Dialoger hos Glohug. Forfattersamtale mellom Gert Nygårdshaug («Nøkkelmakeren»), Torstein Viddal («Politisporet») og Bror Wyller («Grynt») fra oktober 2003.

Dette med "settaklosser", jeg kan ikke si at jeg fikk med meg helt hva det er for noe. Jeg har ikke lest noe av deg før. Jeg leste ikke veldig nøye i begynnelsen, men først og fremst for å komme inn i den. Men det er noe som likevel har satt seg merke i meg. Jeg lurer på hva..

Jajaja...

Men det er spennende.

Jeg tok med det elementet fordi jeg er veldig opptatt av fortida. Det finnes ting i fortida vår som vi ikke vet. Og jeg tror historia vår ikke er skrevet korrekt, og at det kan finnes elementer av kunnskap som ikke er oppdaga. Og da fikk jeg den vanvittige idéen med disse settaklossene, ikke sant, som kunne være et relikvium fra en gammel sivilisasjon, og altså en intellektuelt umulig prestasjon. Ikke engang et dataprogram kan lage noe sånt. Det er snakk om 12 krystallklosser som hver for seg danner en helhet, som sammen gjør at om man setter sammen to eller tre eller fire eller fem, så blir det en helhet som gir mening. Og det å lage noe sånt er helt klin umulig, ikke sant.

Er det noe du har tenkt ut selv, eller?

Ja, jeg gjorde det, og jeg brukte fryktlig lang tid på å finne ut hvor mange kombinasjoner det kunne gi, jeg tror det var 4095. Og jeg fikk da faren til Anne Holt, som er matematiker, til å verifisere at det ble 4095 kombinasjoner.

Jeg har skrevet om mystisisme i min anmeldelse, altså forsøk på å løse universets gåte, det er kanskje litt store ord, men det ligger noe slikt i romanen.

Det ligger mye sånt, litt sånt tankegods, og jeg er opptatt av å liksom tvinge hue sitt, å få tankene til å prøve å tenke litt annerledes, selv om slike ting ikke er så lette å behandle skjønnlitterært. Vi har en slags balast i tenkingen vår som gjør at vi ikke klare å bryte grenser og få ny erkjennelse. Er det mulig å bryte disse grensene? Sånne ting er jeg privat veldig opptatt av.

En ting jeg tenkte litt på etter å ha lest "Afrodites basseng", er teorien om at himmelblomsttreet en gang i tiden kan ha bredd seg ut over hele Sør-Amerika...

Tja, nei, det er nok ikke sånn, for regnskogen i Amazonas den har brukt fem millioner år på å bli som den er, og den består av et utall arter, ikke sant, altså et artsmangfold som er unikt i verden. Men grunnen til at jeg fikk idéen til denne spesielle planten, og det er en viss sannhet i det, er at indianerne viste meg en plante som vokste mens jeg så på den! Det var rått altså - den steg opp, og vokste. Og det at noe sånt eksisterte - det begynte å tikke oppi hue mitt: Tenk om det gikk 100 ganger fortere, hva kunne skje da? Så jeg lot "Himmelblomsttreets muligheter" slutte med at Mino og kameraten dro til Europa og sådde de frøa.

Jeg er lege fra før, og jeg er helt med på det å finne ny viten og erkjennelse, og sånn sett var ikke legestudiet noe jeg syns var veldig spennende. Jeg er ikke det lenger nå, jeg begynte å skrive og lage musikk, men jeg forsøker å kombinere og bruke utdannelsen for det den er verdt...

Ja, for det er jo ballast som er viktig å ha med seg. Jeg husker latinen, jeg studerte på universitetet, filologi, og for å få godkjent mellomfaget den gangen, måtte du ha tre semester latin. Og det var jo et pugg av en annen verden, ikke sant, kjedelig som fy. Men jeg fikk jo tatt eksamen, da, med hue stappfullt av latin. Så, halvåret etter, ble latinkravet fjerna. Og da ble jeg jo rasende, men poenget er at i ettertid, jeg har jo lært så mye av det, du har jo språkstammen til alle de søreuropeiske språkene, alle fremmedord, så det er et studium jeg virkelig ikke angrer på, nå i ettertid.

