Til ytterligheter – Svart kaffe med påfyll

by , under Falske anklager, Hans Erik Dyvik Husby, Menneskerettighetserklæringen, Min nye advokat, Naivitet - norsk folkesykdom, Påståtte drapstrusler, Påtaleleder Heidi Kløkstad, Politistat, PST, Rana Tingrett, Salten politidistrikt, Søksmål

Til ytterligheter

«Denne historien har sitt opphav fra Narvik-området. Hendelsen som nå skal fortelles, finner sted rundt 2005.

På en liten ås, ikke så langt utenfor Narvik, ligger det en barnehage. Inne i denne barnehagen brukte det å skje uforklarlige ting. Personalet observerte at under bleieskiftingen av barna, pleide det ungene ofte å bemerke at «mennern» var der, og at det var ubehagelig. Personalet tenkte først ikke så mye over dette barnebablet om disse mannsskikkelsene. De tenkte nok at det hadde vært en eller annen voksen person som hadde plantet dette snakket i ett av barna, og at det hele hadde spredd seg som ild i tørt gress.

Men det skulle vise seg at denne antakelsen ikke holt stikk. Sistevakten på avdelingen har ansvaret for å rydde alt på plass før det stenges for dagen. En person som i denne perioden ofte hadde sistevakten, fikk noen bemerkelsesverdige opplevelser. Hun kunne forlate avdelingen ryddig og fin, men morgenen etter da hun kom først på jobb, var alt sammen i et eneste rot. Noen ganger kunne til og med radioen stå på for full hals. Ingen av de ansatte hadde vært der etter stengetid. Stemningen ble etter hvert ekkel og trykkende.

Hun som hadde oppdaget dette, mente det var hvileløse sjeler som opererte på avdelingen. Hun fikk tillatelse til å kontakte et medium som kunne gi svar på hva dette var for noe, og kanskje hjelpe dem til å bli kvitt plagene. Det tok ikke lang tid før barnehagen fikk hjelp. Den klarsynte utforsket alle rommene i barnehagen og påpekte at stellerommet pluss et annet rom var de to rommene det var mest energi i. Han gjorde jobben sin spurte om personalet ville vite hva han hadde sett inne i de to rommene. Nysgjerrigheten vant, de fikk vite at det var noen avdøde soldater som vandret rundt der inne. Beskjeden de fikk da mannen skulle gå, var at nå skulle det ikke bli flere forstyrrelser. Den klarsynte hadde sendt soldatene over til den andre siden. Han hadde åpnet en sirkel av lys og kjærlighet og ført dem over til lyset.

Etter bare noen dager bemerket allerede de første barna under bleieskiftet at «mennern» var borte. Flere av ungene stilte spørsmålet: – Kor e mennern nå? Dette var bekreftelse nok på at åndeutdriveren hadde gjort et vellykket arbeid. Nyere historiegranskning i ettertid av tomta som barnehagen er bygd på, har gitt interessante resultater. Det viser seg barnehagen er bygd på en gammel tysk gravplass fra den andre verdenskrig.»

Roald Jensen (red.): «Det uforklarlige Nord-Norge: Levende sagntradisjon fra landsdelen» – Arktisk Forlag, Tromsø 2011: s. 212 – 213

