Profesjonsarroganse overalt: Sprer seg som et virus kloden rundt

by , under Falske anklager, Påtaleleder Heidi Kløkstad, Politistat, PST, Salten politidistrikt

“Ikke bare mors beste barn jobber i norsk politi.”

“Symbolsk makt er en makt til å konstituere det gitte gjennom utsagn om det, til å få andre til å se og til å tro på en verdensoppfatning, til å bekrefte den eller til å forandre den, og gjennom verdensoppfatningen også handlingen i verden, og dermed verden selv. Symbolsk makt er en nesten magisk makt som gjør det mulig å oppnå det samme man vil oppnå med styrke (fysisk eller økonomisk), og dét takket være den spesifikke mobiliseringseffekten – symbolsk makt virker bare når den anerkjennes, det vil si når det vilkårlige ved den miskjen-nes. […] Det som gir ord og ordrer makt, makt til å opprettholde eller undergrave orden, det er troen på ordenes og talerens legitimitet, en tro det ikke tilligger ordene å skape.” (Pierre Bourdieu: “Symbolsk makt: Artikler i utvalg” – 1996: s. 45)

¤

Det finnes folk som, med sitt hode høyt holdt, med den største selvfølgelighet sitter på sin usedvanlig høye hest og mer enn gjerne tar pisken i bruk. Denne pisken bruker de både på hest (system), fotsoldater (underordnede) og fiender (så hjelpeløse ofre som helst mulig). Fra faunaen kjenner vi til uttrykket hakkeorden. Nå som jeg befinner meg på Akuttenhet Nord, dette som tvangsinnlagt pasient, er det, i likhet med de mange andre i nøyaktig den samme posisjon, nederst i denne ordenen jeg befinner meg. Jeg er fienden. Rett over oss pasienter finner man, av velferdsstaten ansatte, fotsoldater som ufaglærte assistenter, miljøarbeidere, barnevernspedagoger, hjelpepleiere og sykepleiere. Disse kan folk i denne mellomposisjonen av psykiatere, leger og overleger, ledere av akuttenheten og ledere av sykehuset hakke på. Disse menneskene er soldater, de også, men ikke vanlige soldater, de er offiserer. Mavlud og Stockkamp er blant overlegene. De kan i prinsippet hakke på hakke løs på hvem de vil. Jeg vil tro de kanskje er i posisjon til å hakke på enhetsleder Emanuelsen og assisterende avdelingsleder Wangsfjord, skjønt dette er jeg ikke helt sikker på. Det er mulig de alle er for løytnanter å regne, og dermed på en måte likestilt. Majoren heter etter all sannsynlighet Trude Grønlund, som er klinikksjef, mens generalen gjerne kan hete Pål Martin Strand. Han er sykehusdirektør. Alle disse kan piskes av den som sitter på hesten (systemet: Helsedirektoratet). Ingen vet hvilket navn denne “personen” har. Den som sitter på helsedirektoratet med pisken og rir, er ansiktsløs, kjønnsløs, identitetsløs, maskert og mangehodet. Alt vi dødelige vet om rytteren, er at denne rytteren har en øverste leder, en sjef, og at denne sjefen for tida er en mann ved navn Jonas Gahr Støre. Denne mannen er landets helse- og omsorgsminister, og kan så gjerne sitte over et kafébord i samvær med en journalist fra Dagens Næringsliv og uttrykke sin tro på det gode i mennesket og skryte av sin evne til å få ting gjort, bli fotografert og festet både til en førsteside og en innside av en avis. Men hva er denne mannen? Er han noe mer enn en impotent gallionsfigur uten makt til å gjøre den minste ting? Er han noe mer enn en sminket og gredd modell med en mikrofon stukket opp i trynet til å si ting i? Fine ting. Flotte ting. Platte selvfølgeligheter? Som at det å å være kritisk til EU i disse tider både er sunt og naturlig; et uttrykk for sunt folkevett. Jeg vet ikke riktig hva jeg skal mene å hevde hva angår nettopp dette. Ja, egentlig tror jeg ikke Jonas Gahr Støre er noe annet, noe mer enn en popstjerne. Jeg tror ikke Jonas Gahr Støre har noen makt. Jeg tror han er rik. Jeg tror han lever et beskyttet liv. Jeg tror hans tilværelse er rimelig grei. At han lever et godt liv. Men mektig? Nei, jeg tror ikke Jonas Gahr Støre er videre mektig. Ikke tror jeg han er mektig som helse- og omsorgsminister, ikke tror jeg han vil bli mektig som statsminister og ikke tror jeg han vil stå i fare for å få noen makt som leder av Abrakadabrias menneskerettighetskommisjon, heller.

