Dialoger hos Glohug. Forfattersamtale mellom Torstein Viddal («Politisporet») og Magne Leonard Karlsen («Jeg tar meg en røyk : Politi, psykiatri og behandlinga av brysomme personer») fra sommeren 2014.

Din gode venn, pro–demokraten Rousseau, dukket opp her.
Markoff-v5n2.pdf

Det som gjør Rousseau noe vanskelig for folk, er det faktum at han ikke hadde noen tro på demokratiet: Det var et system som bare kunne fungere i et samfunn befolket av guder, hevdet han, og konkluderte raskt med at slike samfunn ikke eksisterte.

Han introduserte begrepet «the general will» (den generelle viljen), men skapte seg bare et alvorlig problem da han ikke klarte å komme opp med noen virksom metode for å måle eller identifisere den generelle viljen. Min påstand overfor The Club of Rome (2004) gikk imidlertid ut på at identifisering av den generelle viljen burde la seg gjøre så snart alle voksne mennesker eide en mobiltelefon eller en computer med internettilgang, noe jeg mente bare var et spørsmål om relativt kort tid.

Demokratiet var trolig aldri seriøst ment å være demokratisk, annet enn muligens på Island, der demokrati oppsto spontant fra bunnen av blant likemenn. Forøvrig som i jungelen, mer eller mindre.

Det er når adel og lignende avskum lanserer et «demokrati» for folket at det blir løgn, mord, korrupsjon etc. For ikke å snakke om bedrag.

Korrekt. Introduksjonen av demokrati på Island kom også på et meget tidlig tidspunkt, og landet hadde en stor fordel i så måte, ettersom folketallet var så lavt. At demokratiet ser ut til å virke ganske så bra etter intensjonen der i dag kommer vel av det samme: Veldig lavt folketall.

Nemlig. Og ingen stinkende adel.

Og overklassen lanserte medier — aviser — på omtrent samme tid som «demokratiet» kom på trappene. Ergo de bemidlede parfymestinkende klassene investerte noen av sine penger i stort sett annonse– og reklamefylte blekker som også drev en utstrakt bedrag– og propagandavirksomhet for overklassens ulike standpunkt og egeninteresser.

Det er dette vi går rundt og opplever svanesangen til idag: Altså aviser og etterhvert andre medier som aldri var ment å være demokratiske, men som vi er blitt indoktrinert at skal være det, forventer at skal være det, og som da liksom er en viktig og essensiell del av dette «demokratiet».

De har jo forsåvidt rett i at avisene etc er en viktig del av «demokratiet» — altså det forløyede skinndemokratiet — idet hverken dette eller de oppskrytte mediene noensinne var ment å fungere etter demokratiske eller folkestyremessige og jevnbyrdige prinsipper.

Her skulle de som hadde mye ikke bare beholde mye men også få mer. Samtidig, selvsagt, som folk følte seg viktige og inkluderte.

Jeg vil også påstå at et tidsskille hva angår pressefrihet og direkte overlagt sensur i den vestlige verden er å finne et sted mellom Clinton og Bush, altså år 2000.

Meget mulig. Jeg ser idag at 9/11–kuppet først og fremst var et sensur– eller ytringsfrihetskupp. De trenger totalitær kontroll nå, og da vet vi jo litt fra historien hva vi har i vente. Hva de trenger denne ytringskontrollen til, så å si.

For eksempel: Det er virkelig ingen grunn til å spørre om hvorfor TTIP–forhandlingene ikke er nyhetsstoff. Vi vet jo allerede svaret. Men spør vi, får vi intet svar.

Og hvorfor dekkes ikke CIAs væpnede kuppmakeri i Venezuela av vestlig presse? Ingen vits i å spørre. Vi vet svaret, og igjen: Spør vi, får vi intet svar.

Ja, det er nokså sjokkerende selv for en gammel ringrev som meg, det der. Ukraina tar kaka, da. Rene massemyrderier hver eneste dag som norske medier ikke «har tid» til å dekke. Jeg har ikke lov til å skrive hva som ideelt sett burde skje på Marienlyst.

Jeg kan bare skrive at noe lignende bør skje med fjernsynsstasjoner i Øst–Ukraina, det kan jeg vel til og med få på trykk, uten at noen hever et øyenbryn. Så det er vel likhet for loven, da. Mangfold, som Jonas kaller det.

Skal vi for moro skyld se hvor musestille et samlet mediekorps greier å være om denne lekkasjen, midt i agurktiden når de liksom mangler saker å skrive om? 4832-hemmelig01072014.html

Jeg la merke til den der. Godt jobba av Ivar Johansen.

