Søknad på stillingen som daglig leder i Fritt Ord

by , under Ymse

Viser til utlyst stilling som daglig leder grunnet dagens daglige leders avgang for alderen og vil her i det følgende ærbødigst få gjennomgå noen momenter som det er mitt håp at vil klargjøre hvorfor jeg med disse ordene ber om å få overta.

fritt_ord_logo_white_side2_edited-11

Gitt dagens rådende samfunnsstruktur med vår nasjon underlagt en såkalt forsvarsallianse kontrollert for alle praktiske formål av det politisk ekstreme Amerika — som garanterer for atommakten Russlands ødeleggelse med eller uten provokasjon fra denne — og med vår offentlighet underlagt det kapitalistiske lønnsomhetsprinsipp, gis det overhode ingen sentrale eller meningsfulle arenaer der man idag kan ytre seg fritt på den måten som det populære prinsipp ytringsfrihet etter lovens bokstav er ment å beskytte. Det betyr at man kan ytre seg fritt om alle de tema som ingen ytringsfrihet trenger, og først når det drar seg til på de områder som trenger ytringsfrihet kommer vår offentlighet til kort. Da kommer den til gjengjeld fullstendig til kort, og det er ikke råd å få ytret seg overhode i de sentrale eller meningsfulle arenaer. Man henvises til skogen og fjellet, dovegger og alskens blogger og fringemedier. Enkelt forklart har vi ingen ytringsfrihet å snakke om fordi det bare er de farlige og vågale ytringene som behøver ytringsfrihet, eller rettere hadde behøvd ytringsfrihet.

Kritikere av den kritiske debatt om ytringsfrihet — enslags metakritikere — fremholder til kjedsommelighet at fx Morgenbladet ingen plikt har til å trykke et gitt bidrag om et tema, eller noe bidrag overhode om dette temaet, ettersom Morgenbladet i likhet med alle andre aviser og nær sagt alle andre massemedier er privateid. Disses tenkning — eller snarere mangel på sådan — strekker seg imidlertid ikke så langt som til å reflektere over hva det vil innebære for ytringsfriheten hvis absolutt ingen av disse privateide medieselskapene vil trykke noe bidrag om et tema overhode. Istedet stormer den ene metakritikeren etter den andre frem og erklærer på nedlatende vis at Morgenbladet ikke har noen slik plikt, som om dette var noe kritikerne lurte på eller rett og slett ikke forsto. Metakritikerne synes heller ikke å skille mellom retten til å ytre seg på de sentrale eller meningsfulle arenaer — som Morgenbladet — og retten til å risse inn det samme kritiske budskapet i barken på et tre midt utpå en myr langt nord i Nordmarka. Har man en samekniv eller en skarp stein å risse i dette avsidesliggende treet med, så har man også full ytringsfrihet, synes budskapet å være, og derfor er det bare tøys å plage metakritikerne med begrunnede påstander om fatalt manglende reell ytringsfrihet i nasjonen vår.

La meg illustrere problematikken gjennom å ta for meg et overmåte sentralt syndrom for vår mørketid — Manhattansyndromet. Enkelt forklart utgjør syndromet den kanskje allermest skjellsettende retarderingen av den offentlige og intellektuelle diskurs i vår tid og vårt århundre. Manhattansyndromet — i all sin vulgære enkelhet — går ut på at man grunnet sterk represalieangst og/eller autoritetstro offentlig fremholder at ti etasjer med skyskraper kan rase nærmest uhindret gjennom de underliggende 100 etasjer med skyskraper i nær fritt falls akselerasjon. Den sterke represalieangsten og/eller autoritetstroen tvinger altså ofrene for dette så tidstypiske syndromet til å enten tro med hele sin forstand eller gi et skinn av en slik tro — på at ti etasjer med stål og betong kan falle fritt gjennom hundre etasjer med stål og betong, som om det var luft disse skyskraperetasjene falt gjennom. Titusener av synsere og intellektuelle som lider under Manhattansyndromet kan selv velge tid, sted og massemedium for sine nedlatende og hatefulle tirader mot oss som ikke lider av syndromet, der er visst slusene fullstendig åpne og det er bare de lidendes egen vilje det står på, og vi andre kan på vår side velge mellom et stort antall publikasjoner og TV-sendinger hvis vi vil høre enda mer om hvor paranoide vi er, hvor lite kildekritiske vi er, hvor mange andre rare ting vi tror på eller forsvarer, hvor gale eller sinnslidende vi er, hvor umulig og meningsløst det er å diskutere noe som helst med oss, samt ikke minst hvilke medisiner eller legemidler som anbefales for å sette oss ut av spill, for at vi skal slutte å tenke kritisk og selvstendig, eller bent frem for at vi skal få ta del av det evig saliggjørende Manhattansyndromet.

Jeg er for ordens skyld ikke rammet av Manhattansyndromet. Jeg har ved gjentatte anledninger forsøkt å forstå verden på samme måte som dem som allerede er rammet, men dette bildet av stål som faller fritt gjennom stål strider mot alt jeg har lært på skolen og universitetet fra første klasse av, og samtidig mot alt jeg har fått med meg av egen erfaring med vår fysiske verden. Jeg er dog ikke helt ubevandret innen hva man må kunne kalle absurd filosofi eller ekstrem virkelighetsskepsis. Da jeg lå ved universitetet fikk jeg med meg at briter og europeere i hundrevis av år har stusset over ting som om bordplaten er der eller ikke, om kaffekoppen vil stanse og bli stående på bordet når den settes ned på bordplaten, og slike ting. Nå er vi altså tilbake der igjen. I den mørke middelalder. Siden 2001 sier den rådende massemediale fornuft og den ikke–sensurerte delen av den offentlige diskurs at det ikke vil utgjøre noen forskjell om du på Starbucks setter ned koppen på bordet eller 10 centimeter tilside for bordet. Kaffekoppen vil rase like nådeløst raskt mot gulvet åkkesom. Absolutt all sunn og praktisk fornuft strider imot en slik forståelse — om man kan kalle den det — av den fysiske virkeligheten, og vi kan dermed rimelig sikkert og klart slå fast at Manhattansyndromet utgjør en absurd og ekstrem grad av vrangforestilling og virkelighetsfornektelse.