¤

Det å forflyttes fra normale omgivelser til disse omgivelser fulle av de aller sykeste former for absurditeter – Akuttenhet Nord i Rønvik i Bodø, her menneskeverdet er å anse som en fremmed størrelse, likeverdet en uting, samstemthet en umulighet, da altså med tanke på forholdet mellom innlagt og ansatt, må begripe – er å regne som et kultursjokk en, som forsker, må til sosialantropologers hverdagslige gjøremål for å fatte og begripe at i det hele tatt kan finne sted i en landsdel der langt de fleste menn, kvinner, gamle og unge snakker omtrent samme dialekt, er opptatt av det samme været og er glade for at det fremdeles er lov til å si sånne ting som «svarte satan!» og «jævla kveithøvv!» ute i det fri. Men ikke her. Her, på Akuttenhet Nord, blir man opprørt over slikt. Her må et kveitehode av en satans, jævla betalt ansatt korridorgjenger, robot og reglementsautist for all del kalles «klok» og ikke «tåpelig» – for eksempel. For da flyr denne forbaska rutinelobotomerte pille- og matserverende antisosiale lønnsslaven i flint. Ja, vedkommende fjott i sin betrodde stilling innafor den norske velferdsstaten føler seg latterliggjort da. Tråkka på. Mobbet. Innafor hørevidden både til kolleger og – ja, ikke minst – andre pasienter. Skandale! Huff!

Jeg mener det: Nordlandssykehuset Psykiatri, Akuttpost Nord, i Rønvik i Bodø, har faen bite meg hele tida, siden jeg ble kjørt hele veien hit de ti milene fra Rognan, den 4. januar 2013, vært å opplev som et høyst ufrivillig feltstudium verdt.

I skrivende stund er det faktisk nesten å håpe på at jeg blir satt under streng og pinefull tvangsmedisinering nå – i forskningas tjeneste – slik at jeg kan observere disse velferdsstatens staute lønnsmottagere operere profesjonelt rundt den beltesenga jeg i så fall vil komme til å befinne meg i på daglig basis, nå som jeg har bestemt meg for aldri mer å ta en pille Leponex frivillig igjen. Hver natt da, ettersom pillene blir gitt meg seint om kvelden. Ja, jeg vil bestemt motsette meg ethvert forsøk på å få meg til å svelge en eneste liten tablett med Leponex frivillig. Det kommer ikke til å skje. Så da må de fram med sprøyta. For jada! Visst faen skal jeg gjøre fysisk motstand! Kall det, for helvete, en usedvanlig aparte form for feltarbeidsmetode. Jeg er styrken og viljen selv.

Det eksisterer en dobbel virkelighet her. Det eksisterer, innafor denne ene doble virkeligheten, minst to virkeligheter til. Menneskene her er av to hovedkategorier: Innlagte pasienter og velferdsstatsansatt betalt personale. De innlagte utgjør en nokså liten minoritet. Det er vel ti stykker av oss. Noe sånt. Det er ikke bare bare å holde tellinga. Pasienter kommer og går. Betalt personale kryr det av. Det er folk som jobber her om natta, så er det en rekke mennesker som har dagvakt, og til sist kommer kveldsvakta. Dette er hva jeg omtaler som bakkemannskapet eller fotsoldatene. Men kategorien betalt ansatt er splittet og delt. Bakkemannskapet er som arbeidsmaur her, mens en annen kategori betalt ansatte – med betraktelig høyere lønn – har jobb i mer ledende stillinger eller skal man kalle det mer ansvarsfulle posisjoner: Leger da. Folk med hjernen full av ting de har glemt fra universitetet. Overleger. Turnuskandidater. Psykiatriske sykepleiere. Administrativt ansatte.

Blant bakkemannskapet inntar en person til enhver tid rollen som ansvarsvakt. Da kan vedkommende kalle seg sjef. Aldri ellers.

Bakkemannskapets rolle går ut på å være roboter av kjøtt og blod, alltid like sikre på hva rutinene går ut på og at de utføres som de skal. Det må være verdens tryggeste jobb. Her er det forbudt å tenke selv, det er bare å gjøre som man alltid gjør. Så blir de ekte sjefene fornøyde. Om bare regler og rutiner følges opp til punkt og prikke, dette til enhver tid, uten slinger i valsen.