Men husk nå på at folk flest kjøper aviser for å lese om fotballspillere som biter og filmer seg til straffe.

Merket meg det idag: «Men det er ikke bare NN som biter i sommer.» Og så noe hyllemateriale om flåtten, vepsen, ormen og myggen.

Jeg driver nå forresten geriljainformasjonsvirksomhet om de 15 klimarekordene (snart 22) som er satt i Oslo, og som media ikke vil skrive om: Alle vestlands– og øvrige lokalmedier som skriver om klimarekorder for sitt sted/fylke, får hele tabellen med rekorder for Hovedstaden.

I Hovedstaden foretrekker man heller å prate om «antall dager med makstemp over 20», som man så sammenligner med tidligere tiders dager med over 20. Ergo en bevisst fordumming av media og befolkningen. Klima er gjennomsnittstemperatur over tid, det, og ikke godvær på enkeltdager. Ikke fortell meg at de ikke vet dette på Meteorologisk!

Ettersom klimakatastrofen i raskt økende tempo blir bare mer og mer prekær, tyder alt på at mediakulturen forutsetter at dekningen av saken blir mindre og mindre omfattende. Vi ønsker jo ikke å skremme folk eller skape noen ekstra bekymring i folket. Nei, glade nyhetskonsumenter er gode nyhetskonsumenter. Negative nyheter selger ikke aviser.

Summert opp litt, kan man si at The Club of Rome's smått sensasjonelt åpenhjertige mediekritikk (ren slakt) fra 2004 (pdf) er blitt mer og mer relevant og på sin plass for hvert år som er gått siden den først ble brakt på banen:

«The Club of Rome will focus on this contradictory development: On the one hand we recognise an increasing flow of information that may provide us with more knowledge about the world around us. On the other hand we also identify a growing information overload causing confusion and disorientation and an increasing tendency on misuse of information and information channels, obscuring the premises of the public and private decision-making and increasing to public ignorance.»

Jepp, båret frem av et ivrig selvkritisk og selvpiskende pressekorps. NOT! :)

Nei, og «overdrevent» fokus på klimarekorder og den skjeve klimautviklingen selger ikke aksept for Statoils virksomhet gjennom kringkastningen.

Jonas Gahr Støre er forresten beviselig gal: Han ønsker at AP skal opprette sitt eget «klimapanel» — men nekter bestemt å stoppe oljefondets investeringer i fossil energi, hindre oljeutvinning utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, hindre oljeutvinning ved iskanten i Arktis og stanse Statoils deltagelse i oljesandutvinning i Nord-Amerika.

Korrekt. Og slik sett viser han vel på sett og vis innholdet og verdien i også det ANDRE klimapanelet: Blår. Spill. Henholdsvis i øynene og for galleriet. This is going nowhere, og det er hele poenget.

Forøvrig uthenges han så til de grader i fjorårets beste debutantroman: «Absolutt presens» av David Lie. Løp & lån på biblioteket!

Norsk meteorologisk institutt opplyser forøvrig for tiden til journalister som ringer og spør, at sånn som det har vært nå, med 2–3 grader over normalen, sånn vil det bli VED SLUTTEN AV århundret. Ingen fare, med andre ord, bare litt bedre badevann. Fy faen.

Man ser da bort fra albedoeffekt, metangass og alle andre abrupte og ikkelinjære klimamekanismer. In a word: Eksponentialkurven.

Jeg har gjort litt research på det for boken min: Det ser ikke pent ut.

Eksponentialkurven, ja. Som var i hyppig bruk innafor mye vitenskap helt fram til ca. 1995 — og siden nesten ikke er blitt brukt av noen. Den er jo logisk slik at man etter en viss tid bare er nødt til å miste tellinga, noe jeg hevder alt har hendt i flere sammenhenger, ikke minst i forhold til befolkningsutvikling, som jeg kan en del om.

Hva angår dette med å ville vise til slutten av århundret når det kommer til klima, er jo dette politisk strategi i nesten alle land. Man vil utsette alle reelle klimatiltak helt til alle slike tiltak er blitt irrelevante allikevel. Det er å regne som fordelaktig for kapitalismen å gjøre det slik.

Og folk flest aksepterer det bare fordi det er så behagelig å høre på, da. Kvalmende.

