøtet med Qiao og ham, nevnte jeg det for ham: Hva mente han om dette? Stockkamp mente han hadde all rett til å si at jeg kunne skade andre, i og med at Roger André, som førte meg inn på skjerma, fant det for godt å legge meg i bakken. Fordi han hadde panikk. Jeg måtte bare hindres i å skade andre fordi Roger André hadde valgt å legge meg i bakken med høyre min høyre bakpå ryggen. Så logisk da. Fra kontrollkommisjonen venter jeg fremdeles, den 17. januar 2013, på svar. Og jeg fastslår igjen at jeg aldri, under noen omstendighet, må hindres i å skade andre. Tull, det er det det er. Og tøys. Bare ikke ifølge Stockkamp.

Stockkamp benyttet snart anledningen til å gjøre det klart for meg at det var komplett uforståelig, også for hans del, hvorfor jeg var så veldig opptatt av hva politiet hadde å si om meg, over telefonen, til en lege i Saltdal. Han skulle ha meg til å skille mellom fakta og sykdom nå.

Politiets informasjon til Øyvin Kristiansen var fakta. Det som var av interesse for Guido Stockkamp og resten av psykiatrien, burde også være det som opptok meg nå, nemlig min sykdom, min paranoide psykose, mine syke vrangforestillinger og ville konspirasjoner om politiet. Om jeg ble rasende? Ja, jeg ble rasende. Politiets uttalelser var fakta jeg bare måtte forholde meg til hva var, nemlig fakta, og det var min sykdom jeg skulle behandles for: Det var min sykdom behandlingsapparatet her og behandlingsformen jeg ble utsatt for gitt ut på å få under kontroll, dette måtte jeg bare forstå.

At jeg hadde det faktum at jeg ikke led av vrangforestillinger og slet med ville, gale og svært syke konspirasjonsteorier rett foran meg, på bordet i dette møterom, svart på hvitt, på et stykke papir, underskrevet av en lege, se, det var en vrangforestilling! Jeg hevdet politiet i Bodø løy. Det var en vrangforestilling! Jeg kunne si hva jeg ville, noen rolle spilte det ikke! Jeg var og forble paranoid psykotisk, og led faktisk av fremdeles av en alvorlig sinnslidelse som ga seg utslag i vrangforestillinger av det smått absurde slaget. Var det nå jeg skulle påpeke at en overlege ved Akuttpost Nord i Bodø nå, på meg, framsto som splitter pine gal? At Stockkamp framsto som sinnssyk? Alvorlig sinnslidende?

Misforsto jeg? Nei, det var jo ikke til å misforstå! I sin store profesjonsarroganse var jo overlegen å anse som sinnssyk!! Psykotisk!!!

Under samme behandlingsmøte, der Stockkamp, Qiao, Victoria og jeg satt rundt et bord der alt gikk ut på at Stockkamp og jeg kjeftet hverandre opp, kunne framstå som om Guido Stockkamp spilte tre roller samtidig. Han spilte rollen som den indignerte fagmann, rollen som turnuskandidat Qiaos overordnede og rollen som den mannen, det enkeltindivid, den privat tenkende person som søkte å sette pasienten Magne Karlsen på plass, få ham til å være god pasient og videre stille ham, etter beste evne, i et meget dårlig lys nå, også som fagperson. Stockkamp gjorde sitt ytterste for å latteliggjøre samfunnsviteren Karlsen. Stockkamp gren på nesen og satte opp den internasjonale gåseøyne-gesten da han skulle omtale min faglighet. Jeg var en fagperson i hermetegn. Jeg fikk se Stockkamp på et nytt vis her. En mann under et merkverdig lys. Snart befant denne legen seg i forsvarsposisjon. Jeg fortalte ham at jeg nettopp hadde vært på biblioteket og lånt en bok til, nemlig Michel Foucaults “Galskapens historie” – og så var Stockkamp snar til å rette på uttalen min. Han sa navnet riktig. Som det skulle sies. Jeg sa jeg ikke kunne fransk. Så foreslo Stockkamp at jeg gikk på biblioteket og lånte én bok til: En bok av Aslak Syse, som Guido Stockkamp fastslo var en meget klok mann som ikke bare var en god lege, men også professor i offentlig rett, som hadde skrevet en lang faglig analyse av den norske psykiatrilovgivningen, en bok om psykisk helsevernloven, med kommentarer, som jeg burde låne. Jeg lovte å gjøre dét.