Bakkemannskapet svarer for seg overfor de administrativt ansatte. Folk som Ellen Wangsfjord og Roger Emanuelsen. Som en riktig sjelden gang kanskje må svare overfor klinikksjefen Trude Grønlund. Legene svarer vel bare overfor fylkeslegen, ser det ut til. De befinner seg i en særstilling. Kongene og dronningene på haugen, det er dem. Dertil kommer spesialsykepleiere, sosionomer og den slags. Jeg vet ikke riktig. Så innfløkt er det faktisk ikke, for det oser nemlig SJEF av sjefene og UNDERORDNEDE av alle de som dette er. Sjefene er de ubetinget viktigste av alle menneskene i denne verdenen. De er også de aller sykeste.

Pasientene ved landets akuttenheter i psykiatri har det svært mer enn gjerne med å innse, kjapt som faen, at det er forskjell på folk. Ja, først og fremst oppdager man fort at man som pasient på det nærmeste er strippet for menneskeverd, dernest oppdager man at det er store forskjeller innad i pasientgruppa.

De innesluttede og de utagerende. De sosiale og de antisosiale. De som i bunn og grunn ikke er spesielt psykisk syke og de som virkelig er det. Slike ting oppfatter man ganske så raskt. Noen har intet i en akuttenhet å gjøre, alt mens andre har mer i en rehabiliteringspost enn i den samme akuttenheten å gjøre. Noen meget få pasienter hører helt klart til i en akuttenhet, men de er ikke mange. De er vel alle å regne som utagerende, masete, maniske eller forferdelig, forferdelig deprimerte. De fleste er så annerledes enn dette. Men sånn er livet. –

Pasientene har det til felles at de har all lov og rett til å gi uttrykk for tre følelser, nemlig glede, sorg og depresjon. Høylydt latter, tårevåte øyne og monotont svartsinn har man, som pasient, lov til å holde seg utstyrt med. Alle andre uttrykk for emosjonell tilstedeværelse er enten strengt forbudt eller bare litt lov. Sinne er uakseptabelt. Stor indignasjon er uakseptabel. Sterk irritasjon er uakseptabel. Man skal være rolige, snille og greie, og aldri gi uttrykk for at livet ikke er videre kult her, som innlagt pasient, for da trues man med straff. Det å ta seg selv i forsvar hva angår betalt personells kritikk er en risikosport: Det kan medføre sosiale sanksjoner. Straff. Ansatte kan straffe pasienter så snart man føler seg latterliggjort, eller omtalt i negative vendinger. Man kan straffe hvis man oppfatter det slik at kolleger blant bakkemannskapet krenkes i form av ord og stygg språkbruk. Man kan godt straffe hvis man opplever at en mellomleders lederegenskaper stilles under tvil. Man kan straffe hvis en behandlende psykiater, psykolog, sosionom eller annet omtales som en som på ett eller annet vis ikke akkurat er å regne som en av dem som tilhører verdenseliten innafor sitt fagområde. Årsakene til å straffe pasienter på grunnlag av sosiale normbrudd i form av ytringer er to: Man utviser alle mulige tegn til disrespekt eller det fortelles at man skremmer medpasienter.

Alt sykeliggjøres. Uansett hva du sier, uansett hva du gjør – det spiller ingen rolle om du sier ja eller nei – er det sykt. Ja, hver gang du sier noe litt utenom det vanlige, noe som helst, og mener alvor, blir utsagnet sykeliggjort. Din innleggelse ved akuttenheten bekreftes som berettiget hver gang du åpner kjeften for å si noe.

Pasientene har bare så vidt lov til å gi uttrykk for noen grad av frustrasjon, men må være forsiktige. Tunga må holdes 100% snorrett i munnen da. Pasienten må ha orden på sine sosiale antenner og se an situasjonen litt, se an personalet som er i området på angitt tidspunkt, og veie sine ord på gullvekt. Alt kan misforstås. Hvis din frustrasjon på noe vis kan tolkes som kritikk av en enkeltperson som er lønnsmottager her på bruket, er faren stor for å bli møtt med sosiale sanksjoner og represalier av typen «slik snakker man ikke om folk, og husk nå på at andre pasienter kan bli skremt av å høre deg si slikt.»

