Dialoger hos Glohug. Forfattersamtale mellom Torstein Viddal («Politisporet») og Magne Leonard Karlsen («Jeg tar meg en røyk : Politi, psykiatri og behandlinga av brysomme personer») fra sommeren 2013.

Godmorgen, Karlsen!

Jeg minnes et kraftig regnskyll med hagl i en bakgård i Torggata, en bajer og en storfornøyd datter med flunka ny iPad, men jeg greier ikke helt å plassere det i tid... Jo, det var vel under bokfestivalen i september? Uansett altfor lenge siden!

Siden dengang har jeg møysommelig kravlet meg opp på ditt nivå så jeg også kan kalle meg forfatter, etter utgivelsen av debutromanen i februar, publisert fra toget under et kort stopp på Dale stasjon like før Voss. Det er jo noe av sjarmen med å eie sitt eget forlag. Da kan man kutte noen svinger og få ting ut mens de enda oser av samtid og aktualitet.

Og man slipper ikke minst unna alt som heter tankekontroll og sensur. Vi kan kanskje snakke om en «friroman»?

God kveld.

Det jeg husker best fra den turen til Oslo i fjor høst, var ansiktsuttrykket til min datter da hun ble overveldet over slike dyre gaver som hun fikk. Og så maten på den indiske restauranten nederst på Grünerløkka. Den var meget god.

Jeg får gratulere deg, at du vil kalle deg forfatter nå. Selv har jeg nok fått utgitt en bok på ditt forlag i 2009 — «Åndenød» — men finner det vanskelig å kalle meg forfatter av den grunn. Faktisk følte jeg meg mer som forfatter da jeg skrev bokmanus for Aschehoug og Oktober: Manus som ble uhyre godt mottatt, omtalt som et manus av eksplosivt slag av Morgenbladet da avisen presenterte årets manus for året 2004, gikk og vandret blant kjente og ukjente forfattere, søg til meg inspirasjon og inspirerte også andre, men allikevel ikke ble antatt av noe forlag. Jeg fikk vite at min tid nok skulle komme, bare ikke akkurat da.

Jeg følte meg som en forfatter da. Jeg følte meg skråsikker på at dette kom til å ende bra. Men det gjorde jo ikke det. I løpet av to år fikk jeg to nye manus refusert, og da ga jeg opp. Da jeg fikk «Åndenød» ut hos deg var det ikke forfatter jeg følte meg som, men et nervevrak med masse slagg å kvitte meg med. Det tok lang tid før jeg ville kalle meg forfatter. Ja, det har tatt så lang tid at det først er nå, med nok en utgivelse i ryggsekken min — denne gang en vitenskapelig anlagt avhandling eller et lengre essay med mange prosa-elementer i — at jeg vil kalle meg forfatter. For denne gangen føler jeg meg umiddelbart fornøyd med mitt produkt, og tenker det er noe jeg vil kunne stå for i mange år framover.

I 2004, da jeg fikk så mye ros for mitt manus «Døden skremmer ikke meg», følte jeg meg ikke direkte sensurert, bare dårlig behandlet. Etter to skuffelser til ble følelsen av å være under sensur mer distinkt, i og med at jeg nå var klar over at det var sensitive emner jeg tok opp i mine manus. Dette på et prøvende vis. Jeg ga selvfølgelig opp hele forfatterdrømmen i 2006.

Men jeg mente da, og mener ennå, at det norske bokpublikummet er blitt frarøvet en viktig del av sin egen kultur gjennom forlagenes hysteriske redsel for det nye og ukjente. Uttrykket er ikke «nytt og spennende» noe mer, det er «nytt og farlig» eller «nytt og usmakelig».

Vel. Vi er ikke i Kansas lenger. Den syke hovedpersonen i «Åndenød» — Alexander Nilsen — speiler i virkeligheten en sinnssyk verden, slik jeg ser det. Ingenting har heller stått stille siden det. Ingenting er blitt bedre. Den angloamerikanske terroren er kommet til Norge, og den norske terroren har nådd Afrika. Det er forbudt å dele ut løpesedler med sitater fra Grunnloven på gata i Oslo. Som i «V for Vendetta» og «1984»s London, er det staten selv som terroriserer befolkningen for å holde den i sjakk. Bedraget, propagandaen og overvåkningen er enda mer penetrerende.

