Kommunelegen, min gode nabo fra barnsben av

by , under Ymse

«Videre kontaktes politiet for assistanse til innleggelse.»

Innleggelsesskrivet til Øyvin Kristiansen omtaler politiet i Bodø to ganger. Det står først skrevet at det kronisk ubehagelige politiet i Bodø hevder jeg har drapstruet Grete Faremo og Jan Arild Ellingsen på VG-nett. Så følger Kristiansen opp med en presisering av at «det er vanskelig å avgjøre om han kan være til fare for andre, men ifølge politiet har han kommet med alvorlige trusler.» Øyvin Kristiansen avrunder med å skrive at jeg begjæres innlagt med hjemmel i § 3-1 og § 3-3 i Lov om psykisk helsevern. Han tilføyer, helt til sist, dette: «Videre kontaktes politiet for assistanse til innleggelse.»

Så kommer det berømmelige spørsmålet – seksognittitusenkronersspørsmålet i Kvitt eller Dobbelt: «Når og hvordan klarte du, Magne Karlsen, å gjøre deg så utrolig upopulær på Bodø politihus, at det samme politiet i Bodø tok til å lyve så raust om din nettbruk både for å sverte deg personlig og få deg innlagt i psykiatrien på tvang?»

Jeg har faktisk noen svar. Jeg har nemlig fått noen spørsmål fra det samme politiet i Bodø, her på Akuttenhet Nord, over telefonen, som på mang en måte er for gode svar å regne. Som: «Hva synes du om Jim Bjørnstrøm?»

Svar: «Du, det skal jeg si deg: Jim Bjørnstrøm kan jeg ikke fordra. Jeg har anmeldt ham til spesialenheten for politisaker som avslørt som en som så gjerne driver på med dokumentforfalskning. Jeg vet han har stått bak akkurat dette for å redde skinnet til et par andre politifolk, så han synes jeg slettes ikke noe om.»

Altså, Jim Bjørnstrøm er øverste sjef på lensmannskontoret på Rognan – Saltdal og Beiarn lensmannskontor – og jeg har faktisk mer vondt enn jeg har godt å si, både hva angår Jim og hele lensmannskontoret han administrerer. Det er korrupt. Ja, tenk, det er kriminelt. Jeg kan, med største letthet, føre ugjendrivelig bevis for at lensmannskontoret på Rognan har forfalsket saksdokumenter i en bøtesak mot meg, dette i samarbeid med politiadvokat Charlotte Marie Ringkjøb og/eller dommer Tarjei Ræder Breivoll, og det skal godt gjøres ikke å ha fått med seg at den tidligere så rike smånarkomane langeren Jon Christian Møller – en vanekriminell på slutten av åttitallet, som også jobbet som en nydelig god og efffektiv tyster for lensmannskontoret i bygda – har fått ubegripelig godt betalt for velgjort arbeid som tyster, i og med at han er politiførstebetjent i Trysil i dag. Noe jeg, i juni 2012, gjorde klart overfor ordfører Finn-Obert Bentsen i Saltdal at var et ugjendrivelig faktum; dette i ubesvart brevs form. Flere lokalpolitikere i Saltdal har fått vite om brevets innhold. Ordfører Petter Bjørnli i Bindal kommune – en saltdaling – har fått kopi av mitt anklageskrift mot lensmannskontoret på Rognan, både som det har hatt det med å fungere og som det fungerer i dag – korrupt og kriminelt – noe også den pene mannen Jim Bjørnstrøm er opplyst om. Å joda! Han fikk kopi. Et par mediafolk fikk også kopi. Den eneste som verdiget meg et form for svar var Tomas Evjen (RIP). Men nå har tida innhentet Jon Christian Møller. Han går ned i det samme sluket som den godeste Jim Bjørnstrøm. For nå har jeg gått fryktelig langt inn i helvete lei.

Nå får de fluksens ta til fornuft nede på rådhuset på Rognan, og så får jammen også Politidirektoratet gå til frontalangrep på disse landsens bandittene i svarte uniformer. I all verden da? Skal det koste så mye å rydde opp? –

Nei, det skal ikke det. Punktum, liksom. Finale.

Også Fauske og Sørfold lensmannskontor har lenge vært orientert om sakene. Og Heidi Kløkstad – påtaleleder ved Salten politidistrikt – er det. Orientert om at jeg vet en ting eller to om lensmannskontoret på Rognan. Ting som tåler dagens lys så dårlig at det eneste anstendige man kan gjøre er å bære ut søpla nå. Og pælme den på dynga. Men det skjer vel ikke? Å nei, den kollegiale lojaliteten er stor.

