Hva i himmelens navn er det disse krypdyrene tenker med?

by , under Ymse

Narsissisme og profesjonsarroganse over alt, mye på grunn av det uuttalte kravet om ubegrenset kollegial lojalitet

«En mental lidelse som er hyppig referert til i forbindelse med ledelse, er narcissisme: ledere med svulmende selvbilder.» (Tom Karp: «Ledelse i sannhetens øyeblikk: Om det å ta lederskap» – Cappelen Damm, Oslo 2010: s. 205)

Heidi Kløkstad, som jeg ved fire anledninger siden forsommeren 2012 har hatt kontakt med over telefonen er, etter hva jeg har skjønt, mye av en isøks eller harpun å regne. Så nedlatende, så påståelig, så kranglevoren og patetisk at det er til å ville spy av. Og henne skal jeg kanskje måtte stå overfor i retten! Meg som tiltalt, hun som fornærmet. Heidi Kløkstad, liksom. En fornærmet påtalesjef i Salten politidistrikt. Jeg kan ikke tenke meg til at jeg får gå helt fri. Nå er hun sint. Også politimester Geir Ove Heir er sint.

Guido Stockkamp er og blir en patetisk skikkelse: En ekkel kar med et selvbilde så oppblåst at man får lyst til å stikke en nål i det, bare for å se det eksplodere, noe jeg ved mang en anledning også har gjort.

Jim Bjørnstrøm er heller ikke god. Han klarer meg ikke. Han hater meg. Han kunne ikke, sist jeg snakket med ham på lensmannskontoret, nedlate seg til å ta meg i hånda. Å opptre profesjonelt.

Juwamer Mavlud. Et kapittel for seg selv.

Grete Faremo: Isdronningen.

Uff, slike ledertyper! Man kunne fort mene at mennene i kvintetten her føler seg som gule Lamborghinier og kvinnene som sorte Porscher.
Tom Karp har langt mer å tilføye: «De krever ros og oppmerksomhet, de opptrer selvsikkert og arrogant, og de har store tanker om sin egen briljans og makt. De elsker sitt eget selvbilde.» (2010: s. 205)

Karp står fjellstøtt på sitt: «En skadelig sannhet er bedre enn en nyttig løgn, så også i ledelsesutøvelse. Ditt psykologiske mot gjør at du går inn i situasjoner hvor du risikerer at din forståelse av deg selv blir utfordret, og at noe eller noen slipper igjennom dine forsvarsmekanismer. Du risikerer også samtidig å bli bedre kjent med hva som driver deg. For ledere som er opptatt av makt, autoritet og styrke, kan det være skremmende, til og med truende. For å vinne må du våge.» (2010: s. 206)

Altså, jeg spekulerer! Jeg lurer virkelig på hva det var som fikk Guido Stockkamp, overlegen, til å møte opp til et behandlingsmøte min behandler Qiao, Snefrid og meg imellom. Og overkjøre Qiao. Kjøre sitt eget galmannsløp. Som en villmann. Hva i alle dager hadde han der å gjøre? Jo, han hadde, med all tydelighet, det der å gjøre å forsøke seg på å få satt meg, den tvangsinnlagte pasienten, riktig så ettertrykkelig på plass, alt mens han, i den prosessen også, på alle mulige vis, fikk vist både Qiao, Victoria og meg hvem som var the leader of the pack. At det var ham, Guido Stockkamp, ham personlig, og ikke noen søt lita jente under utdanning til psykiater – og i hvert fall ingen fagperson i hermetegn som meg: En liten fis av en uføretrygdet akademiker som visstnok mente han skulle ha både det ene og det andre å si, noe han insisterte på å gjøre. Ja visst, ja, noe jeg insisterte på å gjøre. Lese høyt fra min sorte bok, protestere heftig på at dette med fakta var psykose og ville konspirasjonsteorier var politi. At politiet var en vrangforestilling. At jeg behøvde større og større doser med Leponex. Jeg insisterte heftigst på at politiet var komplett irrelevant. Fy faen. Stockkamp viste seg da faktisk å være politiets nyttigste idiot. Han snakket til meg som om han ønsket å hjernevaske meg med prat.

Noe senere, den 21. januar, innrømte turnuslege Qiao at også hun hadde bitt seg merke i Stockkamps show-pregede forsøk på å minimere alt som hadde med politiets rolle å gjøre, dette i anledning det berømmelige tordenskrallet av et møte i etterkant av en eple-og-appelsin-episode jeg aldri vil glemme.

Qiao skal altså ha for en smule humor.

