Den ekle følelsen av å ha utløst 22/7–terroren

by , under Ymse

Jeg håper jo inderlig at jeg med oppfordringen min til Norges redaktører før jul i 2010 om å ta ansvar og redde Norge fra terror, ikke var medvirkende til at angrepsplanene ble igangsatt. Jeg kan vanskelig beklage det jeg gjorde, for det var veldig godt ment, men til alle de skadde, traumatiserte og etterlatte vil jeg likevel uttrykke beklagelse og medfølelse, for at de ble overkjørt av verdens voldsomme vrede. Jeg håper og tror denne selvransakelsen og den tilsynelatende selvopptattheten skyldes mitt post–traumatiske stressyndrom, der jeg liksom tvangsaktig ser etter ting jeg personlig kunne ha gjort annerledes for at det grufulle ikke skulle skje. Det er lett å være etterpåklok, og hvordan det nå enn er; hvis jeg ikke hadde utløst denne vreden, ville sikkert noe annet ha utløst den. I tillegg har du de andre motivene bakmennene hadde, kanskje knyttet til olje– og utenrikspolitikken, til å samarbeide for nært med Russland i nordområdene, til det å ha sosialister med i regjeringen, til å ville anerkjenne den palestinske stat, og så videre. Når overmakten først beslutter seg for å gå til aksjon, har den et helt knippe med motiver og beveggrunner, ikke minst avskrekking av andre nasjoner som vurderer en mer selvstendig politisk linje, og den eller de som kanskje fikk overmaktens beger til å renne over, er ikke nødvendigvis «skyldig» i eller «ansvarlig» for helheten i den voldsomme utløste vrede.

Like fullt: Den 15. desember 2010 oppfordret jeg norske redaktører til å ta ansvar ved å «nøste opp det nettverket som nærer og støtter terroren i vår verdensdel på 2000-tallet» for å «stanse terror mot norske mål og mennesker». Jeg advarte redaktørene mot «å lukke øynene for slike tragiske hendelser og dødelige nettverk, og så håpe på at de ikke skal slå til i Oslo og Norge»:

ekle01

[Faksimile av bloggposten fra 15. desember 2010.]

Så kan man tenke at Norge er et lite land, og at undertegnede bare er en liten mann i et lite land. Men det er dessverre ikke helt sånn det fungerer. Ikke nå lenger. I tankenes og ideenes verden, i semiosfæren, er det ikke kjøttvekt eller flateinnhold som teller, men nettverk og lyshastighet. Hele det dystre imperiet kan falle på noen timer hvis ideene og avsløringene først får spre seg uhindret.

I september 2001 var det et større terrorangrep i USA som presidenten, den parlamentariske granskningskommisjonen og NIST ikke fortalte sannheten om. De som forstår litt newtonsk fysikk kan fx lese mitt faktaark om Kindereggsyndromet, skrevet for og delt ut under Cupfinalen på Ullevål. 4 år senere var det i juli 2005 et større terrorangrep i London som statsministeren, parlamentet og senere rettsapparatet ikke fortalte sannheten om.

I april 2006 tok jeg derfor for første gang kontakt med et knippe norske avis– og tidsskriftredaktører: Cathrine Sandnes i Samtiden, Truls Lie i Le Monde diplomatique, Alf van der Hagen i Morgenbladet, Harald Stanghelle i Aftenposten, Kristine Moody i Memo, Martine Aurdal i Ny Tid og Bjørgulv Braanen i Klassekampen.

Alle disse syv redaktørene var i april 2006 avvisende til tanken om at skribenter som mente Tvillingtårnene i New York ble sprengt burde verdiges spalteplass i seriøse norske aviser. Så langt alt vel, og alt ved det normale. Men den ene av de syv redaktørene — Truls Lie i Le Monde — skulle senere komme på banen igjen allerede måneden etter, i mai samme år, med en oppfordring til undertegnede om å skrive 8000 anslag med skarp informasjon direkte på temaet (USA–)statlig medvirkning i 9/11–angrepet.

Holdningsendringen og det nye initiativet i kjølvannet av min redaktøroppfordring skulle munne ut i en lengre artikkelserie om nettopp 9/11 i avisen han var redaktør for — Le monde diplomatique — med blant annet en førsteside i månedsavisen fem år etter terrorangrepene: «11. september — en innsidejobb?».

ekle02

[Faksimile, LMD, 4. juli 2006.]

For å si noe om hvor abnormt og uvanlig dette oppslaget var: Redaktør Truls Lie ble kalt inn på teppet til den franske hovedredaktøren for LMD i Paris. Samme Paris–redaktør nektet en fransk blogger å publisere en fransk oversettelse av redaktør Lies artikler. Og nettleksikonet Wikipedias engelskutgave har i 9 år nå listet redaktør Lies førstesideoppslag på norsk 5 år etter USA–angrepet som det første større oppslaget i noe seriøst medieorgan noe sted i verden om disse saklig begrunnede mistankene om en amerikansk innsidejobb 11. september.

ekle03

[Faksimile, Wikipedia om norsk LMD–oppslag.]