Helten din, Eriksen, får også gjennomgå så det holder i «Absolutt presens». Han kommer ikke særlig godt ut av det! :)

Hvis det er Thomas Hylland Eriksen du tenker på, har han ingen heltestatus hos meg. Men nå regner jeg også med at du spøker. :)

Når sant skal sies er nok mine samfunnsvitenskapelige «helter» sosiologer og filosofer, alle i hop. Skjønt helter og helter? Jeg har ikke holdt meg med helter siden jeg var tenåring og dyrket en del fotballspillere i Liverpool som dét.

Kenny? :) Me too!

Og jada: King Kenny var superhelten som var flankert av en ti - femten andre store helter.

Hehe. Nr 7. Ellers: Føler du også at du begynner å gjennomskue det meste av dette råtne spillet nå? Mulig du mangler David Lies bok, da, men syns å huske at jeg følte det også før lesningen av den.

Jo, det råtne spillet har jeg nok gjennomskuet for ei god stund siden. Problemet er vel at man er usikker på hvor langt man skal gå, sånn i form av ren krigføring med tanke på å desimere befolkningen nokså kraftig i flere regioner her i verden, som et slags «tiltak» for å sikre «stabiliteten» ...

USAs krigføring, eller en annen type krigføring?

Først og fremst USA og NATOs krigføring, da. Det er jo først og fremst de som bruker militære midler for å skape sitt imperium. Og hvis det nå skulle bli gjengs oppfatning i USA at befolkningen i visse regioner må desimeres kraftig, kan det medføre mye rar virksomhet også i det korporasjonskontrollerte vestlige mediasamfunnet.

Jeg har vondt for å se for meg at USA er opptatt av desimering i økologiens tjeneste, det blir vel mer som en tilfeldig spinoff?

Det er jo allerede et faktum som aldri nevnes hverken av politikere, militære ledere eller mediasamfunnet: Befolkningen i Midt-Østen har vokst langt over bærekraftig nivå nå. Men det er liksom en slags hemmelighet.

Det er ikke «økologiens tjeneste» jeg har i tankene. Drivkraften jeg tenker på er DEN GEOPOLITISKE STABILITETEN.

OK, men geopolitisk grep kan man jo ha med de sedvanlige puppet governments? Man trenger ikke kutte i folketallet for å holde milliarder i sjakk.

Kronisk sult, mangel på vann og generell sosial nød har en tendens til å avføde revolusjonære bevegelser, noe USA og også regionale stormakter for alt i verden vil unngå.

Sant nok, men Israel, England og USA har etterhvert så mange finurlige og infløkte metoder for å co–opte og avlede slike opprør i ufruktbare retninger gjennom å kontrollere de viktigste lederne på den angivelig 'andre siden'.

Jeg har inntrykk av at disse tre særdeles ondskapsfulle landene heller vil foretrekke hungersnød etc mens de fintuner og videreutvikler sine massekontrollmetoder, enn å skulle aktivt desimere befolkningen per se og med overlegg? (Skjønt jeg må ærlig innrømme at jeg ikke aner hvorfor de slakter 2–3 millioner muslimer siden år 2000, og antar det taler litt for ditt argument.)

Jeg kan også se en viss sinnssyk zionistisk stolthet i å nå det magiske tallet 6 millioner uten at noen som helst bryr seg. Da har de liksom vunnet i sin syke, syke verden.

Liksom: «Det er verre å tvile på om det ble drept 6 mill for 80 år siden enn å drepe 6 millioner nye mennesker her og nå.» Fordi vi sier det, vel. Det burde holde.

— We are Israelis, we are not your problem. The Palestinians are your problem, som de tre arresterte jødene sa til New York–politiet en septemberdag for snart 13 år siden.

Altså, Pentagon og det amerikanske forsvarsdepartement har forlengst definert klimaforandringer som en av de viktigste sikkerhetsrisikoer de opererer med, og da tenker jeg at risikoen for deres del dreier seg om noen milliarder desperate mennesker og ikke om den økologiske dimensjonen per se. Det er de mulige sosiale og politiske konsekvensene av klimaforandringene som er en risiko Pentagon og The Marines kan settes inn mot og avverge, ikke klimaforandringene i og for seg.

OK, det er et interessant tema og synspunkt. De vil avverge sånne ting som overtagelse av Marienlyst av mørkegrønne klimaaktivister etc?

Hei igjen.

Jeg får kanskje presisere at det ikke bare er meget mulig, men også sannsynlig, at jeg har gjort meg noen flere og også noe annerledes tanker om regional overbefolkning opp gjennom åra enn det du har gjort, spesielt hva angår nettopp mulige sosiale og politiske konsekvenser av utstrakt sult, vannmangel og generell nød. Og når det kommer til makteliten både her og der kjenner den faren for revolusjon, borgerkrig, opptøyer og utvikling av lokale militsgrupper fra hele historien, dette omtrent som på gikta. Eliten i samfunnet har alle mulige gode grunner til å ta regional overbefolkning på dypeste alvor, rett og slett fordi historien taler sitt tydelige språk om hva nettopp dette problemet kan medvirke til av sosiale og politiske omveltninger.