Neppe en ideell situasjon for systemkritiske romaner på kontrollerte forlag, og det er i denne høyst virkelige situasjonen at friromanen nærmest blir en nødvendighet. Den får ingen dekning i de kontrollerte massemediene, men det er heller ikke å forvente. Det er bare i våre tradisjonsbundne hoder at Morgenbladet eller Klassekampen ville vært interessert i slik litteratur. For det demokratiske toget er gått, det, for lenge siden. Og selv ikke det orket de avskyelige kontrollerte massemediene å opplyse om.

Likevel takker jeg for gratulasjonen, skjønt jeg mer føler at jeg ble tvunget over i fiksjonen, etter bøter på rundt 75.000 kroner for å blogge om politihelikopteret. Roughly like mye som Fjordman fikk i støtte av Fritt Ord for å utgi sin bok om Breivik på det amerikanske markedet.

Makes you think, men man bør selvsagt ikke tenke for mye i dagens verden, da det kan dra med seg sykdom og tunge depresjoner.

Den bota var jo helt fantastisk. Man skal altså bøtelegges for å forsøke å sette seg inn i en situasjon av enorm offentlig interesse — men altså bare hvis man ikke går rundt med pressekort om dagene, vil jeg anta. Godt den ble trukket tilbake.

Den løpeseddelsaken er for øvrig et eksempel på et klart brudd på Menneskerettighetserklæringens artikkel 19. Det betyr at politivedtekter kan benyttes til å begrense ytringsfriheten, i strid med Menneskerettighetserklæringen. Var det ikke hele 11.000 kroner de fikk i bot for forseelsen? Jeg har spekulert på hva som hadde skjedd hvis de samme løpesedlene hadde vært store som plakater og blitt hengt opp på vegger i Oslo sentrum. Så kunne man stått der ved siden av plakatene og tatt seg en røyk sekundet etterpå og ventet på snuten bare for å si «det va'kke meg, den hang her da jeg kom gående her!».

Jeg gjorde blant andre John Olav Egeland i Dagbladet oppmerksom på denne situasjonen. At politilovens paragraf 30, som er i bruk i alle politidistrikt i landet, kunne brukes til å begrense ytringsfriheten. Han reagerte med å lese lovteksten, og si at det ikke fantes noen hjemmel for noe slikt i den. «Joda,» sa jeg: «Man skal rette seg etter enhver beskjed man får av en politibetjent, samme hva. Også brenne bokstabler, hvis det er det man blir bedt om.» Egeland gjorde meg oppmerksom på at ingen noensinne ble bedt om slikt. Jeg kontret med å vise til løpeseddelsaken.

Nå, i etterkant av 22. juli 2011, har man også begynt å søke kontroll over hva som skjer på Facebook. Politimester Geir Ove Heir truet i Avisa Nordland den 11. februar i år med å straffeforfølge meg på grunnlag av politiserte postere jeg har lagd og publisert: Postere med polititjenestemenn i bildet. Vi får se hva som skjer her. Min mors computer er og har vært beslaglagt av politiet i Bodø siden tidlig i februar på dette grunnlag. Jeg må si akkurat denne merkverdige situasjonen er interessant, skjønt den også er å regne som ren politisk forfølgelse og et signal om at politisert kunst skal forbys her i landet, dette ved hjelp av rettsvesenet.

Jeg liker å tenke at boken er bedre enn boten. Man må bare lære seg å gilla läget: Hvis Oslo Politidistrikt vil ha meg til å skrive fiksjonsprosa, så skal ikke jeg sette meg på bakbena og nekte å skrive fiksjonsprosa. Tilsvarende når en mafiarepresentant står der med pistolmunningen mot pannen din og vil ha en novelle om dagliglivet på Jan Mayen. Da skriver du den novellen om dagliglivet på Jan Mayen. Det du ikke vet fra før, kan du bare finne på eller gjette deg til.

