Dialoger hos Glohug. Forfattersamtale #1, mellom Torstein Viddal («Politisporet») og Amos Keppler («At the End of the Rainbow») fra våren 2013.

Halloen, Amos!

Var veldig kjekt å se deg her i Bergen under den hektiske innspurten, da de siste kapitlene ble skrevet i MIN debutroman «Politisporet». Og selvsagt også i dagene og ukene etterpå, da siste ord var sagt. Det aller siste ordet var forøvrig «about», og sitert fra David Lynch: «It's like something no-one wants to think about.» Lånte fjær, muligens, men jeg syns det passet så sinnssykt godt inn i en bok om den korrupte Politi- og lensmannsetaten.

Da vi møttes over noen øl her i januar, hadde vi jo kjent hverandre i 16 år, fra 1997 til 2013, helt fra du enda ikke hadde publisert den første romanen din? Kan du fortelle litt om det? Både du og bøkene dine og holdningen din til de etablerte mediene og forlagene har jo vært en enorm inspirasjon for en litt nølende anarkistisk forfatter som undertegnede.

Takk for det og det føles godt for enhver ny person jeg inspirerer til å si nei til det etablertes tyranni. Jeg hadde forsåvidt sagt nei allerede før vi traff hverandre, med min sorti hos Cappelen og diverse andre forlag og min dypfølte avsky for sensur.

Om prossessen. Den engelske utgaven er mer oppdatert enn den norske.

Et kort sammendrag: De seksten årene føles helt fantastisk for meg. Jeg visste med meg selv at jeg skulle få bøkene publisert på egen hånd etter at jeg trampet ut av Cappelens kontorer i 1991 (de ønsket å maltraktere Drømmer Tilhører Natten, gjøre den til sin bok, ikke min), men jeg ante ikke hvordan. Den digitale revolusjonen ble redningen. Jeg kunne nå gjøre alt selv, utenom selve trykkingen, og da internasjonale Print on Demand-selskaper begynte å tilby verdensomspennende distribusjon rundt 2006, visste jeg at tiden var inne for alvor. De to bøkene jeg utga i 2002 og 2003 måtte jeg stort sett selge selv, og selv om det var gøy å se ShadowWalk i hyllene til bokhandlere i London, var det ikke særlig effektivt. Nå er samtlige bøker tilgjengelig over hele verden.

Om papiravisene generelt.

Jeg kunne aldri ha skrevet for VG. Det er rent faktisk å prostituere seg. Jeg vurderte ikke engang å blogge i VG. Hvilket slangehull av gift og avfall. Jeg kunne aldri ha skrevet for noen etablert avis, tror jeg, etter å ha fått mine leserinnlegg enten sensurert eller avvist talløse ganger på åtti-tallet. For meg ble blogging enda et middel til min frigjørelse.

Jeg publiserer nå akkurat hva jeg måtte ønske av både historier og artikler og har gjort det siden 2005. Jeg står inne for hvert eneste ord og det føles fantastisk. Ingen sensurinstans eller editor står der som en sulten bikkje og bestemmer hva jeg skal publisere.

Det er slik alle bør gjøre det. Det finnes egentlig ingen unnskyldning lenger for å la seg sensurere. Det har det heller aldri gjort, men nå er det åpenbart at man selger seg hvis man tillater det, hvis man publiserer via etablerte kanaler overhodet.

Editors.

For meg er det aller, aller meste som har blitt og blir publisert gjennom etablerte kanaler, gjennom det man godt og like godt kan kalle Maktens Talerør, helt verdiløst og en skammelig etterligning av historiefortelling. Det blir latterlig for meg når f.eks norske selskaper publiserer bøker av forbudte forfattere i andre land og slår seg på brystet som trykkefrihetens talerør, og samtidig dypsensurerer og ødelegger samtlige norske verk de får inn og alle unge, håpefulle forfattere de kommer i kontakt med.

Jeg imponeres såvisst ikke av kjente navn, for i mine øyne har de aller fleste av dem solgt seg billig. Resten har solgt seg litt dyrere...

Vi mennesker ikke bare bør, men MÅ følge vår sanne vilje. Hvis ikke så dør vi innvendig lenge før vi slutter å puste.