Mer er det kanskje i virkeligheten ikke å si. Vi får se. Inntil videre anser jeg meg som ferdig med min avhandling.

Jeg tar meg en røyk.

¤

Stein Holte: «Sykesøster»

Jeg våkna opp en morra på et sinnssykt hospital
De sa jeg var blitt gæern men jeg veit jeg er normal
Søster setter sprøyte sier overlegen sier
«Pasienten er så brysom søster, se til at han tier»

Sykesøster, vær så snill å sett meg fri
En fotreim e’kke greia å leve livet i
Jeg hører at han sier at jeg ikke er normal
men overlegen, søster, er jo splitter pine gal

Når overlegen kommer blir søster stiv og stram
Hun glatter vilt på kjolen og neier pent for ham
Overlegen kjefter ignorerer at hun smiler
sier «Se å kom Dem herfra søster. De ser pasienten hviler»

Sykesøster, vær så snill og ikke gå
for overlegen slår meg og spytter etterpå
Jeg hører at han sier at jeg ikke er normal
men overlegen, søster, er jo splitter pine gal

Og når jeg protesterer blir overlegen vill
«Pasienten opponerer. Gi ham en sprøyte til»
Søster lar seg blende av legekittelpressen
men du må ikke glemme, søster, Nürnbergprosessen

Sykesøster, vær så snill å hør på meg
overlegen er jo en overlegen blei
Jeg hører at han sier at jeg ikke er normal
men overlegen, søster, er jo splitter pine gal
Overlegen sier jeg skal få lobotomi
og smiler like tomt som hodet mitt skal bli
Søster setter sprøyter sier overlegen sier
«Pasienten er så brysom søster, se til at han tier»
Sykesøster, du kan’ke la det skje!
Ta en skalpell og stikk overlegen ned
Jeg hører at han sier at jeg ikke er normal
men overlegen, søster, er jo splitter pine gal

Stein Holte: «Fuck månen: Poesi, pønk, kjærlighet etc 1967 – 2012» – Obsternasig Forlag 2012: s. 134 – 135

¤

Overlege og psykiater Guido Stockkamp informerte meg, fredag den 18. januar 2013, om at jeg, med henvisning til psykisk helsevernloven, kunne holdes tvangsinnlagt på Nord 4 i hele tre måneder før man måtte foreta en paragrafvurdering, og at det var nettopp dette jeg måtte regne med ville bli enden på denne rockelåta. Ferdig med dét. Overlegen hadde talt. Hvis det var noe jeg lurte på, måtte jeg bare lese en bok av Aslak Syse, som ikke bare var lege, men også jurist. Samme dag økte turnuslege Qiao min dose med Leponex til noe jeg regner som et hårreisende høyt inntak av apedop.

Disse nedsløvende og apatiserende pillene skulle jeg altså slås hardt ned i bakken med hver kveld.

Onsdag den 23. januar – altså, fem korte dager senere – ble jeg helt ut av det blå ansett som «normal» … hvis jeg ønsket det, kunne jeg meget vel skrive meg selv ut alt nå, på flekken, eventuelt vente i noen dagers tid …

Turnuslege Qiao brøt nyheten for meg: «Du er jo ikke psykotisk, bare sint. Og det er bare slik du er.»

Godt å vite. Fint å få rede på. Men jeg var utslitt, og ble værende i fire – fem dager til. For å ta meg litt inn igjen etter dette oppholdet som djevelen selv i Helvetes forgård. Det var sånn det hadde vært å være her på Akuttenhet Nord. Jeg hadde følt meg både 100% demonisert og psykisk mishandlet, alt mens jeg selv hadde gjort meg selv til den demon de måtte mene jeg faktisk var. Bare på jævel. –

Jeg spør meg selv: Fem dager mellom to så vidt forskjellige beskjeder? Er det tale om en psykiatritjeneste med vett på ting, eller er det tale om noe helt annet? Er de som jobber i ansvarsfulle stillinger her spenna gærne?