Men jeg husker du sa en gang noe om Bjørneboe og midten på åttitallet, noe om at det alt da var begynt å hardne til med kontrollen i det norske bokmarkedet? At den godeste protokollfører Bjørneboe om han var i live ikke ville blitt utgitt i 1985? Det er jo ellers temmelig vanskelig for de fleste å vite noe om, ettersom de færreste av oss prøver å sende inn manus overhode, langt mindre samfunnsrefsende eller systemkritiske manus, og når man først gjør dette, er gjerne åttitallet forlengst en saga blott. Men om man leser bredt innenfor den norske bokfloraen kan man muligens danne seg et slikt bilde og få en slik følelse med når de for alvor begynte å stramme inn?

Selv var jeg så heldig å ha oppdaget Nygårdshaug allerede da han den siste høsten det tiåret utkom med «Mengele Zoo», som ble starten på en sabla fin serie med svært så engasjerende og politisk bevisstgjørende romaner. For meg er det norske litterære åttitallet Gert Nygårdshaug, mens nitti- og 00-tallet tilhører Thure Erik Lund, Stig Sæterbakken og Sigmund Jensen.

Jeg vet ikke riktig hva jeg skal si om dette med 1985. Men jeg har fått følelsen av at det må ha vært rundt den tida at norske forlag helt sluttet med å vise samfunnskritiske bøker noen større interesse. Jeg har hatt en tanke om at FN på den tida hadde definert Norge som verdens beste land å bo i, en status vi bare beholdt og beholdt, noe som kan ha medvirket til at all saklig system- og samfunnskritikk fra da av ble regnet som unødvendig og utidig gnål som liksom ikke sa noe om det norske samfunnet, men heller ble sett på som narcissisters klagemål over at de ikke lykkes her i livet, i dette landet som altså så definitivt var lytefritt. Det hadde FN sagt, og vedble å si i år etter år.

Et annet element kan ha med det å gjøre at all samfunnskritikken som var blitt skrevet og utgitt av feminister og ml-forfattere gjennom 70-tallet hadde mettet både forlag og marked. Det kunne virke som om tida, rundt 1985, hadde kommet til å komme opp med oppgulp av oppkonstruerte problemer i et samfunn som ellers var helt ålreit. Jeg vet ikke: Det er bare en tanke som har befestet seg i meg idet jeg har spekulert på hvor den saklige sivilisasjonskritikken ble av. For ett eller annet sted ble den av. Nygårdshaugs «Mengele Zoo» er å anse som unntaket som bekrefter regelen, men jeg tror ikke han ville kommet noen vei med en bok som det der hvis han ikke allerede hadde vært en kjent forfatter på det tidspunkt han utarbeidet det manuset.

Man kan spørre seg hvorfor Hans Holmér er den eneste som er kjent for å ha skrevet roman om Palmemordet. Videre kan man lure på hvorfor ingen kjent bok om Sovjetunionens sammenbrudd er å finne i salg. Det nye amerikanske regimet — som kom inn i verden rundt 1990 — er heller ikke skildret kritisk i det etablerte forleggeriet. Jeg vet ikke: Ble all samfunnskritikk suspekt på ett eller annet punkt her? Nå har det seg faktisk også sånn at romanen om 11. september 2001 ikke eksisterer. Romanen om krigsiveren nede i Midtøsten er heller ikke utgitt. Norges rolle oppi det hele er iallfall ikke skildret i bokform. Hvorfor? Vel, neppe fordi ingen har skrevet manus om disse tingene.

Nevnte «Mengele Zoo» kan kanskje kaste litt lys over dette. Etter sine tre første bokmålsromaner fra 1984 til 1986, som kom ut på Aschehoug, måtte Nygårdshaug over på det bittelille forlaget Solum for å få utgitt denne første romanen i den såkalte økotrilogien i 1989. Å dømme etter bokens ruvende verkshøyde, var det utgivelsesforhandlingene rundt «Mengele Zoo» som førte til at to krimbøker og én diktsamling også kom ut på Solum fra 1987 til 1990, før han i 1991 var tilbake igjen på et storforlag, nemlig Cappelen. Altså at Nygårdshaug måtte skifte forlag i fire år for i det hele tatt å få utgitt «Mengele Zoo», som til da måtte regnes som hans hovedverk.