Nei, det er en sånn basiskunnskap som er veldig bra.

Når det gjelder å plassere litt vitenskapelig hjerneføde i en skjønnlitterær sammenheng, det er ikke lett. Da jeg skrev "Nullpluss", hvis dere har vært borti den, det er en mann som spiser seg selv, og overlever. Altså, det er en komplett umulig situasjon, men grunnen til at jeg gjorde det, er at i universet vårt så foregår det umulige ting. Bildet jeg bruker her er jo en parallell til det som skjer i et sort hull, hvor fysikerne sier at det er en umulighet. Materien går inn i seg selv i det uendelige, og blir mindre og mindre, men veier mer og mer. Fysikerne sier at hadde du sett inn i et sort hull, hadde du visst hva som foregår inni et sort hull, da hadde tilværelsen din blitt snudd oppned, liksom, totalt, det er en umulighet! Og det er også en umulighet å spise seg selv, og for å vise den grensa der, så brukte jeg bildet med å spise seg selv.

Men da er vi inne på noe, altså, på 80-tallet forsøkte du å formidle fysiske nyvinninger og betraktninger gjennom skjønnlitteratur, mens fra 89 og utover, i de såkalte totalromanene, så er det økologien og sammenhengene i naturen. Det er jo på en måte natur, begge temaene, men du har et sånt underliggende bevissthetsutvidende program, hvor du switcher fra vanskelig fysikk til økologi. Er det slik du ser på det selv?

Mm, det henger sammen, på en måte, fordi - jeg fikk spørsmål om det på Norli igår - en som hadde lest "Afrodites basseng", etpar sider der hvor jeg dikter inn at prost Gotvin har skrevet en vitenskapelig avhandling som heter "Kosmos 2000 - erkjennelse og vitenskap", og hvor jeg siterer to-tre fiktive sider fra den boka, liksom, og kommer inn på de vitenskapelige tingene der. Så det ligger som en understrøm, og også i Fredric Drum-bøkene mine, det vil man kanskje se når siste boka kommer. Der er det en slags syklus på 10 bøker, det er idéen min, som sprenger grenser for erkjennelse, og nettopp bruker akkurat det som atomfysikere og teoretikere innen astrofysikk har funnet frem til: At - er tilværelsen bare en tilstand av uendelig mange, fx, parallelle universer? Hawking sier jo det, at universet er et uendelig antall av historier, og at det er en historie, som jeg bruker i "Afrodites basseng", der Norge vant alle gullmedaljene i sommer-OL i Melbourne i 1954. Og det *er* en sånn historie...

Selv om jeg har switcha over til økologiske ting, så henger dette sammen, altså, på en måte. For meg i hvert fall, det er ikke sikkert det er så klart for leserne.

Det er litt humor med denne fylliken som overlevde på Rådhusplassen, som ikke drakk vann. Det at Rådhusplassen var spart, det trengte vel ikke skje, men det var morsomt, og forskjellen i sykdomsbilde mellom mann og kvinne. Det var også en veldig god historie med han børsmegleren som går rundt.

...og snakker om å kjøpe og selge, hehe, det er et ganske godt bilde på vår tids galskap, egentlig.

Rammefortellingen, altså rammen rundt "Afrodites basseng" er Saint-Exupéry, og Den lille prinsen var jo redd for at kloden hans skulle bli nedgrodd av trær. Baobabtreet var han fryktlig redd for. Og i den boka - "Den lille prinsen" - fins det en lignende scene, med fire gærninger som snakker over seg, virkelig, så det er derfor jeg har tatt med han tullingen der.

Det er en veldig fin sammenheng, å bruke han der, det blir ikke klart før langt uti boka om forfatterstemmen er han eller deg, eller hvem det nå er, det er veldig ålreit syns jeg. Og også den tiden du har lagt det til, hvor kristendommen er avslørt, det er også veldig morsomt. Og at munkene har skjønt det for lenge siden og har fortsatt med sitt, liksom, med vitenskapelige studier. Det er en fin myte. Jeg vet, jeg har drevet og laget et St Halvard-skuespill og opera, og vært innom Lier kommune og Drammen teater, og jeg hørte at du hadde en oppgave på det en gang, om å lage det en gang, og så ble du sparka...