Det ligger i kortene at dette var en glipp og at det ikke var ment å skje, noe sted i Vesten, men en skandinavisk redaktør som samtidig eide avisen sin helt og fullt, var åpenbart ikke så lett å kontrollere som mer innsausede og kompromitterte pressefolk. Det ble til og med laget en fransk dokumentar av en uavhengig filmskaper om dette, med intervjuer med noen av de mest sentrale norske presseaktørene. Filmen er sett av hundretusener på fransk, og det er sogar laget en tekstet versjon med engelsk voiceover:

ekle04

[Dokumentarfilm der bl.a Kristin Aalen, Kim Bredesen, Truls Olaf Lie og Sven Egil Omdal intervjues om 9/11–sensuren i NATO–området.]

I desember 2010 var det så nok engang et terrorangrep og enda nærmere Oslo. Også her kom det meldinger om forhåndskjennskap i sikkerhetskretser: Noen var blitt advart av bekjente i SÄPO (svensk sikkerhetspoliti) om å unngå visse gater og strøk i hovedstaden Stockholm, før bombeaksjonene.

Dette var den utløsende årsak til at jeg midt i adventstiden det året dro igang med en ny redaktøroffensiv:

ekle01

[Faksimile av bloggposten fra 15. desember 2010.]

De samme kreftene vil angripe Oslo og Norge, altså, før eller siden, medmindre disse tingene avsløres av norske redaktører før det er for sent. Så angrep de Oslo og Norge, da. Og før de det gjorde hadde jeg sett for meg at 2011, tiårsminnet for 9/11, kanskje ville bety en ny giv for den dypt savnede og nå nærmest mytologiske ‘undersøkende journalistikk’ i Norge. Ikke minst fordi vi fikk et så sterkt gjennombrudd i LMD i 2006, ved femårsminnet, også dengang muligvis etter mas og oppfordringer fra undertegnede.

Bin Laden ‘døde’, som vi husker, den 2. mai 2011, og skriverier om dette førte med seg et for første gang positivt vinklet intervju med undertegnede over to sider + førstesiden (pdf) i Klassekampen. Guarden var på vei ned i norsk presse, og enda skrev vi bare mai! Hva ville skje i august og september, når det virkelige tiårsminnet skulle gjenoppfriskes og nyomskrives? Vel, det var nok flere enn bare meg som var spent på dette.

ekle05

[Viddal & Dylan. Faksimile av KK–intervjuet fra 20. mai 2011.]

Alt lå med andre ord an til en dypere granskning av 9/11 i de norske mediene i samband med tiårsmarkeringene for terrorangrepene. De første tegnene til en oppmykning av krigsretorikken mot bl.a undertegnede var begynt å vise seg. Jeg var kanskje likevel ikke hovedfienden, selv om jeg stilte spørsmål? Journalister og andre hadde mer forståelse for saken, de så vi hadde gode argumenter. Professor Harrit hadde vært på Lillehammer under litteraturfestivalen der i 2009, som hadde årstema ‘Sannhet’, og NRK hadde laget og kringkastet et intervju med ham om hans tese knyttet til sprengning av Tvillingtårnene og WTC7 med sprengstoffet ‘nanotermitt’. En annen professor, David Ray Griffin, hadde holdt foredrag på Litteraturhuset, også der med en NRK–mann tilstede, fra Brennpunkt–redaksjonen.

Demningen var i ferd med å briste våren og sommeren 2011 for hemmeligholdet og tabuet rundt 9/11 i Norge. Noen av oss nektet å være redde, stille og forsagte, og enkelte pressefolk kunne se at vi ikke kom fra den klassiske ‘spinner’– eller ‘konspirasjonsteori’–bakgrunnen, men var åpne og ærlige miljøaktivister og antikrigsfolk, med akademiske bakgrunner som langt overgikk de fleste pressefolk selv.

Satt på spissen kan vi si at det nærmest måtte et terrorangrep med bomber og massakre i Oslo og Norge til for å stanse en slik oppmykning og avsløring i norske medier.

Gjør det meg ansvarlig for bomben og massakren fordi jeg tryglet norske redaktører i desember 2010 om å nøste opp og avsløre disse nettverkene før Oslo og Norge ble angrepet av de samme? Selvfølgelig ikke. Men visse miljøer i utlandet kan ha tolket det som at akkurat undertegnede sto på så gode føtter med den norske redaktørstand — basert på erfaringene fra femårsminnet for 9/11 i 2006 — at en lignende bølge av glasnost, åpenhet, og avsløring i norsk presse kunne være tenkelig sommeren og høsten 2011. Det dobbelsidige koseintervjuet med meg i Klassekampen i mai 2011 kan ha styrket disse miljøene i troen på at dette var en reell fare og mulighet, og de kan ha ‘trykket på den største knappen‘ for å avverge slike scenarier.