Til det du sier over, er jeg helt enig i din beskrivelse, selvsagt. Jeg bare supplerer med min kunnskap om opparbeidet sluhet og forbedring av teknikker for subliminering av opptøyer hos de største slyngelstater på planeten. I deres ondskap kan de lett la disse store folkemengdene dø en mer langsom sulte– og tørkedød, samtidig som de mer alternativt også kan tenkes å massakrere, bombe eller forflytte dem. At de ikke bryr seg en millimeter om menneskelig nød eller verdighet er vi nok enige om. Jeg ser heller ikke bort fra at du har rett i at de ønsker å aktivt drepe dem, eller la dem drepe hverandre, enten for å gi sine soldater våpentrening og/eller for å forhandle mer våpen og militærutstyr.

Jeg ser — for å ta et aktuelt eksempel — bl.a på Boko Haram i Nigeria — de bokfiendtlige — i Afrikas folkerikeste stat, at de som mange allerede har gjennomskuet løper Pentagons ærend, som ISIS også villig poserer og viser frem sine drøyeste forbrytelser, slik for å gi Pentagon en lettere jobb med å samle støtte for «motaksjon», som om det var noen motpart i dette spillet, og at USA helt åpenbart har et balletak på Nigerias regjering, som trolig består i at hvis statslederen der røper dette skitne spillet, så vil han ganske enkelt bli tatt av dage, da gjerne for Boko Harams videresendte regning. Det er dette jeg mener med å bruke state-of-the-art dirty metoder, der Pentagons nye eller nå fullendte våpen, den 100% ensidige MSM–offentligheten i Pentagon–kontrollerte nasjoner, er en helt essensiell nøkkelfaktor. Krigen om Sannheten er med andre ord langt mer aktuell nå enn da Gandhi i Sydafrika startet sin Sannhetsbevegelse.

Helt riktig. Når jeg snakker om muligheten for at eliten i vår sivilisasjon kan komme til å ville desimere befolkningen i visse regioner, betyr ikke det at de vil sette egne tropper til å gjøre jobben. Å nei. Det holder lenge å finansiere og bevæpne lokale militsgrupper og en eller flere sider i en eventuell borgerkrig. Gjerne i samarbeid, da: Russere, amerikanere og kinesere i aktivt dog dødshemmelig samarbeid om å få lokale kriger til å eskalere, alt mens pressen forteller om dyp splid mellom disse partene både i FN og på regjeringsnivå i det internasjonale diplomatiet.

Ta Syria for eksempel, der militsgruppene støttes av USA mens Assad støttes av Russland. Hva om dette er avtalt spill og den virkelige planen går​ ut på at begge parter skal være slagkraftige nok til å sikre at krigen varer lenge og dødstallene etterhvert blir skyhøye, dog vanskelige å dokumentere?

Slettes ikke et utenkelig scenario. Jeg har jo da ofte også tenkt på hvorfor Eliten i Washington ikke bare kaldkvæler Putin når han er over på besøk, enten der eller på Manhattan, da altså bokstavlig talt dreper ham, og driter i all diplomatisk skikk og bruk. Hvis de virkelig hatet ham og så ham som Hitler og Belsebub, ville jo det vært en logisk ting å gjøre. (Og forsåvidt vice versa.)

Det har etterhvert slått meg at det ​har vært usedvanlig mye drittslenging mellom russiske og amerikanske toppolitikere siden Syria–krigen startet og Russland (og også Kina?) la ned veto i sikkerhetsrådet mot NATO–intervensjon. Det har liksom slått meg at det hele har minnet minst like mye om såpeopera som reell diplomatisk splid.

Såpeopera kan meget gjerne være ordet! Legg til i dette spillet Edward Snowden og USAs angivelige hissighet over at han slo seg ned i Russland, etc.

Godt poeng.

Jeg mener, når dypt reaksjonære Aftenposten, of national socialist fame, tar til orde for at mannen bør få Fredsprisen, da skurrer det langt inn i beinmargen hos en gammal ringrev.

Dialoger hos Glohug. Se også forfattersamtale #1, mellom Torstein Viddal («Politisporet») og Amos Keppler («At the End of the Rainbow») fra våren 2013, og forfattersamtale #2, mellom Viddal og Karlsen.