En samtale med «Gert sjøl» om forlagsforhandlingene rundt «Mengele Zoo» er både praktisk mulig — siden Cappelen har vært hans faste forlag i 22 år — og potensielt meget interessant og belysende for temaet hårdere himmel innenfor norsk forlagsvesen. Og her er det jo attpåtil din store «favoritt» Aschehoug som er det forlaget han måtte forlate for å få utgitt «Mengele Zoo» — som 18 år senere ble kårets til Folkets Favoritt av P2 i samarbeid med Litteraturfestivalen på Lillehammer.

Svensken Leif GW Persson har skrevet en svært så interessant Palme-trilogi, som ettergår politisporet, og som for første gang vistes på TV fra januar til februar i år. Ellers kom jeg over en lovende russisk roman om Sovjet-kollapsen, som det visstnok var en ikke så rent liten skandale at ikke var å få tak i her i Vesten. Den skal være oversatt til engelsk, men da jeg for etpar år siden kontaktet oversetteren, var hun svært ordknapp:

«I've emailed my contact who got me the job, but no news so far. The only thing I know for a fact, is that the English translation was commissioned for a private library. I'm sure the Russian original is publically available, but that is of little help! I will let you know if I get any info from him, though!»

OK: La oss få denne dialogen inn på et slags spor, da, Viddal.

These were the first words of all
the Goddesses said to me -
"You shepherds of the Wilderness, poor fools,
nothing but bellies,
We know how to say many false things
that seem like true sayings,
But We know also how to Speak the Truth
when We wish to."

~ Hesiod

Dette sto skrevet på første side av mitt mye omtalte, men akk så refuserte romanmanus «Døden skremmer ikke meg» fra 2004. Jeg har alltid vært inspirert av denne strofa.

Tror du på muser?

Vel. Naturen — skogen og fjellet — har alltid vært ytterst megetsigende for meg. Så det må være noe ved eller i naturen. Stemninger, steder, formasjoner. Gleden over at de er der år etter år. At ting fortsetter, formerer seg, fungerer, ganske uten vår hjelp.

Særlig naturen akkurat her jeg sitter nå ga meg mange epiphanies — åpenbaringer — og stimulerte min dype kjærlighet og utforskningstrang:

Palmelørdag 3/4 drog Tor og Stein opp tidlig for å varme opp hytten. Jeg drog senere med Bente og Torstein, bare 3 uker gammel. Heldigvis var det pent og varmt vær.

Faktisk var jeg bare 19 dager gammel ifølge min kjære morfars nedtegnelser i korthuggen sagastil i hytteboken. Jeg satt både hos ham og senere hos min like så kjære mormor gjennom de siste timene og minuttene.

Jeg tror det er noe ekte og usminket over naturen — som vi også opplever når vi er nakne — som skiller seg skarpt fra det ofte falske og fordreide hjå manneætta. Derfor jorder jeg ofte med det samme jeg kommer til et nytt sted: I parken, i skogen eller på fjellet. Tror nok jeg ville gått på veggene om jeg ikke hadde den muligheten. Alt stress liksom fordufter ut gjennom ørene når man får sneket seg ut i det grønne.

Som vestlending vet jeg også å verdsette de lange strabasiøse turene der samtlige sanser stimuleres og prøves, og der absolutt alt kan skje, fra død til nyfunnen kjærlighet, fremfor det mer lysløypefikserte østlandske, som blir mer som et kjapt bordellbesøk i sammenligning med et på alle måter krevende og mangslungent kjærlighetsforhold. Men tur i parken er også en utvei når ingenting annet passer, som da vi feiret Askehaugs Hagefest sist år.

Inspirasjon og innsikt mener jeg kommer fra å se — i naturen — hvordan ting virkelig er, i kontrast til det trollspeilet pressen og de allestedsnærværende ryktene og mytene utgjør. Derfor har jeg fx møtt puma — mountain lion — i løpet av mine seks travle dager i Silicon Valley.