Jeg trakk meg, jeg kom ikke til enighet med teatersjefen. Jeg vil kjøre litt mer aktuelle ting, jeg, med rasisme og greier. Men det falt ikke i god jord, vet du.

Ja, jeg prata med han der, og jeg kjenner jo litt til Lier kommune. Og man skal jo bruke St Halvard-myten for alt den er verdt for å skape identitet og sånn her, da.

Det er så mange sånne bygdespel, rundt omkring i landet, og alle går oppi hverandre, liksom. Litt samme sausen, liksom. Så jeg tenkte å lage en ny vri på det. Det skulle starte med den jævlige... Europe-sangen, "The Final Countdown", strømmende utover scena, utover landskapet. Og så kommer det løpende inn en svart, en mørking, med nazister etter seg, bortover mot elva. Det som skjedde på Vestlandet, ikke sant. Og så går du rett over til St Halvard-myten, han ble jo også drept da han ble jaget.

Ja, jeg har lagt mitt skuespill til nåtida, en moderne St Halvard redder en narkoman, prostituert jente som har stjælt mat og brennevin, på Manglerud senter. Og det er bakgrunnen for at Oslo blir kalt "byen med det store hjertet", og at han brukes som de narkomanes og prostituertes skytshelgen. Så det er min vri, da. Aktualisert på den måten der. At du bruker disse katolske legendene for hva de er verdt, i stedet for å bare drømme seg bort i historia, som det stort sett blir gjort.

Men det at du skriver at kristendommen er avslørt og det er gjort bare ved et pennestrøk, har du fått noe motstand på det?

Nei, du vet de er tause. Jeg har jo kjørt beinhardt mange ganger, men det er taushet. Det er det samme som når Kim Småge forsøker å avsløre frimurerne, i en krimroman. Det skulle man jo tro ville vekke en vanvittig debatt, men det var jo helt taust, ikke sant. Og det er vel den mest effektive måten å forholde seg på, å forholde seg taus. Jeg kunne nok vært enda krassere i kristendomskritikken min i "Prost Gotvins geometri", men der klarte jo Vårt Land å lage et jævla digert tosiders oppslag. Bjørn Eidsvåg gikk jo opp i fistel, han skulle melde seg ut av statskjerka han da. Men han har ikke gjort det, da. Og den fikk jo mange positive reaksjoner, blant annet fra ham som ledet et radioprogram som heter På kirkebakken. Han skrev en lang sak, og han syns den var veldig bra.

Ja, det er jo mye rart der. Jeg har vært innom teologi selv, og satt meg inn i sånn "gud er død"-teologi, som dreier seg om at vi må leve som om gud ikke fantes. I en verden som er blitt myndig. Så det er mange kristne som ikke er så fremmed for det der. Dogmene er avslørt, og det er andre ting som er essensielt.

Det gjenstår jo i alle disse religionene et moralbudskap, og det er universelt, og det er greit nok. Og det gjelder for oss som ikke tror på det kristne også.

Men som jeg skrev i anmeldelsen min; flyreisen, det er det jeg syns var best. Det fikk jeg mest igjen for, der syns jeg det går over i det sublime. Flyet som vibrerer og alle øvelsene på forhånd, litt problemer osv. Det syns jeg er litt skjønt.

Det som jeg liker er at man som leser hele tiden aner at flyet som ligger der skal brukes til noe, og også lignende ting, og du har hele tiden en følelse som ligger cirka 50 sider før, hele veien. Og så leser du, og så får du liksom de tingene på plass. Det skaper et voldsomt drag fremover, omtrent som et undertrykk når du følger etter en syklist. Ellers må jeg si, når jeg leser noen av de første anmeldelsene boka fikk i avisene, at jeg blir litt sjokkert over noen anmeldere, som mer eller mindre gir bort hele... gir bort alle spenningsmomentene i boka.

Ja, det er også litt trøblete for meg, slik som fx på Norli igår, hvor det sitter en som har lest boka og som skal intervjue meg, og så begynner han å foregripe veldig mye. Da må jeg bare gripe inn og si at nå snakker vi ikke mer om det! Ikke sant. Det skal jo tross alt være litt spennende også for den som skal lese.