Amos Den Glade og Djerve

Ja. I den ånd, eller for moro skyld, eller hva man skal si, har jeg en blasfemikronikk ute nå, som liksom går botsgangen med kors på ryggen og det hele, opp Golgata som vår kjære korsfestede frelser for etpar millennier siden, mellom de ulike redaksjonene, nærmest mer for å ta rundetiden på avslagene og å notere meg ordene de velger for å avvise dette originale verket, enn for å faktisk få det ut på trykk. Samtidig har du dette med volum og nedslagsfelt, eller kvantitet og kvalitet, eller hvordan det blir, at det betyr så mye mer dersom hundretusener kan lese det, eller i alle fall må bla forbi det, i vill forakt, for eksempel der oppe på hyttene sine nå i påsken. At de kanskje får påskekaffen i vrangstrupen mens de tenner opp i peisen med akkurat denne kronikken, eller sitter ved bordet og blar i avisen, og akkurat når siden min blasfemikronikk står på kommer opp for deres milde, konservative åsyn, bestemmer seg for å krølle sammen den siden, og alle de andre sidene i avisen, for å stappe avispapiret i etpar våte skistøvler. Det ligger en egen glede i det. Hva denne gleden ligger i er ikke så godt å si, man får jo høre støtt og stadig i vår digitale tidsalder at man provoserer *bare* for å provosere, fordi ansiktsløse folk som for noen tiår siden ikke ville skrive i det hele tatt, nå skriver hver eneste dag og lenge før de har tenkt seg om, eller tenkt i det hele tatt, kan det av og til virke som, men akkurat denne forestillingen, dette bildet for ditt indre øye, av en konservativ djevelnisse på hytten sin som setter kaffen i vrangstrupen, quite literally, det er jo fornøyelig. Det kan man leve på lenge. Men til syvende og sist er det jo sånn at de mennesker som tenker kreativt og nytt alltid og til alle tider har vært en pain in the ass for de konservative djevelnissene. Det er som rasisme. Hvite menn har aldri likt at negre tar damene deres. Det er en like sterk forakt, selv mellom hvite, vestlige menn, bare fordi den ene skriver nye og kreative ting, og den andre ikke kan fordra dette nye og kreative, og undrer seg over hva som skulle være galt med det eldgamle og konservative, the tried and tested, for eksempel de 3000 år gamle greske komediene. Samtidig er det sånn for den intellektuelle skribenten at han *må* skrive om noe nytt, og om noe som ikke allerede har stått på trykk hver eneste dag i de tversgjennom avskyelige avisene de bruker til å spre hat og aksept for massemord mot enhver gruppe som for anledningen er havnet i Pentagons crosshairs. Og når man så nesten hver eneste gang blir nektet å komme ut med dette nye og velformulerte og sannferdige, kanskje rett og slett bare fordi man ikke heter Jahn Teigen eller Trond Giske, kan man jo riktig begynne å undre seg og spekulere i hvor ufattelig mye nytt det må være der ute som aldri ser dagens lys fordi det stanses på samme måte som ditt eget stoff blir stanset fra å nå frem til leseren, for eksempel på en hytte i påskeuken.

Ellers er ikke Oslo så veldig forskjellig fra for 125 år siden: Man er sulten, blakk og prøver å få ting på trykk i Morgenbladet.

Avisenes leserinnleggseksjoner har jeg gitt opp for mange år siden. Som sagt, det føltes stort med nettet, med egen nettside og senere blogging. Man frigjør seg totalt fra sensuren, fra selve "frykten" for sensuren, og meninger og mennesker blir frigjort fra å sensurere og legge bånd på seg selv.

Ja, jeg måtte jo også gi opp dette vel egentlig på forhånd nederlagsdømte kronikkpubliseringsprosjektet etter «knappe» 25 dager og høflige avslag fra et titalls aviser i inn- og utland. Deriblant New York Times. Det er dog likevel interessant i seg selv at man sensureres for slike skriverier. Som jeg var inne på over: Tenk hvor ufattelig mye nytt det må være der ute som aldri ser dagens lys! Og det du sier om selve frykten for sensuren, som får de som tross alt kommer på trykk til å sensurere seg selv og legge bånd på seg selv, det bidrar jo også til at det vi rent faktisk leser i de massedistribuerte mediene nærmest blir dobbelt sensurert? Og tilsvarende blir de bøkene som utgis på forlag som Glohug dobbelt frigjorte: Både fordi det ikke er politisk (eller moralsk) sensur på det utgitte (bare kvalitetsmessig), og fordi forfatteren vet hele veien mens han skriver at det ikke kommer på tale med noen slik sensur, at han faktisk kan skrive hva han vil. Jeg tenker det må være ekstra frustrerende for Vokterrådet.

Veldig. De har forsøkt å ødelegge Internett helt siden de innså hva de uforvarende hadde skapt.

Ja, dobbel, til og med tredobbel sensur. Vi blir lært opp til at sensur er riktig fra tidlig alder, som vi blir lært opp til å være lydig i alle ting. Men siden jeg er grunnleggende ulydig i alt, så er jeg ulydig i dette også, og det er helt klart noe som også kommer til uttrykk i min kunst og skriving. Det er noe der som ikke finnes noen andre steder.

Jeg har fortalt tidligere hvordan gjester får helt motsatt beskjed/signal av meg på heksenetter. Ellers blir de omgitt av påbud og forbud overalt, mens de der får beskjed om at de kan gjøre nøyaktig hva de lyster og folk nyter natten hemningsløst.