Og Jim Bjørnstrøm, vel, han ser jeg fram til å se på Rognan Hotell en gang, i samvær med Rognankompaniet, mens han stripper for folket.

Alt mens jeg kan se for meg Jan Arild Ellingsen, den pikken, bøye seg ned i støvet for meg og slikke min skotupp med vibrerende tunge.

Men tilbake til han politiet i Bodø ville vite hva jeg syntes om, nemlig den tidligere bokseren Jim Bjørnstrøm: Hvis noen skal ha noen til å tro at sakspapirene som Saltdal og Beiarn lensmannskontor sitter på, hva angår en bøteleggelse av meg, stemmer overens med virkeligheten og ikke er forfalskede, må Saltdal og Beiarn lensmannskontor sette i gang og føre bevis for at halve Rognans befolkning både er blind og døv. Saken er altså den at en av dem jeg ville anmelde til spesialenheten for falsk vitnemål skulle ha det til at jeg – hvordan skal jeg si det? Altså, denne saken er allerede blitt henlagt som åpenbart grunnløs, noe som betyr at det sitter en politioverbetjent på Fauske, Ronny Borge, som i tillegg også er leder av Fauske Høyre, og mener det opplagt er til å tro at man, en lørdag ettermiddag under Rognandagene, da Rognan sentrum er som mest stappet fullt av folk, kan gå helt og fullstendig amok i en ungeflokk full også av foreldre, besteforeldre og godtfolk av alle slag, uten at noen griper inn, uten at noen informerer politiet om det, uten at noen går til anmeldelse og uten at ett eneste menneske får høre rykter gå om berserkergangen. Joda, Ronny Borge skal ha det til at det fint går an å løpe rundt fra unge til unge og stikke hull på en ti – tolv FrP-ballonger håndholdt av barn, uten at ett eneste menneske får høre om det! At en voksen mann med langt hår og vilt blikk har gått helt fra forstanden, sprengt et dusin ballonger og opptrådt som den reneste speed-freak. Uten at ryktet om dette her spredte seg så mye som en meter, og uten at politibetjent Kent Ove Karstensen, som sto i retten og løy, han også, grep inn og arresterte villmannen på stedet, men lot ham – meg – gå til en annen kant av sentrum der jeg ble pågrepet femten minutter senere for å ha gått til det skritt å forbryte meg mot politilovens paragraf 30, som går ut på dette med å følge politiets ordre og signaler. Joda. Skikkelig vittig. Det går visst an! Ronny Borge mener det går an! Og da må jeg nesten gå ut ifra at også Bodøkvinne og påtaleleder Heidi Kløkstad ved Salten politidistrikt, som sto oppført som jurist i sakens anledning, også tør påstå at det er fullt mulig. At det er til å tro. Et høyst bemerkelsesverdig forhold, vil jeg si. Interessant. Ja, også fra et sosiologisk eller sosialantropologisk ståsted. Sjokkerende nyheter fra bygda her oppe i Nord-Norge. Hva man får lov til å gjøre her! Ustraffet!

Til politiet i Bodø har jeg, siden jeg ble innlagt, tatt noen telefoner. Ved én trivelig anledning ble jeg utsatt for et dårlig forsøk på å få meg til å holde kjeft. Jeg ringte 02800 og fikk beskjed om at jeg skulle få snakke med kriminalvakta. Her fikk jeg den glede det er å lytte til en telefonsvarer. Jeg ringte 02800 igjen, straks etterpå, og spurte: «Hvis jeg nettopp hadde vært vitne til et mord i Bodø sentrum, si meg, hvem skulle jeg ringt til da, om ikke kriminalvakta?» Jeg ble omgående satt over til en fyr som kunne ta telefonen. En fyr som mente jeg måtte stå for det jeg hadde skrevet på VG-nett. Men jeg hadde da for faen ikke, på dette tidspunkt, skrevet ett kløyva ord på VG-nett! Jeg har aldri hatt egen brukerkonto der. Hvorfor? Jo, fordi jeg ikke liker VG-nett. Har aldri gjort det. Utstår det bare ikke.