Det er jo en jeg-roman, og det er sånn sett det jeg skriver selv og liker best. Som hos Dag Solstad og Bjørneboe, der det er nærhet mellom forfatteren og forfatter-jeget, liksom. Eller hos Sandemose, som var den jeg først var borti der det er en alter-ego-hovedperson. Det å kunne lage en fiktiv person av seg selv, som Dag Solstad gjør i sin siste roman. Og nå Päivi Laxo som jeg driver og leser, som forteller om en hovedperson som heter Päivi, men som jeg er fullt klar over at ikke er henne selv, og heller ikke noen andre enn henne selv. Selvsagt er det mange andre måter å skrive romaner på, men.. Dette mann-kvinne-forholdet, der han drømmer om henne i Sahara, mens hun ikke drømmer om ham, men det er jo ikke så lett å sette seg inn i en kvinnes personlighet heller. Så det er spennende med den dragningen der, da. Og den fortellingen om henne har jeg på en måte lyst til å lese om igjen, for der er det nok noe, som man kanskje ikke helt får med seg. Det er jo også en litt perifer historie i forhold til hovedhistoria, men likevel er det det som gjør bokas helhet. Den dragningen der, mot den skjønne kvinne, eller drømmekvinnen eller hva det nå er for noe.

Jeg har slått sammen litt flere elementer der, for det første er det det mystiske ved Exupérys forsvinning. Han var jo veldig fascinert av ørknen, han opplevde jo sannsynligvis mye sterkt under ørkenlandingene, og det er mange som hevder at han fløy tilbake til Sahara. For han oppførte seg helt hemmelighetsfullt, og han hadde ikke trengt å ta den turen i det hele tatt. Han tvang seg nærmest til å ta en flight, og det var ikke noen tyske fly i nærheten. Og han slo av senderen, radioen med en gang han kom i lufta, og borte ble'n. Så da tikket det litt i hue mitt, og jeg tenkte at aha, kanskje han hadde en kvinne der nede, som han hadde drømt seg til kanskje? Bort fra krigen og helt perfekt, ikke sant, han vil tilbake. Så da spinner jeg på det. Samtidig spinner jeg på at vi menn har skapt oss Afroditer opp gjennom historien som noen vakre, pene, nydelige damer, ikke sant, som ikke er hele kvinner, men som er skjønnhetsidealer for oss menn. Og kanskje er de kvinnelige egenskapene som er den virkelige kvinnen, ikke kommet godt nok til uttrykk? Og derfor er det mulig for en sterk kvinne, for en skaperkvinne, å sende sånne signaler.

Det har man jo hørt om hvalene, at en hval i Syd-Atlanteren kan prate med en i Nord-Atlanteren, i alle fall før skipstrafikken kom.

Navnet Jonar, er det noe vanlig navn?

Nei. Men Erlan er faktisk oppkalt etter en flyger på Tynset, det er han jeg har lært alle flygreiene av. Så jeg lovte å kalle opp en person etter ham. Jeg fikk timer av ham, satt i cockpiten òg.

Men det med Snefang og Soleng, det tok tid før jeg kunne si noe om det, men jeg ser det som en motsetning, som også er to sider av universet, liksom.

Jeg legger litt vekt på å lage litt ålreite navn. Jeg leser veldig mye selv, og er det en ting som irriterer meg, så er det når jeg leser en roman - det kan være krim eller hva som helst - og så heter kriminalbetjenten Fredriksen, og den andre etterforskeren heter Johansen, og så heter en Paulsen, og så er jeg kommet et stykke ut, men hvem var det som var Fredriksen, var han etterforsker eller var han... Ikke sant. Det er så lite skille på de navna, og du skal ikke la leseren plages av det!

Jeg har en gang laga en kvinneskikkelse som jeg kalte for Trude Instemyr, og det var da en kvinne som jeg har brukt i mange sammenhenger, og hun kommer fra Bøverdalen. Midt i det indre Norge nær Jotunheimen. Hun er en jotne og en fremmed fugl, og blir prostituert narkoman på gata i Oslo. Og jobber som sjukepleier.