Og ja, det frigir så utrolig mye av livsglede og inspirasjon.

En ting til: Vi har begge måttet kjempe oss frem til vårt standpunkt, vårt standhaftige, ukuelige, kompromissløse standpunkt. Vi har lært om livets verdier på den harde måten. Hvilket er utrolig verdifullt i seg selv.

Amos den sanne hardbalne

Vet ikke helt om jeg nevnte det, men vi feiret nylig heksenatt på nøyaktig samme sted i Nordmarka 10 år etter at du var med oss som læremester. Vi har funnet vår egen greie, men inspirasjonen kom jo vestfra, fra mannen med joggesko og plastpose.

En fersk visjon i natten: Amerikanerne er cowboyer. De lar kveget gå fritt innenfor piggtrådgjerder. Vi er dette kveget som de driver, og som de tjener penger på gjennom vårt arbeid og våre skatter. Piggtrådgjerdet er den massive sensuren til amerikanerne. Vi merker den i Norge fordi vi har latt oss underkaste amerikanerne.

Cowboyene vil selge oss jagerfly, som jagerflyeksperter kaller for kalkuner. De duger ikke til noen ting. Og de er åpenbart villig til å drepe nordmenn for å få solgt disse flyene.

Og «mannen med joggesko og plastpose» lærte det i London, Byenes By.

Jeg opplevde min første heksenatt (og orgie) 21. juni 1988.

Jeg har søkt å eksportere det begge deler hele tiden siden. Jeg har før påpekt hvor fri folk føler seg på heksenetter, både med og uten orgier og alkohol. Mens folk vanligvis får beskjed, både direkte og indirekte, om å legge bånd på seg selv, så blir de på heksenettene fortalt at de kan slippe seg løs, være seg selv fullt ut, og det syns. Ilden bråvåkner inni dem.

To ting skjer i tiden etter at de har opplevd en sånn åpenbaring: Enten spør de meg ivrig ved hver eneste anledning når neste heksenatt blir arrangert, eller de gjør sitt beste for å unngå meg når vi møtes på gaten, og å glemme det fantastiske de opplevde.

Jeg sier til dem som ønsker mer at de må bare sette i gang på egen hånd, at hver natt er en potensiell heksenatt.

Norge og nordmenn har adoptert amerikanske uvaner og dårlige skikker i snart 70 år.

Skogen er i alle fall et Helt Annet Sted. Det skal være sikkert. Jeg tror skogen liker oss. En merkelig sak som skjedde for en håndfull år siden, morgenen etter en heksenatt, bærer bud om det: Det var begynt å sne, og de siste flammene var ved å gå ut. Vi hadde fått i oss kaffe, og det var litt oppbruddsstemning. Og når man har hatt en fantastisk natt i skogen med gode venner, er oppbruddet litt vedmodig. Ut av ingenting, og på en helt vindstille 1. mai-morgen, knekker så en høy bjørk i nærheten bare sammen i passelige vedstykker til etpar favner ved!

Men det er ganske riktig ingen regler eller lover uti skogen. Til gjengjeld er det helt syke mengder med granpollen! Derfor vurderer jeg å ta med telt kommende år, ikke ligge ute under åpen himmel, for å slippe tredagers rennenese.

Men det er rart med de nettene i skogen. Man glemmer ikke dem så lett.

Skogen liker oss, vårt hjem liker oss og får oss til å føle oss som hjemme.

Det føles fortsatt bemerkelsesverdig, men egentlig burde det ikke det, så logisk som det også er.

Jeg sitter her og nekter 17 mai å slippe inn igjen. Som alltid så føles det bare helt irrelevant og skadelig, for alt kreativt, for alt menneskelig.

Jeg hadde heldigvis noe arbeid jeg måtte gjøre, men så kom jeg i skade for å sjekke innom face, og så fikk jeg jaggu min dose dumme, brautende rasister og nasjonalister, jeg også. Uten å engang forlate stuen eller skru på web-TV.

Folk har en tendens til å være enda mye dummere enn du trodde mulig. Det er vel det jeg liker med skogen: Veldig lite folk. Og de som faktisk er der er jevnt over av den typen du har lyst å møte i skogen. Bra folk. Vi pleier å huke oss ned og peke og hviske når vi ser folk:

— Hei, se der! Mennesker.

Som om de var bever eller røyskatt. Jeg tror vi har godt av å se på oss selv litt på den måten også. Som dyr i naturen. Dyr andre dyr reagerer på. Være et engstelig dyr om natten, som klamrer seg til et annet menneskedyr, for å få varme. Det er skogen, og ikke Jesus, som er grunnlaget for paret, som sover sammen. Derfor finner vi lag på lag med mening og historie, vår egen historie, når vi beveger oss innover i skogen, innover i oss selv.