Jeg ble, ved én anledning, gitt den beskjed at politiet i Bodø ikke kunne stole på at jeg, til tross for at jeg kunne oppgi både fødselsdato og personnummer, var den jeg ga meg ut for å være, og at jeg av den grunn ikke kunne få opplysninger om det forelå en sak mot meg. En som hadde med drapstrusler mot toppolitikere å gjøre. Da ringte jeg til Jim Bjørnstrøm ved Saltdal og Beiarn lensmannskontor og spurte ham om han kjente meg. Han gjorde da dét. Men han visste utrolig nok ikke noen ting hva angikk alt dette gufne svineriet politiet i Bodø hadde å si om meg. Politiet i Bodø, ble jeg informert om, var noe helt annet enn lensmannskontoret på Rognan.

Jeg ringte til Heidi Kløkstad. Fra henne fikk jeg høre at hun ikke var informert om politiet i Bodøs bekymringer hva angikk meg. «Det var jo dumt,» sa jeg. «For nå sitter jeg og driter deg ut både på Facebook og på VG-nett.»

Bodøkvinnen gikk fort i fistel.

Saken var nemlig den at jeg den 14. januar 2013 hadde opprettet en brukerkonto på VG-nett. En konto med brukernavn «Kløkstad» – full av brukeropplysninger som tok hele VG-huset direkte til meg selv. Mitt navn. Min fødselsdato. Min epost-adresse. Min bostedsadresse. Mitt mobiltelefonnummer. En kommentar angående fælingen Magne Karlsen og FrP-politikeren Ronny Sortland på Rognan hadde jeg postet opp under det vakre navn Heidi Kløkstad – dette i jusseksjonen – og så hadde jeg poengtert at Heidi Kløkstad sitter i ledelsen av Salten politidistrikt. Hva? Utspekulert jævel?

Jeg tror vi sier pønker. –

Etter kort tid fikk jeg beskjed, her oppe på Akuttenhet Nord, av overlege Guido Stockkamp, at jeg kunne betrakte det han hadde å si til meg nå som en advarsel. Politiet i Bodø hadde nemlig ringt ham og sagt til ham at man ikke likte min bruk av internett på sykehusbibliotekets computer. At jeg bl.a. hadde skrevet på VG-nett under den yndige Heidi Kløkstads navn! Noe altså jeg personlig hadde gitt Kløkstad informasjon om. Var det nå man skulle le? Ja, politiet i Bodø så altså for seg at det bare var å ta kontakt med overlege Stockkamp, så fikk man meg også bort fra internett. At jeg førte bevis for at hvem som helst kunne skrive hva som helst under hvilket som helst navn på VG-nett, se, det gikk hele Bodøpolitiet hus forbi. Eller kanskje ikke? Kanskje var det nettopp dette de ikke ville at jeg skulle få gjort? Hvem vet?

I etterkant av denne episoden ble det tatt ut siktelse mot meg for misbruk av Heidi Kløkstads identitet. Min computer ble beslaglagt. Jeg har ingen anelse om når jeg får den tilbake. Det er en prestisjesak, dette, for Geir Ove Heir; dette ifølge Avisa Nordland som den 11. februar 2013 også kunne rapportere at Politiets Sikkerhetstjeneste var koblet inn i min sak, i og med at VG-nett hadde ringt til Jan Arild Ellingsen og lurt på om han var klar over at han var drapstruet av meg. Jan Arild følte seg trygg, men sa seg bekymret for familie og hus på Rognan; dette under tre uker etter at han over telefonen med meg sa at han ikke hadde hørt om noen trusler. Pisskuk! Narr! Psycho!

Ved én anledning overrasket jeg politiet i Bodø stort. Ja da, jeg ringte 02800 ved mang en anledning gjennom begynnelsen av min innleggelse. På spørsmål fra en meget sur mann på kriminalvakta i Bodø om mitt forhold til politiet generelt, svarte jeg at jeg foretrakk å snakke med politifolk hver gang valget sto mellom psykiatere og politifolk, for psykiatere skulle bestandig sykeliggjøre hvert et utsagn man måtte finne på å komme med, alt mens politiet var opptatt av jus. Noe som var mye, mye enklere for min del å forholde seg til enn denne evinnelige sykeliggjøringa av alt man hadde på hjertet. «Disse lavpannede psykiaterne,» sa jeg. Ja, de turer jo hele tida fram. De sykeliggjør alt du sier og alt du gjør. Måten du framstår på blir sykeliggjort. Hele ditt vesen, samme faen hva du sier og hvordan du agerer. «Nei, da er det mye enklere p forholde seg til snut,» sa jeg. Da ble det dørgende stille fra telefonsentralen til kriminalvakta på politihuset i Bodø.

Leave a Reply