Hm, godt svar. Ja, jeg er klar over at du i langt sterkere grad enn meg er en naturens sønn. Mitt eget forhold til muser kan oppsummeres i det en seksten år gammel vestkantjente fra Oslo sa til meg i 2003: «Muser? Vi er vel alle muser...»

Altså, jeg lar meg inspirere av folk. Ting jeg ser folk gjøre og hører folk si. Jeg er svært opptatt av noe Lauryn Hill i The Fugees sa i teksten «Family Business»:

Stare into the air inspiration from the atmosphere
I think of old ghosts that ain't even here

Jeg får mye inspirasjon av å lytte til musikk. Jeg får bilder i hodet, jeg opplever stemninger jeg får lyst til å skildre selv, jeg får ideer til ting jeg burde skrive noe om selv, osv. Og når det kommer til det å se folk i fri dressur på gater og utesteder: Klart jeg lar meg inspirere. En god diskusjon med en kompis kan også gi meg uvurderlig inspirasjon. Det er rart med det: En god samtale fester seg i en, og man tar til å tenke nytt. Ja, man tar til å fundere over ting man ikke hadde kunnet fundere over uten denne kompisens — denne musens — tilstedeværelse i ens sinn.

Skjønner du hva jeg vil fram til?

Jo, så absolutt. Loud and clear. Ord avler ord. Og jeg hører såpass mye på frie, ikke-kontrollerte medier, over podcast og bittorrent, at det begynner å bli veldig klart for meg hvorfor det er så viktig for myndighetene å forhindre denslags. Folk inspirerer hverandre, og en fri radiostasjon i Bristol fører ikke til annet enn trøbbel for myndighetene. Derfor ønsker man ikke noen spredning til Bergen, Oslo, Göteborg, Stockholm eller København.

Jeg opplevde det også nylig i Horsham i West Sussex, der engelskmannen Tony Rooke i et rettslokale nektet å finansiere terror, gjennom å betale BBC-lisensen, og indirekte anklaget BBC for å hjelpe og beskytte terrorister. Å høre Tony selv, inne i rettslokalet, og senere professor Harrit, på utsiden, snakke om skyskraperen på Manhattan som falt 2,5 sekunder i fullstendig fritt fall, eller over 30 høydemeter uten å møte motstand, var en øyeåpner og inspirator som for min del var verdt Ryanair-billetten i seg selv.

Det som skjer er enkelt nok. I en rettssal blir ting satt på spissen, og man må velge ut det aller mest overbevisende. Det er også en inderlighet, og sterke følelser involvert, noe som understreker alvoret. Ting man har hørt mange ganger før, får dermed en styrket rangering, så å si, i sin viktighetsgrad. Som om Norge steg opp fra 25. til 1. plass på FIFA-rankingen.

Dette argumentet — disse 2,5 sekundene og 30 metrene — rykket den søvnige småbyen Horsham ut av tåken og det typiske engelske regnet, og opp til en posisjon som verdens navle i etpar timer. Det var dette det handlet om, og ingenting annet. Så viktig var dette, at BBC i over et halvår måtte late som om ingenting hadde skjedd i Horsham. Og selvsagt fikk støtte av søsterkringkasteren NRK. Frihet og frigjøring er nemlig damn inspiring, og sprer seg som ild i tørt gress om det ikke møtes med adekvate mottiltak.

You may think this is a small trial. In a small place. Well, it isn't. Every once in a while, somewhere in the world, humanity goes on trial. And integrity. And decency. Every once in a while, common folks get called on to give the report card for the human race. (Snow Falling on Cedars)

Oldthinkers unbellyfeel Ingsoc.

OK: For nå å komme med et direkte eksempel på det jeg nettopp sa om mine muser i kommentaren over: I min avhandling «Jeg tar meg en røyk» har jeg en seksjon der tre mennesker sitter på Facebook og gruppechatter om hvordan de kunne møtes igjen på røykerommet på Akuttenhet Nord i Bodø. De chatter om koordinerte og mislykkede selvmordsforsøk. Man må jo nesten mislykkes i et selvmordsforsøk for å få plass på en akuttenhet, ikke sant? Ja, altså, med mindre politiet sørger for å få en tvangsinnlagt, da.