Jeg har ikke lyst å se for meg en fremtid uten skoger.

Alt drar oss mot skogen og lite eller ingenting drar oss bort fra den, bortsett fra det moderne samfunnet. Fortvilelse hjemsøker oss hver gang vi vender tilbake til sivilisasjonen.

I vinterens dypeste mørke og sommerens dype tusmørke finner vi oss der.

Our home.

Skogen er en dans vi må danse langt mer.

Fra Skogen til Stortinget. Om få timer kommer Stortinget til å vedta Tanketerrorloven, som vel best kan beskrives som den norske utgaven av USA PATRIOT act. Den meget omfattende amerikanske terrorloven som var ferdigskrevet før 9/11, og som ble vedtatt rett etter 9/11 av en Kongress som ikke engang tok seg tid til å lese den. Den ene senatoren som var skeptisk til terrorloven fikk et brev i posten med anthrax-pulver fra et amerikansk biovåpenlaboratorium.

Også her i Norge later man som om det er 22/7-terroren som presser frem denne Tanketerrorloven, der folk skal kunne dømmes til 30 års fengsel uten å ha løftet en finger for å sprenge eller drepe noe som helst. Selv om det lett kan bevises at PST fremsatte krav om disse lovendringene over 3 måneder før bombingen av Regjeringskvartalet.

De siste ukene er det blitt litt vanskeligere å bevise dette, fordi PST er begynt å plukke ned de over 2 år gamle presseoppslagene om PSTs detaljerte ønsker om et forsterket lovverk fra april 2011. Dagen etter at jeg skrev til ICJ-Norge og linket til en av disse artiklene om PST-ønskene som lå på NRKs nettsider, banket PST selv på døren her hos meg. Og ville ha en samtale med meg i en times tid. Og så forsvant altså denne artikkelen jeg hadde linket til i mailen til ICJ-Norge.

Jeg kommer til å være tilstede på galleriet på Stortinget litt senere idag — for å være et førstehånds øyenvitne — når disse forræderne som later som om de representerer oss og vår vilje demonterer de siste restene av det norske folkestyret. Og hvis avstemningen for nøyaktig en uke siden — i den første behandlingen av lovendringsønskene fra PST — er noen pekepinn, vil samtlige representanter fra samtlige partier stemme for Tanketerrorloven.

Det burde få noen og enhver til å tenke, mens det fremdeles er lov å drive med slikt.

Folks holdning til overvåkning bringer oss helt klart til en kjerne av mennesket. Er vi mennesker eller mus? Trenger vi å bli passet på av en vennlig onkel eller tante (en onkel eller tante vi desperat håper er vennlig), eller kan vi stå på egne ben uten å være redd for imaginære trusler? Alle argumenter for overvåkning er bare vaskeekte tullprat, slevsagt, historier som før ble kalt eventyr og brukt til å skremme små barn.

Total åpenhet er veien å gå. Alt som regjeringer/stater og private sammenslutninger og korporasjoner gjør må være offentlig kjent, uten unntak. Forretningshemmeligheter og hemmelige tjenester må vekk for at vi mennesker skal kunne bli mennesker igjen. Det er det «debatten» bør dreie seg om.

Amos 13

Vel, det har i sannhet vært en fascinerende samtale, Amos!

Du skal ha så mange slags takk for praten! Kan du avslutningsvis si litt om hva den neste boken din handler om?

I like måte. Diktsamlingen min «Secrets» kommer ut i dag. Den er om kampen mot det menneskefiendtlige samfunnet vi lever i i dag, og om den fortsatt sprell levende naturen og de flotte skyggene i tilværelsen hvor alle frie mennesker lever.

Den neste romanen heter «Afterglow Dust» og kommer ut enten senere i høst eller på vårparten neste år. Hva den handler om? Sukk... Den som bare visste det...

Afterglow er en kvinne, en som har sett mer enn sin del av livets uhygge, på begge sider av sløret. Hun er en trollmann, en heks som har stupt og stuper dypt ned i tilværelsens kilder. Hun lever i et samfunn litt mer positivt enn vårt eget, men som fortsatt sliter med urettferdighet og ulikhet og undertrykkelse. Historien er fullstendig annerledes sammenlignet med noe jeg har gjort før, en slags «fantasy», men dypt forankret i et realistisk samfunn.

Jeg setter min ære i å aldri eller sjelden skrive samme boken om igjen, og det har jeg utrolig nok klart. Akkurat som samtlige andre 12 var helt ulik alle andre bøker som er utgitt, så er denne også det. Det har vært ett av mine ufravikelige prinsipper fra jeg begynte å skrive som tolvåring. Jeg hadde førtiårsjubileum som forfatter tidligere i år og smiler bredt ved tanken.