Det er en fortvilet konklusjon for meg, selvfølgelig, og man kan spørre seg om jeg ikke burde forstått at oddsen for at norske redaktører ville plukke opp hansken og trykke slike terroravsløringer var vesentlig dårligere enn oddsen for at de multinasjonale forbrytersyndikatene ville ta oppfordringen som en alvorlig trussel om de mest skjebnesvangre avsløringer av dem selv i norske medier. Avsløringer som ville vært oversatt til alle Vestens språk på minutter — akkurat som for fem år siden — og spredd med lysets hastighet til terrorarkitekturen deres lå i grus og ruiner.

Med terrorangrep i Norge ville de gamle Beredskapslovene fra 1950–tallet slå inn med pressesensur og tilliggende herligheter, og bakmennene for 9/11–angrepet ville være trygge i enda noen år.

Slik er det. Slik må det være.

På spill står altså en forbryterbande som i 2001 hadde makt til å sprenge tre skyskrapere, gasse flypassasjerer og mannskap i en eller flere hangarer på bakken, angripe Pentagon og sende ut anthrax–brev til politikere og presse, uten at det noe sted i Vestens medier ble stilt spørsmål ved dekkhistorien om Osama og hans 19 banditter. Hva var terroristene villig til å gjøre i 2011, ti år etter, for å hindre en slik katastrofal avsløring?

Idag kan i alle fall terroristene puste lettet ut, da ryktene om mine nære kontakter med norsk redaktørstand er betydelig overdrevne. Under feiringen av fredsprofessor Johan Galtungs 85–årsdag på Litteraturhuset i Oslo — der debutboken min forøvrig etter sigende «ikke passer inn i sortimentet» i bokhandelen, men like fullt ble overrakt Galtung med dedikasjon og autograf – ble jeg sittende ved samme cafébord som Truls Øra, Ola Tunander og Truls Lie.

ekle06

[Klok & emigrert: Johan Galtung, 85 år.]

Jeg forhørte meg litt inspirert av ‘Okkupert’ om hvordan det gikk med avisen Ny Tid, og la til halvt i spøk, halvt alvorlig at jeg var på jakt etter en praksisplass, kanskje i Ny Tid? For pengesterke kan det røpes at det er en deal der ’tiltaksleder’ faktisk får penger for å ha meg arbeidende der, mens jeg arbeider gratis og slipper å bli trukket i det minimumsbeløpet jeg mottar for å overleve dagene, selv om jeg altså arbeider fulle dager. Rundt det mannssterke bordet får jeg høre at det kanskje ikke var en så dårlig idé. Utenom redaktøren er de nemlig bare kvinner, ingen menn, fem kvinnearbeidsplasser der, altså, uten en eneste mannlig kollega. Redaktør Lie sier de kunne trenge en mann.

To dager etter kommer de utfylte NAV–papirene (ark 1 / 2) på mail fra Truls Lie, den 27. oktober 2015:

Deltakers navn: Torstein Viddal. Stillingsbetegnelse for tiltaksdeltaker: Redaksjonsmed–arbeider. Bransje: Avis. Startdato: 5.11.15.

Opplæringsplan: Målsettingen er at arbeidstaker får erfaring og kunnskap innen avis som kan benyttes ved evt ansettelse senere.

Arbeidsoppgaver: Undersøkende journalistikk / gravearbeid / research. Opplæring i metoder for gravejournalistikk, research, og opprettelsen av et varslerinstitutt med tilhørende teknologi er planlagt, der arbeidstaker får opplæring innen dette. Dette gjøres i samarbeid med redaktør og øvrig redaksjon, og ved innleide internkurs for redaksjonen.

ekle07

[Faksimile av opplæringsplan for Torstein Viddal ved Ny Tid 5 nov 2015 — 5 mai 2016.]

Morgenen 5. november får jeg ved oppmøte i Dronningensgate 16 høre at redaktør Lie ikke har tid til å komme ned i resepsjonen fra 7. etasje. Og jeg må stave navnet mitt for ham: V–I–D–D–A–L. Jeg får beskjed om å prate med ham i en besøkstelefon til høyre for resepsjonisten. Redaktør Lie har snakket med noen, jeg skal ikke begynne å jobbe i Ny Tid likevel, jeg spør hvorfor, og Lie svarer at det har ikke jeg noe med.

Sånn forsøker altså disse små menneskene å drive en ærlig mann til selvmordet.

Og for ordens skyld: Det kommer ikke til å skje. Til det er jeg altfor glad i å skrive. Jeg arbeider bl.a med min andre roman som ikke vil passe inn i Oslo–Litteraturhusets sortiment.

  1. Sven-Inge Johansen

    Det er beklagelig at Truls Lie oppførte seg som en helt ordinær drittsekk.

    Reply

Leave a Reply