Men tilbake til dette skrekk-kabinettet av et sykehus. Tilbake til systemet. Samfunnet på utsida av denne vår akuttenhet i psykiatri har absolutt ingen grunn til å tro det er mulig at noen skal kunne bli tvangsinnlagt her på det horrible, jævla grunnlag av at politiet i Bodø koker opp absurde løgner av grovest mulig karakter, men skjønner vel helst godt at alle de mennesker som sitter i ledende stillinger i psykiatrien på det mest bestemte nekter å tro at dette enkeltmennesket – denne navngitte norske borger – har en sjanse i havet til både å stille opp med meget gode vitner til sin fordel, sin uskyld, når dette individ hevder at politiet lyver, og videre også skulle ha grunn til å tro at det å få en god advokat på plass kan være av videre stor betydning. Man vet jo at politiet ikke farer med grove løgner om folk. Hvis det fortelles, av politiet, at en mann med en viss sykehistorie sitter på VG-nett og truer folk med stortings- og regjeringsmakt på livet, da tror man på dét. At pasienten lister opp vitner til sin fordel, hevder aldri i sitt liv å ha skrevet ett ord på VG-nett og ønsker å oppnå kontakt med en lynskarp advokat i Oslo, burde vel, i så måte, for folk flest, med sin sunne fornuft i god behold, bare kunne gå som utsagn og oppførsel til bekreftelse av at pasienten er meget syk. Ja? Sier ikke dette seg selv?

Både politiet og helsevesenet er, av samfunnet utafor politiet og helsevesenet, og da etter all sannsynlighet spesielt av samfunnet utafor politiets sfære, å regne som prikkfrie. I alle fall når det kommer til slike ting. Samfunnet utafor helsevesenets sfære har nok ingen tro på at leger innafor norsk psykiatri seriøst kan finne på å oppfordre en person til å ta sitt eget liv, det er så, og samfunnet utafor politiets sfære har heller ingen grunn til å anta at en politimann kan sitte i bil og snakke med en selvmordskandidat og spørre denne hvorfor han ikke like gjerne kan kaste seg foran en trailer. Det stemmer. Man tror ikke uten videre på slikt. I alle fall ikke inntil dette på ett eller annet vis er bevist. Noe som naturligvis ikke lar seg gjøre. Ethvert forsøk på å overbevise noen utenforstående om at politiet og helsevesenet ikke er prikkfritt, i alle fall når det kommer til de største selvfølgeligheter av ting, må også være helt prikkfritt. Et slikt forsøk må være så godt gjennomført at det slår beina under en lang rekke etablerte sannheter i én og samme fei. Noe annet nytter ikke. Noe annet vil bare ikke holde mål. Et dårligere forsøk enn et prikkfritt forsøk vil framstå patetisk, usunt og galt. Noe annet enn et prikkfritt forsøk kan man bare drite i å komme trekkende med. For så til de milde grader stor symbolsk makt besitter nemlig både politi og helsevesen.

Som den franske sosiologen Pierre Bourdieu i sin artikkel “Om symbolsk makt” (1977 (1996: s. 38 – 47)) formulerer det: “Når systemet befinner seg i en tilstand hvor makten ses overalt, […] er det ikke bortkastet å minne om en må vite å oppdage makten der hvor den gir seg minst til kjenne, der hvor den er mest miskjent, og dermed anerkjent. […] Symbolsk makt er denne usynlige makten som bare kan utøves med delaktighet av de som ikke vet at de ligger under for den, eller endatil ikke vet at de utøver den.” (1996: s. 38)

Ja, makten må oppdages der makten er mest miskjent. Som for eksempel innafor slike idiotiske felt som Salten Politidistrikt og Akuttenhet Nord oppe i Gokk.

I skrivende stund, den 15. januar 2013, har det vist seg at en av de ledende skikkelser i Salten Politidistrikt, Heidi Kløkstad, ikke så mye som har blitt informert om politiet i Bodøs rabiate bekymringsmelding telefonert inn til kommunelege Øyvin Kristiansen på Rognan i Saltdal kommune. Jeg vet dette etter å ha snakket med Heidi Kløkstad på telefonen, og har gitt henne beskjed om at jeg nå har sittet og laget et passende stykke hakkemat av henne både på VG-nett og Facebook. I dag har jeg også selv gitt en telefonvakt ved politiet i Bodø klar beskjed om å informere denne politisjefen i distriktet her, Heidi Kløkstad, om det inntrufne, og påpekt overfor denne telefonvakta at politiets ryktespredning virkelig ikke er basert på fakta; at politiet i Bodø beviselig taler usant. At jeg også har fått rede på at det samme politiet i Bodø er opptatt både av mitt forhold til politiet generelt og Jim Bjørnstrøm ved Saltdal og Beiarn lensmannskontor spesielt, er jo også morsomt. Politiet skulle bare visst at faktum er at mitt forhold til politiet faktisk er langt mindre betent enn mitt forhold til leger! Men det er nok en litt for utrolig for politiet, antar jeg. I og med at jeg så langt ikke har lagt meg for mye ut med leger, men tvert imot gjort et poeng av å legge meg ut med folk som Bjørnstrøm og Ringkjøb, dette ved å anmelde dem for forfalskning av saksdokumenter; noe jeg vet er blitt gjort, og noe jeg med letthet skal bevise er blitt gjort, dette ved å lage en skandale på lille Rognan, gjerne i samarbeid med personale og brukere av en av bygdas barnehager! Det er lett å føre bevis for dette her.
Å føre bevis for velferdsstaten Norges legers enorme ondskap er en mer komplisert affære. Dette vet jeg sannelig ikke om i det hele tatt lar seg gjøre. Det får tida vise. Jeg tror tida vil vise seg vanskelig å få til å jobbe for meg når det kommer til nettopp dette. Her tror det ender med at jeg må melde pass. Det vil i så fall være trist, men sant, og intet annet. Og det stemmer helt sikkert, det som ble sagt til meg i 2007, at Gro Harlem Brundtlands hjelp kan vise seg helt nødvendig. Men hun er jo en gammel dame nå, og tida kan umulig gå fort i min retning når det kommer til dette. Gro Harlem Brundtlands hjelp forventer jeg da heller ikke. Hvorfor skulle jeg dét?