Men Dostojevskis navn, de er det mening i. Som Raskolnikov, som betyr den splittede. Jeg kan ikke så mye russisk, men det med å lage gode navn, det er det ikke mange som gjør.

Men det er gøy det der. I menighetsrådet i Prost Gotvins geometri, der heter de jo Bråten, Stormarksbråten og Markbråten, ikke sant, og det er jo skikkelig trauste menighetsrådfolk. Og, var det i "Den balsamerte ulven"? Der lot jeg alle hete... Jo, Akkbakken, og alle begynte på Akk.

Jeg husker godt den boka der, da jeg var ferdig med den så... Da var jeg nesten deprimert, og jeg tenkte at jeg skulle ønske dette var en dataspillverden du hadde lagd istedet, så kunne man være i den hver dag det neste året... Det er så kjedelig å være ferdig med en så fascinerende bok. Midt- eller trekvartveis i boka har man som leser konstruert det voldsomme scenariet for hva som skjer og hva det er som foregår der, og så tar du det ned til forklarlige ting på slutten. Men den følelsen inni boka, at her er det noe eldgamle greier og mysterier... Det er veldig stas når man er i det.

Når vi er inne på dette med gjenglemte fortellinger, og gjenglemt viten... Jeg er interessert i historie og sånn sett tatt opp på historie hovedfag i Oslo, og har skrevet historiske skuespill, fra 1500-tallet. Men jeg er mer interessert i den levende historien, det som er fortalt, fra generasjon til generasjon. Jeg hørte noe som min bestemor hørte av, og så videre. Det er det som gir sus. I stedet for disse tekstene, spesielt fra Blindern, jeg er vokst opp med Blindern og kommer fra en akademisk familie, men det er kanskje andre fortellinger som er mer spennende, enn de som er kommet ut på trykk. Og det å finne fram til dem, det fins jo folkeminnegranskning og sånn, men det du hører av folk, det kan du begynne å spinne videre på, fra de innerste daler og fjorder, fra Lofoten, samisk kultur eller hva som helst. Det er masse som er gjort gjennom historien som vi ikke veit om.

Tenk hvis man hadde tid, altså man skulle hatt mange liv for å rekke over alt. Tenk på alle de stammene i Amazonas, indianerstammene, mange av dem består nå bare av to-tre individer som er igjen. Og de har sitt eget språk, egen mytologi, egen historie. Tenk å få skrevet ned alt det der, det er jo så vanvittig mye, og det går tapt nå etterhvert.

Det er ganske utrolig det der. Hvis det var litt fornuft i verden, så hadde man fx kutta ut ett års Hollywood-produksjon og tatt med båndopptagere og tatt opp de historiene nede i Amazonas. For hvor spennende er en ny Hollywood-film, liksom? Det er jo samma mjælet om og om igjen, med biljakter og skyting og skit.

Jeg har en venninne som har bodd i Lier. Kunstner. Sammen med sin kusine forsøkte hun å lage et prosjekt til Lier kommune, som het "Dårlig rykte", som et kunstprosjekt. Og de fikk nei, da de prøvde å ta opp bygdesladdern og hva som skal til for å få dårlig rykte her. Bare at du er sett på feil sted til feil tid, og aha, da er du alkis eller ett eller annet. Sånne steder som dette her... Jeg er vokst opp med Tor Jonsson, min bestefar var forlagssjef i Noregs boklag, og utga ham og oppdaga ham. Og han var jo opptatt av "bygdedyret", da. Og Tor Jonsson har også en sånn historie, jeg har lest biografien til Kolloen, og før han var fem år var faren hans velstående. Så gikk det i dass. Og med Henrik Ibsen også, faren hans gikk i dass da Ibsen var åtte år, og da var det en drøm om en lykkelig barndom...

Det er jo et veldig positivitetsjag, nå, man skal ikke ha noenting som sier noe negativt om bygda eller Norge eller noe som helst.

Og så er det jo Akersgata som bestemmer, og TV. Og Lier er jo en sånn hverken-eller-bygd, hvor de drar til Drammen eller Oslo, og det er det. Virkeligheten blir bestemt utfra Akersgata, og TV og Se og Hør, med den urbane dominansen, og med bygda, der man kan ta det rolig, det er bare latterlig. Så de skal bare i ett sett "følge med", men så mister de sin egen identitet selv.