Det er ikke utenkelig at enkelte lesere vil finne det usmakelig at jeg, i denne satans avhandling, har valgt å gjøre bruk av fulle navn, titler og posisjoner, uten større grad av anonymisering av mine «informanter» og sannhetsoffer enn at folk med lav rang er blitt anonymisert ved hjelp av falske fornavn og at medpasienter kun omtales ved henvisning til kjønn. Noen vil nok stille seg kritisk til det etiske valget jeg har tatt, men jeg anser mine svært så navngitte «informanter» og sannhetsoffer som mennesker i betrodde stillinger som bare har med å tåle å bli møtt med kritikk av det begrunnede dog ofte også subjektive slaget. Her er det altså tale om mennesker vi alle antar skal bidra både til å hjelpe folk videre i livet og til og med redde liv, samt folk i uniform som vi forventer skal opptre som folkets lovlydige og etterrettelige beskyttende tjenere, og ikke som en diger svartkledt bande med godt beskyttede bøller og vanekriminelle.

Langt de fleste av dem som nevnes ved navn er medmennesker som det norske velferdssamfunnet har gitt ansettelse med tanke på at de skal utføre en jobb som vel samtlige norske borgere har et håp og et ønske om skal være både hensiktsmessig og god. Disse menneskene skal stå som eksempler for oss alle: Eksempler på mennesker som bidrar til å gi oss alle en følelse av trygghet og visshet om at alt liksom er som det skal være. At ting er på stell. At vi skilter med et helsevesen som er godt. Og også med et politikorps som er godt. Så om noen ønsker å skyte meg nå, får de bare gå til anskaffelse av en pistol. Hvis de ikke allerede har et haglgevær eller en rifle.

En kar jeg ganske sikkert lekte «kongen på haugen» med og slo noen tunneler på i langfriminuttene på barneskolen på Høgbakken på Rognan, like ved narkotikabaronen Franks hjem, der det aldri ble gjennomført noen razzia, heter Hans-Erik Dyvik Husby – også kjent under kunstnernavnet Hank von Helvete; da som vokalist i rockeensemblet Turboneger – laget brudulje sommeren 2009, da han sammenlignet psykiatrien med konsentrasjonsleire og uttalte at den samme psykiatrien drepte folk. Dyvik Husby ble fort misforstått til å skulle ha det til at alle måtte velge scientologi framfor psykiatri, noe som kanskje sier mer om mediasamfunnet og kulturlivets hang til tabloidisering og båssetting enn det det sier om Dyvik Husby. Jeg vil bare nevne at det faktum at Norge nå degraderes fra A til B-status i FN når det kommer til menneskerettigheter er et faktum man må være utrolig opptatt av innenlands menneskerettigheter til å kjenne til. Store norske mediahus bryr seg jo ikke med å opplyse godtfolk om dette. –

Hans-Erik Dyvik Husby omtalte, i et intervju med «God Kveld Norge» på TV2 den 19. juni 2009, medisinen man brukte på folk med rusproblemer som ekstremt giftige stoffer som ødela kroppene og hjernene, sa at folk som egentlig trengte hjelp bare ble holdt innesperret, og at det ikke var tale om behandling for å gjøre folk friske, men for å bli tt brysomme mennesker. Han mente legestanden var i ferd med å sykeliggjøre en hel verden, og omtalte seg selv som noe annet enn normal, men faen ikke gal, og at han selv hadde selv kjent på kroppen hva den såkalte legekunsten gjorde. Han mente bestemt at legene jobbet som konsulenter for en korrupt farmasiindustri og at de var villige til å gjøre hva som helst for å spre falsk informasjon for å selge produktene sine, som var elektrosjokk (noe jeg selv heldigvis, tilbake i 2008, hadde rett til å motsette meg mot å bli utsatt for, skjønt jeg ble utsatt for et meget sterkt press, av leger, sosionomer og sykepleiere her i Bodø, så som tidligere nevnte Juwamer Mavlud, om å la meg selv bli behandlet med elektrosjokk; det var visst å anse som vidunderkuren mot depresjon, og min kunnskap om bivirkningene ble metodisk latterliggjort som konspiratoriske og tvangsmessig negative), tvang, medikamenter, frykt og skremsler. Dyvik Husby omtalte leger som folk som mer enn gjerne ønsket å holde folk sperret inne.