Politiet forakter jeg. Politifolk gjør jeg mer enn gjerne til latter. Leger hater jeg. Leger har jeg et fobisk forhold til. Dem unngår jeg som pesten. Leger skremmer vannet av meg. I all verden? Hvordan skulle politiet fatte og begripe dette? Og hvordan skulle noen som ikke vet hva et fobium er, skjønne seg på distinksjonen her? Hat, det er et fryktelig mørkt fenomen. Politiet hater jeg ikke. Det forakter jeg. Forakt er noe annet enn hat. Og politiet oppfatter jeg som morsomt. Ikke farlig. Leger oppfatter jeg som farlige. Politifolk synes jeg er komiske. Leger er ikke komiske. Dem tar man på alvor. Når en politibetjent ønsker deg ondt, så gjør det kanskje litt vondt, stort verre er det faktisk ikke. I hvert fall ikke når slike komiske mennesker ønsker deg ondt, og skyter seg selv målbevisst i foten med maskinpistol når de så forsøker seg på å gjøre deg ondt. Da blir det hele utrolig morsomt. Men når leger vil deg ondt, da er det alvor.

Ikke bare ble jeg spurt om mitt forhold til politiet generelt og Jim Bjørnstrøm spesielt: Jeg ble også gitt beskjed om å ta ansvar for det jeg skrev på nettet, og spurt om mitt forhold til Grete Faremo. Kunne ikke nettopp si at mitt forhold til Grete Faremo er verdens beste. Det jeg imidlertid kunne gjøre klinkende klart for politiet i Bodø var at jeg faktisk tok ansvar for det jeg skrev på nettet.

Mandag den 14. januar 2014 ble altså Akuttenhet Nord oppringt av politiet i Bodø med beskjed om å begrense min bruk av internett. Da hadde jeg gjort to ting. For det første hadde jeg skrevet noe om politiets opprørende virksomhet på Avisa Nordlands Facebook-side, og så hadde jeg vært på VG-nett og opprettet en brukerkonto med aliaset “Kløkstad”, orientert VG om mitt eget navn, fødselsdato, postadresse, e-postadresse og telefonnummer, og skrevet følgende kommentar i VG-netts seksjon for jus: “Mitt navn er Heidi Kløkstad. Jeg sitter i en ledende stilling i Salten Politidistrikt, og får så vondt i hodet av Magne Karlsen. Ser helst at denne Karlsen blir innlagt på livstid. Han er fæl. Noe Ronny Sortland kan bekrefte. Han bor jo i Saltdalen, og kjenner til ham. Han så ham kanskje knipse en ballong ut av hendene på et barn. En eneste ballong. Ikke tolv.”

Jeg tok skjermbilde av dette, og la det ut i en kjent Facebook-gruppe. Så googlet jeg Heidi Kløkstad, fant flere bilder av henne, tok i bruk ett av dem, brukte Paint-programmet og la inn en billedtekst: “Nå føler jeg meg altså så dum.” Jeg brukte samme Facebook-gruppe til å gjøre dette kjent for deler av folket.

I skrivende stund, mandag den 28. januar 2013, har jeg utrolig god lyst til å gjøre noe av det samme med Jim Bjørnstrøm. Skulle jeg kommentert som ham, måtte det nok bli under en artikkel om Cecilia Brækhus. Jeg kunne latt ham uttale seg både om fotarbeidet og løftinga av guarden. Og skulle jeg googlet ham opp og laget en bildetekst til ham, måtte det stå skrevet: “Det er en satans hestkuk her i bygda som vet at jeg burde få sparken.”
Så kunne jeg latt Kløkstad, via sin brukerkonto på VG-nett, linke til Facebook og skrive en kommentar til bildet:

“Ikke bare mors beste barn jobber i norsk politi.”

Leave a Reply