Sjefredaktøren for franske Le Monde Diplomatique, Ignacio Ramonet, han foreslår jo nå en femte statsmakt, som da er de som skal holde den fjerde statsmakt i ørene. Det er et initiativ som er oppstått på dette folkelige toppmøtet nede i Brasil, i Porto Alegre. Han trekker da frem Venezuela og kuppet mot Chavez i 2002, og der ser man da noe som man egentlig har over hele verden, nemlig at mediene, de store mediene, er helt med på liberalismens fløyte og musikk, og de spiller den hele tiden, og selv mot en lovlig valgt president som Chavez i Venezuela. Og det han antyder i denne artikkelen er at mediene er blant de fremste players i denne voldsomme liberaliseringsprosessen, for de er der hele tiden, og forteller fx at "i Asker kommune får nå de eldre valget mellom privat og offentlig sykehjem", sånne ting. De har hele tiden den vinklingen der, og hvis det er noen som sier noe imot det, så henter de frem styggeste talspersonen fra LO eller noe, som da fremstilles som bakstreversk. Hele tiden den typen vinklinger, og det gjør de i alle land, selv i gode gamle Skandinavia som fortsatt har litt velferdsstat og sånn, så det er de, mediene, som virkelig pusher på for at folk skal privatisere alt og godta dette her.

Hva blir den femte statsmakt?

Nei, jeg er jo ganske skeptisk til den da, men jeg leste artikkelen sent på kvelden, og da tenkte jeg at wow, dette er da virkelig noenting. Men så tenkte jeg etterpå: Jamen dette blir jo stoppet med en gang, hvis de klarer å få til noe sånt. Helt konkret snakker de om et Media Watch Global, som er det som oppsto der nede i Porto Alegre. Og det skal da være på nettet. Men, og det kan hende det blir bra, og det er et godt initiativ, men for min del tror jeg det sendes inn en liten spesialtropp som stopper dette hvis det blir noe av det. For det er jo ikke sånn at bare fordi du har en website så kan du endre verden, for hvis du begynner å endre verden så vil jo noen sette en stopper for det!

Ja, det er sånn det er.

Det var veldig god kaffe du hadde!

Ja, det er den gamle setermetoden. Jeg drikker en eller to kopper for dagen. Nei, det er mye å gripe fatt i, vet du...

Men jeg husker jeg leste et sted at du fortsatt regner deg som kommunist? Når ble du det, var det etter kuppet i Chile, eller?

Nei, det henger nok ganske nøye sammen med oppveksten min og den strukturrasjonaliseringa som skjedde på landsbygda på 60-tallet, hvor en rekke bønder, og vår gård, gikk konkurs. Fryktelig vanskelig, og jeg hadde en mor som var fra arbeiderklassen, så jeg hadde jo bakgrunnen. Samtidig tilegna jeg meg det rent intellektuelt på Universitetet, jeg kom jo midt inn i den tida hvor det sto på, ikke sant. Og jeg var jo veldig aktiv, i mange mange år, fra 69 til langt ut på 80-tallet, og jeg var jo til og med leder av store AKP-lag. Og jeg har aldri vært med på så mange fruktbare diskusjoner som i den tida der, det var utrolig hvordan du fikk brynt deg, ikke sant, hvor du satte opp dårlige sider og gode sider, at en sak har ikke bare én side, dialektikken satt i system, og... Ja det er jo forstemmende å se på en fyr som Bernt Hagtvet, som forsøker å mistenkeliggjøre oss. Altså, om jeg i min tid som aktiv AKPer hadde hørt at vi skulle drive med våpentrening, om jeg hadde hørt setningen "du kan komme til å drepe din mor eller din far" og sånn der, så hadde jeg meldt meg ut med en gang. Jeg hørte det aldri, og det var ingen! Men det er klart at innen den bevegelsen som innen alle bevegelser, så fins det sprøinger. Gærninger! Og det kunne vel vært noen lokallag i periferien som drev og fantaserte om revolusjoner, det vet vi jo ikke. Men offisielt, aldri. Absolutt ikke. Og det skuffer meg jo, for når det gjelder kommunisme tror jeg vel det er en idé som er blitt kvælt så grundig, ved begynnelsen av forrige århundre, fra 1900-tallet og utover, med Hitlers fremvekst og USAs McCarthy-tid. Alle forsøk på å lage et kommunistisk, sosialistisk samfunn ble så til de grader torpedert, og ødelagt, korrumpert, gjennom systemet i Sovjet, i Kina etterhvert òg. Men for meg så er idéen, altså solidariteten, rettferdigheten, overbygningen i hele den ideologien, riktig, syns jeg. Den står jeg for, du kan kalle det kommunisme eller kalle det hva som helst.