I løpet av det førti minutter lange møtet fikk jeg rimelig god tid på meg til å lese opp en del seksjoner fra det jeg allerede hadde skrevet i min sorte bok: Fra mitt manus. Så langt jeg hadde kommet. Fra denne avhandlinga du sitter med nå. I løpet av samme tidsrom tillot den store fagidiot, Guido Stockkamp, overlegen, sin underordnede Qiao – min behandler – å si én eneste setning: “Vi øker din dose med Leponex.” Det var alt hun fikk sagt. Helt mot slutten av møtet. Det var det eneste min behandler fikk sagt. For dette var ment som Stockkamps eget sololøp. Bare så dumt at han hadde en pasient som satt og svarte. En pasient som kranglet med ham. En pasient som kikket dumt på ham. En pasient som anså ham som sinnssyk. Sprø. Alvorlig sinnslidende. Før behandlingsmøtet var over rakk jeg å fortelle Stockkamp noe jeg ikke har for vane å si til folk.

Ja, jeg snakket om min utdannelse. Min tid på universitetet. Ikke noe jeg snakker for ofte om. Men da Stockkamp ville sette hermetegn med hender og fingre rundt min faglighet, så opplyste jeg ham at også jeg hadde studert psykologisk antropologi, samt at jeg faktisk hadde lest en god del bøker og artikler om medisinsk antropologi. –

¤

Jeg er, i skrivende stund, den 17. januar 2013, villig til å vedde hele fem kopper kakao på at Guido Stockkamp, så snart Akuttenhet Nord får et eksemplar av denne avhandling i hende, vil påbegynne jobben med å gjøre sitt ytterste for å framstille den som en gal manns verk: Et makkverk skrevet av en mann i hermetegn: En vilt sinnssyk, paranoid schizofren person. Men Stockkamp er og blir en fare for pasienters psykiske helse. Væremåten er helt hårreisende og arrogansen hans kjenner ingen grense. Han har null og niks i psykiatrien å gjøre. Han burde omskoleres til veterinær. –

Det siste han under dette møtet ville ha meg til å innse, var at jeg kunne se for meg minst tre måneder som tvangsinnlagt psykiatrisk pasient. Det var åpning i norsk lov om psykisk helsevern for å holde meg her på tvang i tre måneder, minst, og det var dette som var planen. Dette jeg kunne være innstilt på.

Jeg anså det da på det viset at politiet kanskje kunne få det som det ville om jeg ikke nå snart fikk riktig orden på mitt forhold til min advokat i Oslo, Aase Karine Sigmond, og at psykiatrien i Bodø befant seg i en dyp krise: At hele behandlingsapparatet kollektivt hadde gått fra vett og forstand. En nydelig situasjon. –

Si meg nå: Hvordan kan det overhodet være mulig å tenke og tro at en norsk borger ikke er bekymret over en viss situasjon politiet i Bodø har hatt mage til å sette seg ned og bable om til en lege på Rognan? Man kan snakke til veggen: «Hvordan skal jeg gå fram, overlege, for å blokkere slik en ondsinnet gjerning iverksatt av politiet, som da, tenker jeg, i det de ringte til legen på Rognan, planla å få meg innesperret i psykiatrien så lenge som praktisk mulig; altså minst tre måneder?» Som å snakke til veggen: «Er det så å forstå at hele denne tankerekka er å anse som absurd? Ja, kan den fungere som endelig bevis for at min sinnslidelse er alvorlig?» Til veggen: «Er det klin umulig å få leger her i Norge til å ta innover seg én eneste ting?»

Overfor en eldre dame fra Sarpsborg – en venninne fra nettet og en god ressursperson for meg – kom jeg med følgende hjertesukk over telefonen: “Man burde sette en passe stor gruppe av våkne pensjonister på den jobb de alle kan litt om, nemlig barneoppdragelse og virkelig ikke voksenopplæring, og gå inn i norsk psykiatri og bedrive litt barneoppdragelse på disse voksne kvinner og menn som kunne vært deres barn og barnebarn, og gitt dem alle en litt stor ekstra dose med barneoppdragelse. De gamle er eldst, og burde være i stand til å bøte på dette altfor digre problemet, at behandlingsapparatet består av velbetalte ansatte som opptrer som forvirrede smårollinger.”

En eldre dame fra Sarpsborg lo godt.

Leave a Reply