Hun skal faktisk også ha for å være det nærmeste jeg, siden 2005, har vært i den minste nærhet av å betrakte som en lege jeg nesten turte å ta litt på alvor, respektere en liten smule, helt til dette bildet, dette lerretet, gikk heden idet mitt våpen – en hypotese angående utfallet av vårt møte den samme 21. januar – viste seg å stemme langt mer med virkeligheten enn jeg hadde et lite håp om. Hun var jo utelukkende opptatt av å øke mitt inntak av Leponex, og gikk faktisk så langt som å skulle ha meg til å vedkjenne meg at det føltes godt å sove fryktelig tungt om natta! I løpet av noen minutter gikk altså Qiao fra å være noe av et godkjent legeemne til en dust av en person med diagnosen psykisk utviklingshemmet. Sånn kan det gå med folk som bekrefter mine hypoteser.

Turnuslege Qiao er kanskje fremdeles et menneske som ennå er under en form for profesjonsmessig utvikling, og derfor fremdeles ikke riktig har tatt til å sveve i lufta, men har bakkekontakt som er følbar på en annen måte enn et grundig hardt tramp. Hva hun med tida skal utvikle seg til, er ikke lett for meg å si noe om, sånn, altfor bombastisk, og det er det kanskje heller ikke for de underjordiske, men går det som det ser ut til at det faktisk må gå, så vil hun, med all sannsynlighet, for all framtid gi fullstendig blaffen i alt hva hennes forelesere på universitetet noensinne har forsøkt å lære henne opp i, hva angår den terapeutiske samtalen. Hun vil, med 98% sikkerhet, bli en seroquelpusher, en truxallanger, en zyprexareligiøs tulling med stor og sterk overtro på elektrosjokk som beste form for kurering av depresjon. En teknofil farmasifundamentalist med null tro på at samtaleterapi er noe annet enn misbruk av tid og krefter. I så fall vil hun befinne seg i sexy mambotakt med tidsbildet vi forholder oss til, her vi står, sitter, ligger og går, som de futuristiske pilletrillerne Aldous Huxley i A Brave New World forestilte seg vi skulle utvikle oss til: «Soma, søster! Gi meg soma!» Her vi stakkato tenker minst mulig mens vi gjør det vi skal og må. Her, i en tåkelagt ekstremværverden der vi intet smartere kan gjøre enn å finsk sisu til å skaffe oss nye popstjerner på kokain jo før jo heller. Følge med på all kriginga på TV-nyhetene, og ellers late som ingenting. Svitsje til en annen kanal. Et naturprogram om hvor vakker vår vakre klode er. Et talkshow om hvor snille de snille dyreelskerne er. En spillefilm om mannen som skjøt dem alle rett ned.

At turnuslege Qiao er en velvillig og god underordnet som en sterkt dominerende kraft som Guido Stockkamp kan føle seg trygg på, det er bevist. Hvilken form for makt Qiao selv har tanker om å gjøre bruk av så snart hun får byttet ut sin ponny med en stor og kraftig hest, se, det vet ikke jeg, for jeg leser ikke tanker og kan ikke spå. Men teorier i fleng kan jeg grunne på.

Som jeg kan grunne på teorier hva angår ordfører Finn-Obert Bentsen i Saltdal; en mann som alltid har framstått som en likandes fyr, men som nå har lagt meg for hat. Han gjorde det allerede i juni 2012, da jeg skrev et brev om korrupsjonen og kriminaliteten på lensmannskontoret i bygda hans – et brev han unnlot å besvare. Så nei: Hvilken form for leder Qiao kan komme til å bli, se, det orker jeg ikke tenke på.

Jeg ser: «Makt er skremmende fordi den oppleves som en trussel mot det enkelte menneskets autonomi og frihet. Makt kan bli misbrukt – og det skjer stadig vekk, i organisasjoner, relasjoner, familier og i samfunnet ellers. Nearly all men can stand adversity, but if you want to test a man’s character, give him power, sa USA’s 16. president Abraham Lincoln i en av sine taler. Makt har kraft til å korrumpere. Noen ledere ser ut til å tro at dersom de har makt, kan de bryte moralske grenser, gi seg selv fordeler, utvise dobbeltmoral eller sette høyere krav til andre enn det de gjør til seg selv. Makt kan gå deg til hodet; du kan føle at du kontrollerer mer enn det du reelt gjør, og du kan overvurdere deg selv og dine handlinger (Karp 2010: s. 85)

Hvorfor kom jeg plutselig til å tenke på Grete Faremo og Jonas Gahr Støre? For ikke å snakke om min sambygding Jan Arild?