Du er kanskje fra den generasjonen som kalles for vømmølkommunister eller økokommunister, da? Altså den bevegelsen av bønder og arbeidsfolk på 70-tallet som så for seg mer eller mindre det som Attac og slike bevegelser snakker om nå.

Ja, riktig, du kan godt kalle det det samme. For meg er dette en idé, en ideologi, som ikke har fått prøvd seg nok enda. Vi har jo kristendommen og den konservative ideologien som har hatt årtusener på seg, med føydalisme og alt mulig, og som sannsynligvis har massakrert ganske mange flere enn kommunismen har klart, men det er i alle fall en ideologi som har hatt århundrer på å utvikle seg. Altså, gi kommunismen, eller idéen kommunismen bygger på, sjansen! Jeg vil tippe at den får en renessanse om 50 eller 100 år.

Om man ser fx på den irske dokumentaren om kuppet mot Hugo Chavez i Venezuela, så er det jo vanskelig å ikke tenke som så at sosialismen, eller kommunismen, det Hugo driver med er en god idé. Så da forstår man jo på en måte også hvorfor USA er så ivrig etter å stanse det.

Ja, se på hva USA har gjort, som i Chile, Allende, som ville nasjonalisere kobbergruvene, fordi de var eid av de store amerikanske konserna, ikke sant, det var det som starta kuppet egentlig. Allende trua de amerikanske interessene i Chile, storkapitalen. Samme historien har du i Nicaragua, og dessverre også på Cuba, som har vært isolert og boikotta med blokkader hele tiden. Tenk hvis Cuba hadde fått utvikle seg uten disse blokkadene. Da hadde disse negative kjennetegnene, diktaturet, Castro-diktaturet, blitt borte. Men de har faen meg klart det likevel, og til og med fremskrittspartirepresentanter som har vært på Cuba roser jo faen meg cubanerne. Og jeg har vært i de fleste latinamerikanske land, og det stedet du virkelig ser folk fungerer, det er på Cuba altså. Det er helt utrolig, du ser ikke fattigdom, du ser ikke tiggere, alle har en trygghet, en minimal form for trygghet. Og du kan si mye dritt om sovjetkommunismen og den korrupsjonen som skjedde der, men den gangen hadde de faktisk gratis sykehus, gratis T-bane, det var trygghet blant vanlige folk, selv om de hadde undertrykkelse på andre måter. Men de basale behov ble dekka.

Men altså, når begynte du å skrive?

Ja, det var vel en ren fleip. Jeg satt på Tynset og var gymnasiast, i de kalde vinterkveldene der, det er jo minus 40, ikke sant. Og så hadde vi en veldig oppegående lektor på gymnaset, som klarte å formidle litteratur på en ålreit måte. Så en dag kom han med en sånn diktsamling, en uspretta diktsamling. Og ingen av oss hadde sett en diktsamling, ikke sant. Han lurte på om noen ville anmelde disse dikta. Og jeg var nysgjerrig på det her, ikke sant, var med med en gang jeg. Da fikk jeg en diktsamling i henda, den var skrevet av en som het Per Neverlien, "Cirkusplakater". Jeg tror ikke han har skrevet noe siden. Men disse dikta var jo så sprø! tenkte jeg. Jeg satt der som 17-18 åring, er det sånn moderne dikt er, ja. Dette er jo helt sinnssykt, dette her. Det skal jaggu jeg klare òg! Hvorpå jeg bestilte en skrivemaskin på postordre, og tok touch-metoden, i vinterkveldene, og satt og skrev helt vanvittige dikt. Helt vanvittige dikt! syns jeg. Også gikk jeg på bokhandelen, og så spurte jeg bokhandleren om han hadde noen adresser til forlag. Hva skal du med det liksom?, sa'n. Nei, har du noen, sa jeg. Så fikk jeg adressen til Aschehoug, og så sendte jeg den bunken inn. Og så gikk det jo flere måneder, jeg hadde glemt hele greia. Og vi hadde ikke telefon hjemme på gården. Plutselig kommer naboen springende over jordet: Det er tellefon til Gert ifra Oslo! Og jeg ble jo jævlig skremt, ikke sant. Hva svarte er det der? Da var det forlaget gitt, som ringte, og sa dette her må vi se nærmere på, det var interessant. Og det var jo bare helt steinsprøtt, ikke sant, men så ble det diktsamling av det, altså. Og det var i 66. "Impulser".