Vi som ikke er rammet av Manhattansyndromet antok i en årrekke at verden var uendret i årene etter skyskraperkollapsene i The Big Apple. Vi trodde den samme logikken gjaldt og at de samme grunnleggende menneskerettighetene ga også oss — de urammede — adgang til de hel– og halvoffentlige kanalene for offentlig samtale og diskurs. Vi formodet at avslagene vi allevegne ble møtt med når vi ville ytre oss fritt skyldtes feil i artiklene, mangler ved vår tankegang eller den vidkjente store pågangen redaksjonene hadde med stoff som skulle på trykk. Bare langsomt gikk det opp for oss at verden var grunnleggende endret og at kuppet i Amerika følgelig også var etslags mentalt statskupp, der kuppmakerne lyktes i å presse igjennom at den sunne kritiske fornuft ikke lenger var laudabel eller ønskelig, men snarere enslags alvorlig indikator for vrangforestillinger og alvorlige sinnslidelser.

Når jeg idag oversender denne søknaden på den utlyste stillingen som daglig leder for Fritt Ord–stiftelsen er det fordi jeg for tiden ikke har noen jobb fordi jeg i tiden siden kuppet har benyttet det frie ord og ytret meg først og fremst i fringemedier, men en sjelden gang også i det man kan kalle massemedier, i alle fall for den intellektuelle eller kritisk tenkende delen av den norske offentligheten, slik at jeg ved dette er brennmerket og svartelistet, som potensiell arbeidstaker, slik jeg også er svartelistet i fx den statsbærende Dagsavisen, der den digitale meningsarenaen «Nye Meninger» ikke lenger aksepterer mine kommentarer eller kronikker, til tross for at en slik digital ytringsarena ikke har noen meningsfulle plass– eller kapasitetsbegrensninger, fordi jeg på denne arena har rettet en rammende og velbegrunnet kritikk mot Arbeiderpartiets tidligere statsminister Thorbjørn Jagland som ikke kan aksepteres av det politiske forumets debattredaktør, da denne er uenig i det som fra min side anføres om denne sentralt plasserte europeiske politikeren. Slik sett er jeg selv et eksempel på at frie ytringer i vår mørke tid har høyst reelle konsekvenser for livene til dem som ytrer seg.

Men jeg vender her kort tilbake til vår nasjons politiske og administrative selvstendighet — eller snarere mangel på sådan — og til vår offentlige diskurs og dens forhold til det kapitalistiske lønnsomhetsprinsipp, som jo også utgjør en viktig del av stiftelsen Fritt Ords offisielle eksistensberettigelse: Når verden ser ut som den gjør, er det fordi hele samfunnet i kjølvannet av kuppet er militarisert, inkludert den offentlige diskurs, der de monetære styringsverktøyene kan fintunes slik at selvstendighet og uavhengighet for mediene umuliggjøres, noe som bare gjør behovet for støttemidler fra angivelige ytringsfrihets–stiftelser som Fritt Ord enda større. Hvilket også leder meg over til spørsmålet om hva som bør gjøres annerledes i Fritt Ord når Rudeng går av og jeg overtar.

Det første som må skje er at det settes et moratorium for støtte til anglozionistiske tankesmier og aktivister, ytterliggående antimuslimske rasister og andre høyreekstreme individer og grupperinger. Penger spart fra denne «blodstøtten» må skytes inn i arbeidet med å få arrangert et sannhets– og forsoningstribunal for terroroperasjonene i New York, London og Oslo/Utøya. Underveis til dette tribunalet og publiseringen av utfallet på alle tungesmål for alle verdensdeler må det settes inn reelle og adekvate midler for å stimulere det frie ord og den åpne og konstruktive demokratiske debatt i eksplisitt pro–demokratiske medier og nettfora under påvente av en overgang til en demokratisk økonomi, som i sin tur vil muliggjøre et politisk demokratisk folkestyre av nasjonen. Pressestøtte og all annen økonomisk støtte må knyttes til et eksplisitt pro–demokratisk mandat og til den grundige oppfølgingen av overholdelsen av dette mandatet, og Fritt Ord må være den fremste pådriver for en slik pro–demokratisk overgangsfase fra vår nåværende militariserte offentlighet og intellektuelle mørketid.

Jeg vil gå igang med disse prosjektene og tiltakene straks jeg tiltrer som daglig leder for stiftelsen Fritt Ord, og jeg kan som dere helt sikkert skjønner tiltre på meget kort varsel.

  1. viddal

    Til orientering: Zionisten, sensuristen og Israel/USA–vennen Knut Olav Åmås er nå ansatt som daglig leder / administrerende direktør i stiftelsen Fritt Ord. Han starter sitt arbeid i Parkveien mot ytringsfrihet og for en ytterligere retardert og ensrettet norsk offentlighet i august.

    Reply

Leave a Reply