Da Dagens Næringsliv den 12. januar 2013 presenterte meg for hva man omtalte som «frelseminister» Jonas Gahr Støre på forsida av sin beige trykksak, og framhevet uttalelser fra denne mannens side, som for mine øyne uvilkårlig framsto loddrett absurd ut, her jeg satt som tvangsinnlagt på Akuttenhet Nord i Rønvik på åttende døgnet, rett og slett fordi politiet hadde kommet med ondsinnede løgner om meg, da tenkte jeg klissent at hele verden bestemt måtte gå under før påske: «Det er en uendelig klokskap blant folk flest,» uttalte Støre. Og: «Jeg tror på det gode i mennesket.»
Reinhekla løgn, hykleri og forbannet svada! Jonas Gahr Støre tror virkelig ikke på sine egne ord. Ikke faen om han gjør. Han propaganderer!
Men hvis det nå skulle finnes en uendelig klokskap blant mennesker som er gode, da måtte den, tenkte jeg brått, så sannelig være forbeholdt riktige folk flest. Nobodies, og ikke Jonas Gahr Støre, ikke Grete Faremo og ikke Jan Arild Ellingsen. Svin, det er dette jeg anser disse tre som. Fascistsvin. Politistatsarkitekter.

Som overleger og politisjefer: Fascister. Ekle dyr. –

Og når jeg nå kikket meg rundt, vel, så innså jeg jo at jeg befant meg blant vanlige folk flest her i landet, men folk av den typen som var underlagt autoritetsstrukturer som gjorde også dem til svin. Jeg befant meg liketil også til folk flest som fant det vanskelig å låse en kontordør på skjerma avsnitt av en akuttenhet i psykiatri. Som av og til sa seg villige til å påta seg ansvar for feil de ikke hadde ansvar for: Som da Einar den samme lørdag den 12, januar ønsket å ta noe av ansvaret for at overlege Stockkamp hadde fått det for seg at han skulle begynne å gi meg Sobril i stedet for Vival, uten på forhånd å informere meg, som pasient, om dette. Børge mente ansvaret også til en viss grad var hans, og jeg måtte informere ham om at jeg kunne ett og annet, også om reglement som angikk norsk arbeidsliv, og at det så sannelig ikke var Børges ansvar at hans meget høyt overordnede tillot ham å slure i faget og gjøre slike feil som å gi meg medisiner jeg ikke var informert om at jeg var satt på.
William Brochs-Haukedal skriver følgende: «Et fellestrekk i mange definisjoner (av ledelsesbegrepet) er at ledelse har å gjøre med måloppnåelse ved hjelp av andres arbeidsinnsats. Definisjonen nedenfor fanger inn de vesentligste sidene ved ledelse slik mange forstår dette fenomenet: Ledelse er utførelse av funksjoner for effektivt å tilegne seg, fordele og utnytte menneskelige og materielle ressurser for å nå et mål.» (2010: s. 457).
Men så da: «En faktor som særlig de siste årene har vært av interesse både for trivselsforskningen og for studier av gjennomtrekk, er tilknytning. Viktigere enn både trivsel og selvrealisering er kan hende at en føler tilknytning og lojalitet til bedriften.» (ibid., s. 380)

Den største forbannelsen. –

Og når det kommer til et skrikende og bæljende behov for en endring av typen snuoperasjon, forteller Brochs-Haukedal: «Uansett må enhver omstilling innebære atferdsendringer på individnivå. Her viser det seg at det gjerne oppstår motstand mot endring, og i den grad slik motstand overvinnes, skjer forandringer i faser: benekting, motstand (her referer begrepet til et spesifisert handlings- og opplevelsesmønster), nyorientering og satsing.» (2010: s. 351).

Så som det å få Nordlandssykehuset Psykiatri i Bodø til å tillate pasienter som våkner klokka halv sju om morgenene, og ikke klokka åtte, å innta sin forbannede pille med antidepressiva! En umulighet!

Eller å be den godeste Jan Arild Ellingsen om å avkrefte enhver idé om at han, på noe vis, skulle føle seg truet av meg!

Snørr og tårer!

Eller å motløst merke seg at Grete Faremo gir blanke i å kommentere saken. Det at politiet i Bodø skal ha det til at jeg har drapstruet henne.
Jævla folk!

Fytterakker’n, sier jeg! Hva i himmelens navn er det disse krypdyrene tenker med? Halen?!!

Leave a Reply