Men du ga ut flere diktsamlinger før du kom med den første romanen?

Ja, så da denne samlingen kom da, så var jeg dratt til Oslo og begynt å studere. Så fikk jeg jo forskudd, vet du. Jeg fikk 700 kroner! Og da gikk vi på Theatercafeen, jeg og to kamerater fra Tynset, bønder i byn! Vi satt på Theatercafeen og bestilte den dyreste rødvinen, og rekecoctail. Og det var jævla snadder, altså, den gangen, jeg tror den dyreste vinen kosta 100 kroner flaska. Og jeg betrakta det nærmest som en fleip, jeg var ikke forfatter jeg vet du, så det var bare en sånn gimmick. For meg var studiene viktige, og jeg skulle bli lærer og alt mulig, så jeg tok ikke meg selv høytidelig som forfatter. Men jeg skrev noen dikt, og det ble nye diktsamlinger, men det gikk lang tid, jeg hadde skrevet tre-fire diktsamlinger før jeg torde å sette meg ned og tenkte at jeg kanskje skulle prøve å skrive noe annet. "Solfiolinen", som var den første prosa-boka mi, kom i 1980. Så det tok faktisk 14 år før jeg satte meg ned og tenkte at kanskje jeg skulle prøve å skrive noe. Noe skikkelig.

Det var litt morsomt med disse forfatterbolkene i Afrodites basseng. Der du skriver at du har aldri følt det å være forfatter som noe kall, og sånn. Sånt liker jeg, "siden jeg ikke har noe kall" og så videre, det er morsomt! For det bygger ned kunstnermyten, den der gravalvorlige kunstnermyten. Og jeg har møtt forfattere som er sånn...

Ååå!

...de tar seg selv så høytidelig...

Ååå!

...at det ikke ligner grisen. Det er grusomt.

Det du forteller fra Tynset der, det sier noe om hvor viktig det er med et minimum av kulturtilbud ute i kommunene. Jeg var på en demo i vinter mot hu heksa som er kulturminister, Valgerd Svarstad Haugland, som ville "styrke" bibliotekene ved å fjerne loven om minst ett bibliotek i hver kommune. Jeg lurer på om vi ville fått en Tor Jonsson og en Olav H. Hauge om bibliotekene i Lom og Ulvik var rasjonalisert bort.

Jeg tror også lesegleden for veldig mange henger sammen med det å kunne gå i bokhandelen og sniffe, kjenne lukta av bøker, si oj! den tittelen der så spennende ut, hva er detta for no', og gjøre et funn. Det er ikke det samme å få boka i postkassa. Sånne ting, og fx småbokhandlerne, på Tynset der jeg kommer fra, idag må de begynne å selge *leker* altså! Og videoer. Og det er jo en kulturnedbygging til de grader. Det er grusomt.

Ja, for meg å gå i en bokhandel er bare bråk, med kjempeplakater og... Jeg tåler det ikke, jeg blir sjuk av det. Men det er jo endel folk som leser bøker, fortsatt...

Ja, heldigvis.

Dialoger hos Glohug. Se også forfattersamtale #1, mellom Torstein Viddal («Politisporet») og Amos Keppler («At the End of the Rainbow») fra våren 2013, og forfattersamtale #2 og #3, mellom Viddal og Karlsen.