Vel, denne Facebook-samtalen har aldri funnet sted, men jeg hadde ikke kunnet skrive dette her om det ikke hadde vært for en kort liten samtale om emnet hvor viktig røykerommet var for pasientene på Akuttenhet Nord — dette i samvær med medpasienter. Så jeg framla et tenkt eksempel, da. Jeg mener: Jeg har flere Facebook-venner jeg møtte på Nordlandssykehuset Psykiatri, jeg har dét. Og som jeg aldri kunne ha møtt noe annet sted enn der. På røykerommet.

Jeg leste denne seksjonen av boka mi høyt for mine medpasienter inne på røykerommet i Bodø, noe som medførte reaksjonen «denne boka må komme ut!»

Hyggelig.

Du skrev og publiserte jo den boken i påtvunget fangenskap ved Nordlandssykehuset, fascinerende nok. Har du tatt noen skritt for å få utbetalt en klekkelig erstatning for denne frihetsberøvelsen?

Hvordan ser egentlig planene dine ut for høsten og vinteren?

Hm, ja. Jeg har flere søksmål på gang. Politimester Geir Ove Heir i Bodø er anmeldt til Spesialenheten for politisaker og ansvarlig redaktør og direktør Torry Pedersen i Verdens Gang er allerede saksøkt for å ha kommet med falske anklager av såpass grov art at straffealternativet er minimum seks måneders fengsel og strafferamme åtte år.

Men jeg innser at det er uhyre sterke krefter jeg står opp imot her. Krefter som er beskyttet på bauger og kanter. Jeg vet ikke hva jeg skal tro om saken. Min såkalte advokat, Aase Karine Sigmond, som påtok seg oppgaven med å bistå meg da jeg tok kontakt med henne i januar, har så langt ikke løftet en finger for å hjelpe meg med noe som helst. Jeg er sosialantropolog, ikke jurist, men har allikevel måttet stå for alt arbeidet med lovverk og utarbeidelse av søksmål selv.

Situasjonen er mildt sagt opprørende, men også utrolig slitsom. Jeg bruker utrolig mye energi på å tenke på disse sakene. Å bli lagt for hat av politiet, falsk anklaget for å ha begått lovbrudd med hele femten års strafferamme og tvangsinnlagt i psykiatrien i flere måneder på politiets ordre, er ikke hva jeg vil kalle behagelig.

Jeg blir behandlet som et monster. Politiets agenda er å få meg til å framstå som et monster nå. Dette fordi man vet at man har gjort meg stor urett, noe man aldri kan innrømme.

Nei, dette er faktisk virkelig en påkjenning.

Ser den. Like fullt har dette vært en henrivende samtale, og jeg takker deg for at du stilte opp i dette andre toveisintervjuet hos Glohug.

Det går mot storkrig og tiden er knapp. Lykken er som sommeren kort. Ønsker deg all lykke i basketaket med Midgardsormen! For å sitere Vikernes nylig:
The good life is the one that enables you to express and maintain all your qualities, and to inspire those around you to do the same. The good life is the one that spirals upwards to greatness and strength, through hailstorms of adversity; to honour!

Vil du avslutningsvis si noen ord om dine kommende utgivelser?

Haha. Nei. Det er umulig for meg å vite hva jeg plutselig, ved en eller annen anledning i framtida, skulle få inspirasjon til å skrive. Jeg har egentlig en billedbok om Bodø våren 2013 på gang. Jeg tror jeg har litt for mange bilder, og at jeg godt kan skrive enda litt mer og utfyllende. Vi får se på dette.

Jeg har en følelse av at jeg må ha en slags mytisk form for inspirasjon for å skrive bra. Og det føler jeg jeg hadde da jeg skrev denne siste boka — «Jeg tar meg en røyk» — jeg er svært fornøyd med resultatet, og det er i grunnen viktigst, tenker jeg. At man selv er fornøyd. Det er man jo ikke alltid.

Dialoger hos Glohug. Se også forfattersamtale #1, mellom Torstein Viddal («Politisporet») og Amos Keppler («At the End of the Rainbow») fra våren 2013.