Helvete var løs da, for Hank. Men jeg skriver jo, med all tydelighet, under på det mannen sa! Og du som nå skal ha meg til å være en av dem som, ved scientologikirkens hjelp, søker en karriere i Los Angeles, som Thomas Seltzer søndag den 28. oktober 2012 via Dagbladet anklaget Hans-Erik Dyvik Husby for å ha som motivasjon for så mangt, skal for min del få lov til å ta den raskest mulige vei til helvete. Nå!!!

SV-politiker Olav Gunnar Ballo skulle ha det til at Hans-Erik Dyvik Husby, ved å kritisere psykiatrien samtidig som han gikk åpent ut med at den behandling han hadde fått i regi av scientologer i Sverige hadde vært ham til hjelp, rent faktisk var å anse som delansvarlig for at Ballos datter Kaja i 2008 tok sitt eget liv. Olav Gunnar Ballo omtalte Dyvik Husby som destruktiv og farlig fordi han gikk svært så offentlig ut med sin klare mening som gikk ut på at psykiatrien drepte folk.

Til Dagbladet lørdag den 13. juni 2009 sa Dyvik Husby naturligvis dette her: «Jeg synes forferdelig synd på en far som mister barnet sitt. Men jeg tar for faen ikke skylda for det.»

I mars 2010, like før jeg ble utskrevet fra D-posten på Mellomåsen i Bodø, ble det meg fortalt at alt (med unntak for elektrosjokk) var forsøkt, at intet hjalp, at ett tilbud gjensto, og at det var samtaler med sykehusets prest. Da jeg avslo dette tilbudet, avslo jeg også siste tilbud, og ble av den grunn utskrevet etter kort tid.

Hvis jeg tar livet av meg må det være fordi den norske kirken aldri klarte å fange meg opp. Ja, fordi den faktisk aldri har forsøkt seg på nettopp det.

To leger og flere sykepleiere med et ansettelsesforhold til norsk psykiatri har også sluppet helt anmerkningsfritt unna med å oppfordre meg til å ta mitt eget liv. Dette i så klare ordelag som det er mulig å vri ut av seg. Dette hendte på Lysskar i Haugesund og i Sandviken i Bergen sommeren 2007. Ikke rart! Nei, slettes ikke rart! De kjente seg ikke igjen i pasientens beskrivelse av situasjonen, noe kontrollkommisjonen noterte seg, og lot bli med dét.

Du tror ikke på meg?

Nei, men det er helt greit for meg. Hank von Helvete tror du helt sikkert heller ikke på. Jeg gjør altså det. Absolutt. Jeg er skråsikker. Hans-Erik Dyvik Husby har da all mulig erfaring fra et hardt liv å vise til. Om jeg tror han er idiot? På ingen måte.

Ciao.

Jeg tar meg nok en røyk.

Fra og med romjula 2013 har jeg hatt med en arbeidsom dyktig, sosialt og politisk oppegående, samt hyggelig og omgjengelig, advokat å gjøre. Brevene går mellom Rana Tingrett, mine motparters felles advokatbyrå Regjeringsadvokaten og Rana Tingrett, og jeg får lest alt som blir sendt inn til retten av mine motparter – på samme måte som Regjeringsadvokaten gir politimester Geir Ove Heir og PST-ledelsen ved Marie Benedicte Bjørnland får mulighet til å lese igjennom det min advokat sender til tingretten i sakens anledning.

Fra anmeldelse til søksmål til rettsprosess i sin spede begynnelse: En rullende stein krysser Saltfjellet.

Leave a Reply